Reisebrev fra Finlandsturen

Som omtrent alle har fått med seg så ble det til at jeg kjørte bil til Finland.  For flyselskapene tok enten ikke med hund eller så forlangte de blodpris for frakten… og 7000 spenn er myyye for ei bikkje!

 250 mil på landeveien fristet ikke så voldsomt men hva gjør man ikke når man har satt seg griller i hodet??   Selve turen gikk som en drøm – jeg kjørte til nærmere svenskegrensa før jeg la meg til for natten. Prøvde å få tak i hytte men det viste seg helt umulig så da er det godt man har god plass i bilen og sovepose med seg. Vi fant en idyllisk og fredelig plass der vi var helt skjermet for innsyn og Amigo fikk til og med badet litt før vi gikk og la oss.

 
Multer var det også der 🙂

 Da vi kom til Stockholm neste kveld så tok vi inn på hotellet som lå like ved kaien; det gjorde seg med både oppfriskende dusj og god og ikke minst myk seng ja!

Ferja til Åbo/Turku gikk kl. 07 neste morning og vi gikk vel mer eller mindre direkte til sengs og sov oss gjennom halve turen som tar 12 timer.

Finnene godtar bikkjer omtrent overalt – det var eget luftedekk og de var velkomne inn i alle butikkene unntatt restaurantene. Skulle man på taxfree så var de behjelpelige til å stå og passe bikkja mens du handla. Og selvsagt var hunden med på lugaren. Service altså kontra her hjemme der dyra må stå i bilen uten tilsynsmuligheter under hele overfarten…

Lørdag kveld på hotellet i Salo var stille og fredelig – dvs. i naborommet tror jeg det ble begått drap uten at jeg hadde behov for å sjekke nærmere . Har aldri opplevd maken til brølevolum fra voksne menn på den måten og ikke pokker om jeg ville få en halvgal finne med diger kniv og vodkaflaske etter meg i gangene! Så jeg tittet på TV og gikk tidlig til sengs da finnene ligger èn time foran oss og jeg skulle hentes i 06-tiden neste morgen (05 norsk tid – gjeeesp!)

Vel framme på prøveområdet var det en haug med bikkjer og folk – 36 deltakende hunder omtrent likelig fordelt på åpen klasse og vinnerklasse. Amigo stilte i vinnerklassen siden han allerede er viltsporchampion.  Vi var eneste utlending og en av svært få ikke-retrievere.

 

 Prøvelederen snakket engelsk og guiden min (eller sporleggeren om du vil) snakket svensk. Og en kvinnelig dommer som var med som sporlegger snakket også svensk. Disse tok seg av meg hele dagen og forklarte i det vide og det brede om finske sporprøver og jeg er dypt takknemlig for all den velvilje de viste meg! Resten av folket inklusive dommeren min snakket kav finsk og skjønte verken norsk, svensk eller engelsk.

Sporene ble trukket av oss og jeg havnet på samme gruppe som min sporlegger (i Finland er det slik at alle sporprøver går over to dager. Deltakerne kommer lørdagen og legger sporene som er tegnet inn på kartet på forhånd og selve prøven er søndagen). Jeg fikk utdelt et kart der sporene i vår gruppe var inntegnet og når jeg fikk spornummeret kunne jeg se hvordan mitt spor så ut i terrenget. Slik har vi det selvsagt ikke i Norge – man skal jo ikke vite noenting om sporene eller hur. Men selv om jeg så hvordan sporet var så ville jeg uansett ikke ha mulighet til å påvirke eller styre bikkja underveis; ALL innblanding fra førers side fører til stryk.

Deretter var det skuddprøve. En og en gruppe ble testet. Bikkjene ble bundet til et tre og deretter måtte førerne stille seg bak dommeren når han skjøt. Det var ikke lov å kommandere hunden på noe vis når skuddet gikk. Jeg satte Amigo i sitt og bli og hadde øyekontakt med ham da dommeren skjøt. Avstanden var rundt 5 m fra hundene og ikke 20 m som jeg tidligere trodde. Amigo lea ikke på et øyelokk så da var jo den saken i boks!  100% skuddfast 🙂

Så begynte ventingen…  Jeg hadde trukket spor 7 i min gruppe, altså jeg var sistemann. Og hvert spor tar ca 1 time alt i alt så det betød å vente hele dagen gjennom. Vi var jo klar for sporing kl 07 om morningen (egentlig kl 06 norsk tid altså;) men fikk ikke begynt på sporet vårt før klokka var nærmere 15.  Det var varmt i været og ikke hadde det regnet så veldig mye heller den siste tiden. Jeg tenkte nå mitt men hva kan man gjøre med det? Nada. Det er godt jeg har en hund som vet å slappe av  – han gav fullstendig f*** i hele greia og sov for det meste.

Selv fikk jeg grundig gjennomgang av den svensktalende dama om det som gjelder i finske spor – hun gav meg massevis av gode tips og informasjon.

 Finske prøverspor skiller seg veldig fra de norske og det som er vanskeligst av alt ligger på deg og ikke hunden. For her er det mange IKKE- er.

