Vi var en liten gjeng som dro på rådyrjakt for litt siden. Vi skulle bruke drivende hund; en drever på rundt åtte år.
Jeg er ikke særlig vant med denslags jakt så dette ville være et fint avbrekk fra den vanlige jaktformen. Sant å si hadde jeg ikke vært på rådyrjakt siden hjortejakta startet så nå var det jaggu på tide!
Vi møttes tidlig på formiddagen og siden mine knær ikke er særlig gode for tiden så ble jeg plassert på en post som ikke krevde mange skrittene å komme til. Der ble jeg sittende med rumpa godt begravd i lyngen.
Bikkja ble sluppet og uttaket kom etter få minutter. Ja allerede før gutta var kommet i gang med slippet så oppdaget de intet mindre enn fem rådyr som fløy forbi 🙂 Så dette var lovende!
En og annen gang hørte jeg losen i det fjerne og jeg håpte at dyra ville komme i fanget mitt. Men så ble losen svakere og svakere før den tilslutt forsvant tilbake til utgangspunktet. Jeg ble sittende og nyte det fine høstværet (eller rettere sagt; vi er jo i november så det er vel vinterværet) med sol og skyer omhverandre. Temperaturen var mild; kanskje det var 10 grader?
Plutselig oppfattet jeg en bevegelse i øyekroken – kunne det være dyr der framme? Jeg fisket opp kikkerten og fikk se tre dyr komme sigende inn fra venstre og forsvinne bak noen trær. Avstanden var 130 meter. Pulsen steig noen hakk da jeg var sikker på at det kun var et tidsspørsmål før de ville eksponere seg og komme i min retning. Men neida, så lett skulle det ikke være!
Det gikk noen minutter og så så jeg ene dyret bevege seg vekk fra meg – det ble stående med baken mot meg en hel stund med resten av kroppen skjult innimellom busker og trær. Det var selvsagt helt uaktuelt å skyte både pga avstand og vinkel og til slutt forsvant det ut av syne. De andre to dyrene vet jeg ikke hvor ble av; de tørket bare vekk… shit hvor var dreveren når jeg trengte ham??
Ene kompisen dukket opp på posten min for å si fra at vi skulle samle oss for et nytt drev og jeg fikk forklart ham om dyret som var på vei unna meg – om han kunne ta seg en tur fra andre siden og se om han kunne presse dyret i min retning? Joda, det skulle han gjøre.
Det ble noen spennende minutter for å se hva som skjedde og jeg var klar som et egg i tilfelle rådyret kom mot meg. Men vi hadde maks utur; rådyret spratt ut bare 10-15 meter unna kompisen og vinklet rett venstre og forsvant i stor fart uten at det var sjanse til å løsne skudd. Hadde jeg stått helt oppe ved veien så hadde jeg fått dyret i fanget men sånn kan man ikke beregne; jeg var der jeg var og dett var dett 🙂
Men vi reorganiserte oss og bikkja ble sluppet på nytt sted. Det gikk to sekunder og så var uttaket et faktum. Dyre(ne) turet rundt og vi var på vei inn i posisjon da Jan-Erik fikk øye på et rådyr stående i en åsrygg. Det var ikke losdyret. Han skjøt og dyret gikk overende og ble liggende. Vi var på vei bort til rådyret da det plutselig reiste seg opp og forsvant bak haugen; det gikk så fort at det ikke var mulig å skyte et oppfølgingsskudd.
Men det var ingen tvil om at det var et godt skudd; vi fant masse blod på stedet og innslaget hørtes veldig tydelig. Antakelig lå dyret rett i nærheten men det ble bestemt at vi skulle la det roe seg ned sånn i tilfelle rottefelle. Vi tenkte å vente en times tid før vi gikk etter dyret.
Losen gikk takfast på et annet dyr og jeg gikk sammen med guttungen til Jan-Erik for å finne meg en god post mens han ble værende på skuddstedet og sikre i tilfelle bikkja ville skremme det ut og da ville begge to ha en sjanse på å få tatt det.
