Fredag formiddag dro jeg og Jan-Erik med Tara, Storm og Amigo over til Løten for å delta på blodsporkonkurranse i regi av Hedmark Dachshundklubb.

Vi bodde på Rokosjøen Camping og hytta lå like nede ved vannet.

Rett utenfor hytta vår

Det var strålende varmt og fint vær hele helgen og det gjorde godt for hundene at vi hadde vann like i nærheten slik at de fikk kjøle seg ned 🙂

Jeg vil baaaaaaade!!

Det er mange fastboende her (leier hytte på åremål)

Lørdag formiddag skulle vi avgårde til Magasinet for å se om jeg kunne finne meg nye jaktsko.  De jeg har er mildt sagt modne for søppelhaugen….

Det var så himla varmt at jeg hadde ikke lyst å dra Amigo med meg i bilen, så jeg satte ham fra meg i hytta med soveromsvinduet på gløtt.  Ungdommene skulle være med for de tåler varmen bedre enn gamlingen.
Som ved et lykketreff ble vi sittende og fumle med GPS-en i bilen før avreise; for brått ser vi Amigo i fullt firsprang fra hytta og opp mot veien.  «I helsike; stengte du ikke døra??» roper jeg mens Jan-Erik hiver seg ut og etter gutten.
Nei skulle du sett; han har rett og slett klatret opp på bordet og pressa seg ut vinduet for han SKULLE være med ho mor!
Det er det verste; dette har han aldri gjort før.  Jeg tror rett og slett av det er varmen som har gjort noe med ham for han virket helt forvirret når Jan-Erik endelig fikk tak i ham.  For han løp rundt blant alle bikkjene på plassen og så helt ørsken ut stakkars.  Han pissa også noen dachser i hodet *rødme* så vi måtte unnskylde oss så det holdt etterpå – men det tok eierne med stor fatning heldigvis!!

Enden på visa var at han også fikk være med – og aircondition på full speed gjorde at det faktisk var ganske så okei temperatur for bikkjene.

På Magasinet traff vi på hyggelige folk – Kammerfolk til og med 🙂 – og jeg ble den lykkelige eier av et par nye jaktsko.  Det ble Alfa Bever på meg og jeg er veldig spent på hvordan de blir i høst.  Jeg vandra rundt med dem i lokalet en halvtimes tid og de kjentes veldig gode ut på foten.

På tide å skifte...?

Vel hjemme på campingen så ble det middag sammen med Frode, Kjersti og Benjamin som også skulle gå sporprøve på søndagen.   Det var kjempekoselig 🙂

Så når klokka var rundt 23 så skulle vi legge oss og få en god natts søvn før morgendagens sporkonkurranse.  In your dreams!!!!  For de neste timene skulle bære preg av horror og ikke nattero …!

For det som skjedde var ganske utrolig.

Jeg syntes jeg hørte noe knitring fra de gamle lampeledningene og tenkte brannfare med èn gang.  Ja, jeg er visst miljøskadet fra jobben hehe.  Så jeg klatra opp på bordet (som Amigo tidligere på dagen hadde brukt som fluktrute) for å høre bedre etter.  Lyden viste seg å komme fra lufteventilen på veggen i stedet så jeg dro forsiktig i snora for å åpne.  Jeg tenkte det var vel et fuglereir der eller noe sånt.

"...noe sånt"

Jaggu sa jeg smør!

Det var såvisst ingen pipiper men en hel armada av hissige veps!!!  Straks jeg åpna luka så  gikk de rett til angrep på meg så jeg slengte luka igjen i ren refleks.  Den brå manøveren gjorde sitt til at fjæra røyk; LITE festlig kan man si!  Det var forferdelig ekkelt å stå der og legge full tyngde på luka og bare merke hvordan de hamret og presset på for å komme seg ut!!!

Se for deg en alienfilm – akkurat slik er det.  Du presser døra igjen og du ser beina stikke ut gjennom sprekkene og dyret åler seg ut…. sånn var det.

Jeg ble stukket overalt og slapp selvsagt taket i luka mens jeg hylte.  Amigo stakkar satt på gulvet og skjønte ingenting og Jan-Erik ble kommandert inn for å berge meg.  Han overtok og fikk et håndkle og en shorts til å dekke over mens jeg løp ut på plassen og kauka på hjeeeeelp!!! til de nærmeste hyttenaboene.  De skjønte mildt sagt nada.  Men for et syn vi må ha vært !  Et klin gæernt kvinnfolk som vifter med armer og bein mens hun skriker noe om teip, gift og vi blir stukket i hjel og dere må komme!!!

I alle fall.  TUSEN takk til halve Rokosjøen Camping for heltemodig innsats.  Bølet ble sprayet med gift og slått i stykker og vi teipet ventilen etter alle kunstens regler.

Her skal ingen komme inn!!!!

Tilslutt fikk vi låne støvsugeren for det lå strødd daue og halvdaue veps overalt.  I senga, klærne, i håndklærne – überalles.

Tilsammen fikk vi vel rundt 20 stikk – jeg hadde i alle fall åtte på armer og bein.

Au!

Godt vi ikke er allergiske 🙂

Så endelig kunne vi legge oss.
Dvs. jeg hadde vanskelig for å sovne for etter en stund hørte jeg at det begynte å romstere IGJEN i ventilen.  Det må jo ha vært veps på vei hjem fra tokt som nå bare så rester av huset sitt og en haug med larver som hang ut av kubene sine og dingle…. så jeg ble nervøs for at de skulle klare å komme gjennom forskalingen og hevne seg noe alvorlig.  Men heldigvis ble det tyst etter en halvtime og jeg turde å lukke øyene for å sove.  Da var det under fem timer til vi skulle stå opp – yeah!