Først oppbygningen – se tegning lenger nede:

1200-1400 m langt

Minst 13 t gammelt

4 sårleier som er 30 x 30 cm

3 skarpe vinkler

1 vinkel med avhopp ( 5 m til siden, 15 m tilbake og 10 m vinkelrett til sides før blodingen starter igjen)

Kløv i enden

 

3 dl blod blir brukt hvorav halvparten brukes i sporstarten. Resten, dvs. 1,5 dl fordeles på hele sporets lengde inklusive sårleiene og sporslutten. Nesten kke noe blod med andre ord.  Blodet kunne være fra hjort, elg eller storfe.

Man bruker en svamp som først er gjennomtrukket av vann som man deretter rister utav. Man spruter så på halvparten av blodet i svampen som brukes i startgropa og så trekkes svampen i et 2 m langt tau etter seg.   Litt ekstra blod fylles på svampen i hvert sårleie og i sporslutten.

Sporene merkes først av to stykker med slike oransje tilbudslapper man finner på varer. Det er som en korridor gjennom hele sporet. Deretter går en tredje person og legger blodet i og fjerner samtidig 90 % av merkene.

Ca. 30 m før hvert moment (sårleie, vinkel, avhopp) henges det opp tydeligere merkebånd slik at dommeren skal kunne observere hva hunden gjør når han kommer til f.eks sårleiet. Dette var jo selvsagt til god hjelp for meg da jeg visste at nå nærmer vi oss et eller annet.  Men som sagt; jeg var uten påvirkningskraft for å få bikkja til å markere eller utrede vinklene for all innblanding fra førers side fører som nevnt til STRYK.

Alle forbudene:

Ikke lov å ha mer enn 6 m line

Ikke lov å snakke til hunden

Ikke lov å berøre hunden

Ikke lov å slippe lina

Ikke lov å styre hunden inn på sporet via lina

Ikke lov å bruke mer enn 3 min på tapsarbeid

Ikke lov å vise for dommeren at her er det blod osv som vi gjøre i Norge

Ikke lov å hjelpe hunden dersom han setter seg fast eller f.eks ikke kommer seg opp av et dike

Ikke lov å gå nærmere enn 6 m fra hunden

Ikke lov å rose hunden når han kommer til sporslutt før dommer gir klarsignal

Gjør man noen av disse tingene så er det veldig negativt og gir poengtrekk. Særlig dersom man berører hunden – da er det 0 på direkten!

Ja det er endog så firkantet at dersom hunden har gått et tvers igjennom perfekt spor og så kommer til sporslutten og man oppdager at reven har tatt kløven,  ja da blir det også 0!!!! For hunden SKAL markere sporslutten. Jeg bad tynt om at sporleggeren hadde surra kløven godt fast kan man si…  Kløven blir for øvrig lagt på plass rett før man starter sporingen.

Alle MÅ-ene:

Man skal følge hunden i halsbåndet helst krypende på knærne de første 10 metrene for å forvisse seg om at hunden har skjønt hvor sporet går

Hunden skal markere alle sårleiene

Hunden skal jobbe helt selvstendig i rolig tempo uten innblanding

Hunden skal markere sporslutten

Makstid er 45 min – idealtid 33 min

Til daglig så markerer Amigo verken sårleie eller bryr seg nevneverdig om kløven i sporslutten så jeg så litt mørkt på det må jeg si – jeg håpet at det ikke ville gi altfor mange dropp i poengskalaen.

Poengberekning:

50 – 40 p = 1 premie

40 – 30 p = 2 premie

30 – 20 p = 3 premie

Under 20 p resulterer i 0

Så går vi da…

Etter å ha venta på tur i nesten 8 timer var det klart for sporstart. Jeg var litt nervøs fordi jeg vet at Amigo ikke markerer sårleie og at han gjerne kan bruke mer enn 3 min på et sportap og at han stort sett gir blankt faen i den inntørka kløven som ligger i enden…  Alt dette er ting som hunden vurderes på hos den finske dommeren.

Jeg var også nervøs på mine vegne om at jeg ikke skulle få lov til å bruke lina som kommunikasjonsmiddel – det er jo nettopp samarbeidet hund/fører som er viktigste i treningen her hjemme og nå følte jeg at jeg ble skikkelig handicappet. Konsentrasjon om å ikke tabbe seg ut måtte til!

Som et godt tips fra guiden min så vanna jeg Amigo i nakken med en liter kaldt vann og gnei det godt nedi huden på ham for avkjølingens skyld. Har aldri tenkt på at det kan være lurt for han lar seg sjelden påvirke av varme. Men det virket oppkvikkende merket jeg.

Jeg la meg overhodet ikke ned på kne i sporstarten (det får da være grenser for galskap hihi) men holdt Amigo i selen de obligatoriske metrene før jeg slapp ut lina til 6 m.

Deretter var det bare å tusle etter, terrenget er veldig annerledes enn her hos meg med åpen granskog med myk mosebunn og flatt terreng. Innimellom var vi gjennom fryktelig tett ormegress som gikk nesten til skulderhøyde og mindre granfelt som gjorde det mørkt å bevege seg gjennom.