Jeg satt og fulgte bikkja med øynene der han turet etter et rådyr; han befant seg på andre siden av et dalsøkke og det var nokså oversiktlig. Jeg kunne ikke se noe losdyr, kun bikkja. Bikkja dro ut av syne og losen ble svakere og svakere før den forsvant for meg. Deretter var det stille en hel stund; og jeg saumfor hele terrenget med kikkerten. Guttungen satt noen meter bak meg og prøvde å være musestille, noe som ikke er så enkelt når man er sju år med lopper i blodet 🙂
Brått kom losen tilbake og jeg skjerpet sansene og håpte på å se rådyr der framme. Men neida; det eneste jeg så var hunden som loste taktfast. På hva da?? For jeg kunne som sagt ikke se noe som helst. Bikkja løp med snuten i bakken gjennom hele åssiden og begynte å klatre nedover lia rett nedenfor der jeg satt. Fortsatt var det ingenting å se og jeg lurte i mitt stille sinn på hva bikkja egentlig holdt på med…? For det var i hvert fall ikke noe rådyr den loste på! Jeg satt ganske så avslappa med rifla i fanget og ventet på at bikkja skulle dukke opp i bunnen av dalsøkket nedenfor meg. Stor var derfor overraskelsen da et rådyr dukket opp!! Jøsses mann; hvor kom den fra??
Jeg satte meg opp som en strek og fikk rifla i skulderen og fulgte rådyret når det vinklet rett oppover lia igjen. Det var helt åpent lende men dyret gikk altså i fra meg og det var ikke gunstig skytevinkel. Men så stoppet det heldigvis opp noen sekunder og jeg lot skuddet gå. Full treff så bakken blir oversprøytet med blod før dyret velter bakover og triller nedover. Det er ingen tvil om at dette dyret kommer ikke til å gå noe sted i hvert fall… bikkja er like bak og begynner å nappe litt i dyret som fremdeles ligger og sparker med bakbeina. Jeg har rifla i dyret hele tiden i tilfelle det skulle bli nødvendig med et skudd til, men det er jo litt kinkig så lenge hunden valser rundt… men dyret roer seg fort og blir liggende stille. Skuddet har gått inn rett over høyre bog og ut stikkhullet på venstre side; ikke rart at det blødde så mye som det gjorde! Avstanden var rundt 70 meter.
Dyret til Jan-Erik ble funnet bare noen få meter fra der det ble skutt; helt fin gjennomskyting på det også. Han hadde observert losdyret i minst fem minutter han – det var bare jeg som ikke så det fra min vinkel. Det lå jo dessuten nokså langt foran bikkja så jeg får skylde på manglende erfaring 🙂
Etterpå måtte vi jo kose oss med bål og pølsegrilling; viktig tiltak når man har unge jegere med for å holde fokuset 🙂
I løpet av de siste dagene har det kommet snø. Ikke mye, men nok til at det er hvitt på bakken. Temperaturen er ikke direkte vinterlig; et par plussgrader og fuktig i luften.
Månen var full i helgen men selv om den nå er på hell så er det likevel godt skytelys. Og takket være snøen så er det også fine forhold lysmessig. Så jeg klarte ikke helt å la være å dra ut for å se etter hjorten selv om kneet mitt er elendig. Jeg skulle ikke gå så veldig mye og det ville være minimal belastning på kneet så jeg tok sjansen.
Jeg parkerte langt nede i bygda og gikk deretter den halve kilometeren opp til der jeg skulle poste. Da fikk jeg gjort flere ting; både sjekke en bø og to på vei opp samt at øynene mine ble tilvennet natta. Det var helt overskyet men takket være snøen så gjorde det ingenting. Jeg tenkte at jeg skulle bli sittende et par timer og dersom ingenting skjedde så var det bare å tusle seg hjemover og finne dyna.
Der jeg satt hadde jeg aldri tidligere postet – vi hadde kun gått gjennom utmarksområdet for å komme oss opp i fjellet på jakt. Sist jeg gikk der var når den store knefadesen skjedde og jeg nesten svimte av oppi lia….
Men nå skulle jeg altså ikke opp i skogen men holde meg på utmarka. Der var det ei hytte som lå – tom for øyeblikket – og snøen talte sitt tydelige språk om at det hadde vært god aktivitet der de siste par dagene. Deriblant et større dyr.
