Det har dessverre vært veldig stille fra meg i hele 2021. Siste innlegg er fra EK i Telemark i begynnelsen på mai 2021.
Det som har vært altoverskyggende er at Storm ble syk og det har vært mange søvnløse netter og bekymringer for hva jeg skulle gjøre. Jeg har ikke hatt overskudd til å oppdatere hjemmesida i det hele tatt. Sorry folkens!
For å ta det fra starten; nyttårshelgen 2020/2021 var jeg og Storm i Matre sammen med ei venninne. På dagtid gikk vi tur med bikkjene nede ved sjøen og den ene dagen tok vi en tur oppunder Ulvanosa. Hundene storkoste seg og snuste og løp fritt opp og ned i terrenget hele dagen.
På nyttårskvelden så fikk Storm plutselig ekstreme smerter når han skulle opp trappa; han hylte og slepte seg omtrent opp til andre etasje. Jeg ble helt satt ut; jeg kunne ikke skjønne hva det var som hadde hendt. Han var jo så spretten tidligere på dagen! Jeg hadde selvsagt ikke noe smertestillende med meg; menneskemedisin kan man jo ikke gi til en hund. Så jeg bar ham inn i senga og la ham under dyna og der ble han liggende helt til neste morgen og i tung søvn. Det var fryktelig vondt å se på uten å kunne gjøre noe. På et tidspunkt i løpet av natta så skulle han snu seg og ramla ut av senga og når han landa var det som å høre en tung sekk gå i bakken…. og han prøvde ikke engang å reise seg etterpå.
Men etter en natts søvn / komalignende tilstand, så var det akkurat som om han hadde restarta kroppen for han kvikna til og oppførte seg som normalt igjen. Vi gikk ikke til fjells denne dagen men holdt oss på flat mark. Han fikk en ny runde med smerter men ikke like ille som dagen før og det gikk fortere over heldigvis.
Når jeg kom hjem så ble det tur til veterinær for sjekk og CT og MR ble tatt. Det viste seg at han hadde et prolaps lengst nede ved halerota samt et prolaps litt lenger oppe i ryggen. Det som var positivt var at det var et dynamisk prolaps; dvs at det gikk tilbake etter hvile og han ble smertefri. Jeg fikk beskjed om at han helst skulle gå på flat mark og ikke springe løs i skogen mer. Det er jo ikke så lett når du har en ettersøkshund og en som er vant til å bruke kroppen. Men – langlina ble tatt fram og han fikk ikke lov til å løpe løs lenger. Ettersøksoppdrag våget jeg ikke å utsette ham for.
Månedene gikk og jeg begynte å notere ned når han fikk smerter. Det var ikke så ille, to-tre ganger i måneden fikk han skikkelig vondt etter tur og da måtte han hvile seg i form til neste dag. Men da var han i god form igjen og jeg tenkte at dette er jo levelig. For jeg hadde fått beskjed av veterinæren at det ikke var aktuelt med operasjon så nære halerota; det var teknisk svært vanskelig samt at det antakelig ikke ville bli vellykket.
Storm var knapt fylt åtte år og jeg hadde ikke tenkt å skaffe ny hund før om et år eller to i forhold til å pensjonere ham som ettersøkshund. Men med en dårlig rygg så måtte jeg faktisk begynne å vurdere om jeg skulle få meg valp allerede nå. Erica, Storm sin oppdretter, hadde et kull på gang som ville bli født våren 2021 og hun sa til meg at om jeg ville ta valp derfra så var jeg hjertelig velkommen til det. Det var mye å tenke og fundere på – liten valp og syk hund – orker jeg?
Men i april var ikke ryggen så ille, vi tok det veldig rolig på tur og han ble en bortskjemt vovse som fikk ligge godt under dyna mi om nettene og han storkoste seg. Han var nesten tilbake til normalen og jeg meldte oss på en EK-prøve i Telemark i begynnelsen på mai. Jeg begynte å senke skuldrene og sjølv om det en og annen gang lå en gul pytt med oppgulp på gulvet når jeg kom hjem så tenkte jeg egentlig ikke så mye på det. Han var jo som normalt stort sett og virket smertefri i ryggen. Men så i slutten på april så skjedde det flere dager på rad; jeg tenkte at han kanskje hadde spist noe han ikke tålte. For når jeg sjekket ryggen hans så gav han ikke uttrykk for smerter.
Vel, vi reiste til Telemark i mai som beskrevet her og også her kastet han opp litt. Dette var torsdag kveld. Gjennom helgen var han omtrent som før og jeg skulle på nattevakt natt til mandag. Da jeg kom hjem fikk jeg lettere bakoversveis; det lå minst åtte klatter med gult oppgulp over hele gulvet og han var tydelig pjusk. Jeg ringte veterinæren og bad om å få komme dit samme dag men det gikk ikke. De hadde ingen akuttime til oss men jeg kunne komme neste dag kl 09:30. Det hjalp ikke at jeg sa han var dårlig.