Jeg så merkene på trærne når jeg snudde hodet og så bakover og det var deilig å se at man var på rett vei  Ulikt hos oss så går dommeren nesten ved siden av deg – guiden går lengre bak og stopper opp dersom du roter deg ut av sporet. Dommeren følger etter deg uansett.

Jeg var for opptatt av å lese Amigo og å ikke jobbe med lina til å bry meg om dem; uansett så skal jeg jo ikke markere verken det ene eller det andre for dommeren for da blir det trekk.

Sårleiene gikk over all forventning, han markerte 2 av dem og passerte de 2 siste på noen meters hold uten å markere. Vinklene gikk også snorrett – dommeren skriver at han gikk 2 m utenfor ene vinkelen ellers var det helt i kjernen.

Den rare avhoppsvinkelen gikk også som en drøm og jeg tok meg i det å gå bak og smile for jeg hadde en knallgod følelse av at vi måtte da for pokker klare dette med glans!

Etter langt om lenge så kommer vi til sporslutten. Amigo er nødt for å finne den selv og bli stående og markere. Normalt sett så går han forbi og surrer endel antakelig fordi lukta er så sterk (?) og jeg var redd for at han skulle drite på draget nå når vi var nesten på målstreken.

Jeg ble stående med lina stram og han tok en liten runde på noen meter før han gikk direkte til kløven og ble stående stille og snuse på den. Ja han begynte endog å slikke på den mens han kasta et blikk på meg som stod der og var blå ansiktet av å holde pusten.

Jeg hadde lyst til å skrike FLINK GUTT men måtte holde kjeft. For jeg måtte vente til dommeren sa at det var OK.  Og klokka dro seg mot 20 sekunder før han endelig gav klarsignal og jeg slapp jubelen løs for flinke vofsen min!!! 

Klokka stoppet på 25 min og det var akkurat passe tempo følte jeg.

Etterpå fikk jeg vite at dersom han hadde begynt å spise av kløven så hadde han strøket!! Å slikke, bite, grave ned er helt OK, men å spise er stryk… Puh . Enda en rar regel og godt jeg ikke visste om den!

Dommeren var taus som i grava og sa ikke et kvekk til meg om hvordan det hele hadde gått. I mitt norske dommerhode hadde Amigo uten tvil gått til en solid 1 premie – mulig også en HP for det var så bra som det kunne bli i mine øyne.   Men nå er jo jeg inhabil og dessuten ikke finsk dommer så gudene måtte vite hva dommen ble. Midtveis i sporet passerte han også en død hare som han ikke brydde seg om overhodet.

Jeg fikk vite av den svensktalende dama at dommeren min var veldig streng men at hun ikke ville uroe meg før vi startet.  Og det er jeg glad for gitt!

Det gikk noen timer før jeg fikk vite resultatet og det fikk jeg rett før jeg skulle dra av gårde. De var enda ikke klar med kritikkskrivingen så jeg gikk direkte til dommeren og spurte på engelsk/svorsk/tegnspåk om «Did I get a first prize?» «Yes» svarte han. «Are you ABSOLUTELY sure???»  hiksta jeg og han sa «Yes» nok engang.

Og da begynte jeg å bable i vei om at han hadde gjort bikkja historisk blablabla mens jeg hang rundt halsen hans og prøvelederen febrilsk prøvde å oversette det jeg sa. Jeg var så lykkelig at jeg tror jeg kunne funnet på hva som helst av krigsdans og det merket alle som hørte på!

 
Etter vellykket spor i skogen – meg, Amigo, dommer Rauno Koskinen og guiden min Acke.

Guiden min fortalte at dommeren hadde skrytt veldig av Amigo da vi var ferdige med sporet. Rasen var helt ukjent for ham men et veldig interessant og behagelig møte. Han sa at Amigo var en «jäkla bra spårhund» og han var meget imponert over ham.

Amigo sine poeng:

Sporvilje (0 – 6):  5

Sporsikkerhet (0 – 12):  12

Arbeidsmåte (0 – 10):  9

Problemløsning dvs. start, vinkler, sårleier, sporslutt (0 – 14):  10

Oppførsel ved sporslutt (0 – 3):  3

Generelt inntrykk (0 – 5):  4

Til sammen 43 poeng og 1 premie og dermed Finsk og Nordisk Viltsporchampion!  Han kom på 4 plass i vinnerklassen (av 20 deltakende hunder).  Han kom også blant de 9 beste totalt av 36 startende hunder.

Reisen hjem gikk på skinner – jeg ble nedrent av gratulasjoner fra alle kanter. Wow – dette er STORT å oppleve!

Amigo har – nok engang – skrevet historie ved å bli den første stabijhoun i verden som har blitt nordisk viltsporchampion. Det finnes ingen andre med den meritten. Ingen stabijer er finsk viltsporchampion heller.

 
NORD VCH N UCH Næssgården`s Always Action Ahead – den tittelrekka digger jeg!