Jeg satte meg i ei steinrøys i skjul av ei treklynge og belaga meg på ei lang natt. Ei nattugle holdt en liten konsert i skogkanten og jeg tror det var en rev også inni bildet. Er ikke så sikker men det var sånne skrike/bjeffelyder som for hit og dit. Jeg kjenner ingen fugler som lager slike lyder i alle fall så velger å tro at det var han Mikkel.
Det var dørgende stille og alle lyder bar langt. Jeg prøvde å sitte rolig og stille så godt jeg kunne men etterhvert som time to nærmet seg slutten så kjente jeg at det ble vanskelig å konsentrere seg. Føttene mine var blitt nokså gjennomkalde og da mister jeg lett fokus. Så tanken min var å bryte opp; men samtidig ville jeg jo ikke gi opp såååå fort da!
Helt forsiktig tasling på min venstre side bak trærne – det var såvidt jeg oppfattet lyden. Snøen er tung og våt og kveler liksom alle lydene. Jeg vrir hodet så godt jeg kan til venstre og fører kikkerten opp mot øynene og får øye på ham. En bukk! Pulsen stiger automatisk noen hakk når jeg innser at jeg nå har en reell sjanse til å felle dyret men at alt avhenger av at jeg klarer å beherske kroppen min og ikke hverken lage lyd eller avsløre meg. For bukken er bare 25-30 meter unna meg der han beiter seg i retning meg. Det eneste som skiller oss er en liten klynge med kratt og trær…. Jeg føler meg brått veldig eksponert!
Jeg flipper av meg hansken på venstre hånd og samler riflereima forsiktig sammen slik at det ikke skal klirre for mye. For jeg kan ikke sitte her; det er tett med kratt som umuliggjør skudd herfra. Så jeg må ned på bakken og fram et stykke for å få reint skuddbilde. Det er vrient for han er så nææææææær!
Jeg siger først ned på kne og holder på å svime av da det gjør sinnsykt vondt i kneet mitt. Men jeg biter det i meg; jeg må få lagt hele kroppen ned på bakken og deretter åle meg noen meter til sides for å komme klar av krattet. Jeg synes selv at det bråker vannvittig mye men bukken ser ikke ut for å reagere heldigvis. Han bare beiter rolig videre med fronten sånn halvveis mot meg.
Vel nede på bakken og med krampe som truer lårmusklene mine så kommer jeg meg i posisjon. Jeg tar ikke sjansen på å kikke i kikkerten nå; dersom han er på alerten så har jeg bare noen sekunder på meg til å skyte. Så jeg får rifla opp i skulderen og finner dyret raskt i riflekikkerten. Han er fortsatt ikke klar over meg – puuuh!
Han står litt på skrått men avstanden er kort og noe bedre posisjon får jeg ham neppe i – han vil i så fall oppdage meg og dermed er det kjørt. Jeg finner bogen og trekker av og så er det som om helvetet er løs – han kommer løpende rett mot meg og skjener vekk fra meg på bare noen meters hold før han forsvinner! Helt på autopilot tar jeg nytt ladegrep, men noe er hakkende galt da jeg ikke får dratt sluttstykket tilbake. Det har frosset fast? Eller hva pokker var det som skjedde? Det ender med at jeg tar ut skuddene fra magasinet og da kommer det seg. Jeg fatter det ikke, men tror det må være kulden som gjorde det?
I alle fall. Jeg kommer meg på beina og lytter intenst ut i natten. Ikke en lyd. Jeg fisker fram lommelykta og sveiper i retning av der han forsvant og der ligger han – han har bare løpt rundt 40 meter.
Skuddet har gått inn foran venstre bog og ut rett bak høyre bog; helt perfekt 🙂
Månen er framme og stemningen er trolsk der jeg venter på assistanse fra gutta. Han er ganske så svart under magen men det lukter ikke noe særlig av ham.
Bukken blir flådd til utstopping for denne synes jeg var så jevn i fin i geviret og med bra pels at det har jeg lyst til. Jeg har jo heller ingen slike fra før 🙂
Det ble seint før jeg endelig var under dyna, sliten men veldig veldig fornøyd!