Vi våknet utrolig friske og opplagte til nok en varm og strålende dag og etter frukost bar det avgårde til samlingsplassen for prøven.  Det var 35 ekvipasjer påmeldt og de aller fleste var dachshunder.  Noen utlendinger var det også; både svensker og dansker hadde tatt turen over.

Vi fikk heldigvis startet ganske tidlig på dagen for varmen var intens allerede før halv ti.  Vi hadde pratet med en kar kvelden før som kjente området og han sa dette stedet var desidert det verste han hadde gått prøve i pga den store vilttettheten. Rådyr og elg krydde det av.  Jaja; dette lovet godt!

Storm var først ut av våre og han tok an sporet ganske så fint og vi forsvant inn i et tett område som gikk rett oppover.

En smule uoversiktlig 🙂

Han jobbet godt helt til vi kom opp av den tette skogen; da mistet han sporet.  Vi jobbet rundt og rundt for å finne det igjen men det var vanskelig.  Tunga hang ut og han stoppet opp og titta på meg og jeg så jo at han var sliten.  Det var klamt og varmt og utrolig slitsomt men han sporet videre når jeg bad ham om det.
Men det var ikke lett å finne ut av det, og dommeren sa at vi var 60 meter fra sporet, noe jeg ikke hadde forestilt meg.  Jeg visste vi var av og leita men ikke at det var såpass langt unna.  Jeg kunne prøve å finne tilbake og gå derfra om jeg ville men jeg valgte å bryte.  Storm hadde ikke mer å gå på i varmen så jeg ville spare ham for jeg tvilte på at det hadde ført fram.  Så det ble hans første smultring, uten at det gjør noe som helst.  Det er en erfaring å ta med seg; det er mye vilt i området og varmen er ikke til å spøke med.

Kritikken til Storm:
«Sporstart kl. 09.51.  Tar an sporet og sporer meget godt til 2 vinkel.  Kommer her på ferske spor, og er mer interessert i å utrede disse.  Kommer etterhvert langt unna blodsporet.  Prøven brytes kl. 10.10».

Så var det Tara sin tur.  Hun gikk ganske greit nesten helt til slutt; der gikk hun over på ferskspor.  Det var en elg i området som hun var innom hele tre ganger i løpet av sporingen (som hun sjekket ut).  Siste gang lå det ei rykende fersk elgskit bare noen meter fra sporslutt og hun gikk ut på det og de klarte ikke å finne kløven.  Det ble dermed en 0 – kun 10 meter fra sporslutt.
Veldig surt såklart, for hadde det vært en reell situasjon med et dødt dyr såpass nære så hadde selvsagt ikke bikkja gått forbi.  En kløv lukter ikke så himla mye midt oppi elgskit.  Men det er bare slik det er – får prøve igjen seinere!

Amigo hadde ventet en times tid og det var blitt litt vind og overskyet når han skulle gå.  Jeg var spent på hvordan han kom til å klare seg når jeg så hvordan ungdommene sleit.  Men jeg fikk bare stole på rutinen han.

Han gikk rolig oppover i terrenget og jeg gikk bare bak og holdt såvidt i lina.  Han virket aldri i tvil om hva han skulle.  Jeg fant blod et sted i sporet men ikke noe sårleie.

På vei nedover i skogen så støkka han ut en storfugl og han gikk inn i krattet og luktet noe veldig der fuglen hadde sittet på bakken og trykket. Jeg sa til ham om å søke spor og da snudde han og kom ut av krattet og fortsatte sporingen hele veien ned til grusveien.  Der ble han stående og lukte på ei grein trodde jeg, men det viste seg jo å være sporslutten 🙂  Flinke gutten; han fiksa biffen han!

Vel tilbake på møteplassen ble det en par timer å vente. Nå var det rett og slett drepende varmt og det var lite skygge å finne.

Avkjøling på gang

Åååå så deilig!

Til slutt var det tid for kritikklesing, eller utdeling rettere sagt.  For her ble det ikke sagt noe på hver hund slik vi er vant til.
Det var mange som nullet i dag, hele 12 stykker.  Èn fikk 3 premie, fire fikk 2 premie og resten – 18 stykker – fikk 1 premie.  Amigo var en av dem!

Kritikken til Amigo:
«Sporstart kl. 10.58.  Tar raskt an sporet og sporer på en utmerket måte.  Er såvidt ute av sporet i forbindelse med 3 vinkel.  Markerer blod underveis, ikke sårleie.  Finner sporslutt kl. 11.16».

Jeg er veldig stolt og fornøyd med gamle gutten som klarer å prestere i varmen.  Han er så rutinert etterhvert at det er en fryd å gå bak ham.  Jeg håper inderlig at jeg får mange gode år sammen med ham <3

På veien hjem var vi innom campingen for å levere nøkkelen tilbake samt betale.  Vi fortalte om nattens strabaser samt viste bilder av bølet og hva vi hadde gjort med ventilen og da fikk vi beskjed om at vi skulle slippe å betale for overnattingene som plaster på såret.  Det var skikkelig service må jeg si – tusen takk for det!!

Helt til slutt må jeg få legge ut noen bilder av gutta boys som ble tatt av Thor Håkonsen   – vi var på fotoshoot ute ved Visnes noen timer her om dagen.  Jeg er kjempefornøyd med bildene og må bare si tusen millioner TAKK for at du tok deg tid til dette!