Noen hunder går spor som om de følger en usynlig strek – midt i sporkjernen og uten å tilsynelatende avvike en centimeter fra det.  Andre virrer på kryss og tvers og man lurer på hva det er bikkja egentlig holder på med… 

Vi vil jo helst ha en hund som er spornøye og som trofast holder seg til det sporet den blir satt på.  Mye av dette kan vi oppnå ved å tenke oss om hvordan vi legger sporet i forhold til vinden, hvor lett eller vanskelig vi gjør det (er det for lett så blir hunden gjerne slurvete) og at vi introduserer kryssende dyrespor som vi kan lære hunden å takle.

Hunder er individualister som oss mennesker og liker å gjøre ting på sin egen måte.  Mye skyldes innlæringen fra vår side som sagt, men mye av søksmåten skyldes også rett og slett hva slags rase det er snakk om – eller enda mer generelt hva slags gruppe hunden tilhører.

Vi kan grovt dele inn de ulike søksmetodene på denne måten:

  1. Overværssøkere
  2. Kryssere
  3. Støvsugere

OVERVÆRSSØKER

En typisk overværssøker tilhører gruppe 5 – spisshundrasene. Her er elghunder gode eksempler.  De er avlet for å søke fritt etter elg på overvær og stille den slik at jegeren kan snike seg innpå og få skutt dyret. 

Ved ettersøk vil en slik hund bruke overvær i mye større grad enn en hund av annen rase.   Fordi en elghunds instinkter er så sterke på overvær er det laget egne regler for denne gruppen når det gjelder godkjenning som ettersøkshund; de slipper blodsporbiten mot at de er jaktpremierte som løshund på elg.  Men de er da kun godkjent som ettersøkshund i eget lag og ikke offentlig.  Selvsagt finner vi elghunder som er offentlig godkjente også – men risikoen for at de heller slår over på ferske spor underveis i søket er mer fremtredende enn hos andre raser.

KRYSSERE

En krysser er en hund som går i sporkjernen men som innimellom slår ut til sidene og sjekker ut sporgangen.  Et spor ligger aldri der du har lagt det – det flyter utover og ligger gjerne på lesiden av vinden – ofte mange meter til sides også.  Krysseren er gjerne av fuglehundrase – både gruppe 7 og 8 vil kunne jobbe på denne måten.  Settere, stabijer, spaniels – disse vil slå til sidene for å sjekke sporet. 

For en som ikke er vant til å se dette, kan det virke usammenhengende og rotete, men det er ingenting å bekymre seg for.  Det er en helt naturlig måte å jobbe på og ikke noe dere skal begynne å rette på.  Så lenge hunden viser vilje til å søke og gjør en fornuftig jobb, så er det bare å la hunden holde på.

STØVSUGERE

Her tenker jeg på hunder som er små av vekst – helt naturlig vil de komme nær sporkjernen pga størrelsen sin.  Dachs er et typisk eksempel på en hund som er meget spornøye. Ja – disse hundene følger gjerne slavisk i sporet og går rett forbi dyret som ligger 15 m unna fordi de følger i sporkjernen.

FART I SPORET

En hund som er liten av vekst vil nødvendigvis gå saktere enn en hund med lange bein.  Langbeinte hunder hopper glatt opp på steiner eller går over lyng og myr, mens den lille hunden må bruke masse energi på å forflytte seg.

I ettersøkssammenheng (og selvsagt også under prøver) er det viktig å ha en hund som går i et fornuftig tempo.  Dvs. ikke for fort og ikke for sakte.  Tanken er at man har en skytter med seg (eller dommeren under prøven) og han skal kunne følge ekvipasjen uten å bli for anstrengt og kunne fyre av et skudd uten for høy puls.  Personlig dårlig form er noe helt annet selvsagt.

Dersom hunden løper av gårde i sporet så mister hunden verdifull informasjon da den gjerne glipper hvor sporet går (springer forbi et blodopphold, en vinkel osv.) og den må derfor bruke mye tid på tapsarbeidet.  I tillegg er det fryktelig anstrengende for både hund og fører å ha høyt tempo. 

Bikkja peser og lager bråk og du får svimerker i hendene dine etter å holde igjen i lina.  Tenk deg at du skal skyte i en slik situasjon – det går rett og slett ikke.  Så dette med høyt tempo er noe dere må vektlegge fra dag 1 i sportreningen.  Hunden skal være den som viser vei, men det er du som fører som bestemmer farten. 

Så hva gjør vi da om hunden oppfører seg som et lokomotiv?  Dersom du lar hunden styre på så belønner du atferden og den forsterkes.  Du må altså avbryte. Sett deg ned og slapp av.  Ikke la hunden få spore videre før den har roet seg godt ned.  Er det plent umulig å få den til å gå rolig så avbryt hele sporinga og gå hjem rett og slett.

En annen ting du kan gjøre er å lufte hunden godt før du går spor, slik at den har fått ut en del overskuddsenergi.

Et spor som er for enkelt vil også få hunden til å slurve og rase gjennom.  Gjør det vanskeligere!  Øk liggetida eller ha lang avstand mellom bloddråpene – dette pleier å få hunden til å konsentrere seg mer om oppgaven.  Og en hund som er konsentrert vil automatisk jobbe roligere.

En stabij er meget spornøye av seg har jeg inntrykk av.  De jobber systematisk og rolig i lina så tempo pleier ikke å være det største problemet for vår rase heldigvis.  Men likevel – vektlegg rolig tempo hele tiden.  I prøvesammenheng er for høyt tempo diskvalifiserende så tenk på det.