I femtida om morningen så våkna jeg av at han stod og gulpa. Jeg fikk ham ut i hundegården og der stod han lenge og prøvde å kaste opp men det kom bare gult slim. Han hadde ikke spist siden dagen før og knapt drukket noen ting. For første gang i mitt liv så klarte jeg ikke å vente på timen hos veterinæren; jeg heiv Storm i bilen og parkerte utenfor veterinæren kl 07:00. Det er vel ingen hemmelighet at jeg var i fra meg av bekymring og i det sekundet de åpnet dørene så gikk jeg inn og bad om å få komme til med èn gang da han var så dårlig. Men – nei det fikk jeg faktisk ikke!! Jeg måtte pent vente til 09:30 og det hjalp ikke at jeg sa at han var klein.
Han kvikna litt til mens vi venta og når vi kom inn så tok de blodprøver som ikke viste noe spesielt. De undersøkte resten av kroppen og alt var i orden foruten at de fant en kul i den ene testikkelen. De anbefalte at vi skulle ta en urinprøve samt ta ultralyd for å undersøke dette nærmere. Ja klart det sa jeg, sett i gang! Men det gikk ikke; vi fikk time 2 1/2 uke seinere..! Noe jeg var sterkt imot for jeg ville ha det i DAG. Men det nyttet ikke; vi ble sendt hjem med beskjed om å ta en urinprøve og komme innom med før helgen (kristi himmelsprett og pinse stod for døren og da hadde de stengt).
Det var ikke fritt for at jeg var ganske irritert, for jeg syntes ikke tilstanden ble tatt på alvor. Jeg mener; bikkja hadde omtrent ikke tisset eller drukket på et døgn og han var overhodet ikke i form. Og jeg er ikke den som springer fortest mulig til veterinær; jeg observerer og fikser det meste sjølv med den bakgrunnen jeg har innenfor helse.
Neste morgen klarte jeg å få samla noen få milliliter urin fra ham og ringte til veterinær så fort de åpnet. Heldigvis var det sjefen sjølv som svarte og etter et par minutters forklaring om tilstanden så sa han at jeg måtte komme inn med en gang. Og for å gjøre historien kort; ultralyd viste en kul; sannsynligvis en kreftsvulst, på den ene testikkelen samt noen skygger/striper på milten. Så det ble tatt finnålsbiopsi av milten samt operasjon med fjerning av begge testiklene samt prøvetaking av tumoren og begge deler ble sendt til analyse i Tyskland.
Jeg var på jobb den kvelden og jeg skal vel innrømme at hodet mitt var helt andre steder enn hos pasientene mine. Jeg var livredd for at jeg nå kom til å miste Storm i kreft; særlig milten var jeg kjempestressa over. For det har vært mange stabijer som har lidd en brå død med utblødning fra milt eller lever; det har vært null symptomer på sykdom fra tidligere. Så de stripene på milten bekymret meg enormt!
Når jeg hentet Storm etter operasjonen så var han uforskammet sprek og full av energi og appetitt. Jeg ble faktisk helt satt ut for jeg foventet en slapp og kvalm hund. Men med èn gang svulsten var vekke så virket det som om hunden ble helt ny <3
Tre ukers nervøs venting på biopsisvarene men når de endelig kom knakk jeg helt sammen av lettelse! For tumoren i testikkelen var seminoma, en langsomtvoksende tumor med liten spredningsfare. Kastrasjon er som regel kurativt når det blir oppdaget tidlig nok. Og de stripene på milten var ikke kreft; de tydet muligens på en gjennomgått infeksjon.
12 mai 2021; den dagen fikk Storm ny sjanse. Så dårlig som han var så tror jeg det ikke hadde gått så bra å vente over to uker på ultralydundersøkelse.
I dag skriver jeg 21 juni 2022 og Storm har lagt på seg, appetitten er tilbake og vel så det og han har vært gjennom en kur med cortisoninjeksjoner epiduralt for å senke hevelsen i prolapset ved halen. Det har fungert svært godt!
Hverdagen er for det meste smertefri for han står på en liten dose smertestillende. Da løper han som en villmann i fjellet (før båndtvangen) og gliser fra øre til øre av pur glede. Likevel så er ikke alt på stell; det er et problem med å kjøre langt i bil for han er ikke verdens flinkeste til å legge seg ned. Så da blir det smertefullt for ham. Så jeg prøver så langt råd er å la ham være hjemme og heller gå lange gode turer i skogen med ham.
Skuldrene har senket seg en smule og jeg håper inderlig at jeg får beholde ham lenge enda og at det ikke forverrer seg i ryggen. Han blir sjekket regelmessig for uhumskheter innvendig.
Og hva med valpeplanene…? Joda. Kripos ble født 29.03.2021 og 15.07.21 hentet jeg ham hjem fra Åland 🙂 Mer om ham i et seinere innlegg!