SEPTEMBER 2009 – OPPSUMMERING AV ETTERSØKENE HITTIL I ÅR
Det har vært stille lenge på ettersøksfronten; i vår har det vel knapt vært et eneste ettersøksoppdrag på oss…  Men nå i høst har det tatt seg opp igjen – bare den siste uka har det blitt 5 ettersøk!

27.09.2009  RÅDYR
Kort hold, dyret springer rett ut og det er ingenting å finne på skuddplassen.  Jeg ankommer etter en times tid og finner blod straks.  Det er lyst og skummende og det er en god klatt på skuddplassen.  Foruten den ene klatten er det totalt tomt for blod.  Først settes Amigo på med en gang og søker seg ut av bøen og inn i skogen.  Han følger på lenge men så mister han litt av interessen.  Dette er et område med mye hjort og rådyr, og det var flere dyr sammen på stedet når skuddet gikk.  Jeg velger å ta Amigo tilbake for å gjøre en grundigere jobb med selve skuddplassundersøkelsen (Amigo har jo heller ikke snusa på blodet første gangen; han tok opp et spor og vi dro på det).
Amigo settes fast og vi begynner et systematisk og grundig arbeid for å finne mer spor og tegn.  Vi finner kulenedslag rett bak der dyret stod og søker i en sirkel rundt skuddstedet.  Deretter blir Amigo introdusert for blodet og jeg stapper det godt inn i nesa på ham og ber ham søke spor.  Han går på som en støvsuger og er utrolig nøyaktig i søket sitt.  Vi drar først 20-30 m til høyre – samme vei som han gikk i utgangspunktet – men deretter vinkler han skarpt ned mot venstre og bort til et piggtrådgjerde og blir stående der med snuten på nettingen.  Tydelig at han vil over ja!  Jeg er generelt livredd for piggtråd og ber ham vente til jeg får holde det nede så godt det lar seg gjøre for jeg sier «hopp» og han flyr over til andre siden.  Flinke gutten som ikke er skeptisk til sånt!
Deretter går vi i kryss og krake gjennom brakebusker og steinurer og han stopper opp flere steder og logrer og snuser.  Det er ingenting å se der da, men noe lukt er det tydeligvis. Så vi følger på nedover mot ei elv og etter en stund så ser vi det blinker i noen øyne.  Det er rådyret som ligger dødt med perfekt gjennomskutte lunger.  At den har klart å gå så langt er for meg ufattelig; den har gått borti 300 m og hoppet over piggtrådgjerder før den endelig la seg ned.

25.09.2009  NOK EN BUKK
Amigo er knappest interessert i å søke her; dyret er skutt i front i oppoverbakke og det er noe vegetasjon mellom skytteren og dyret.  Det er overhodet ingenting å finne og som sagt er Amigo heller ikke særlig gira på å søke.  Etter å ha holdt på en times tid på kryss og tvers så avsluter vi uten funn.  Bom?  Tja jeg vil vel mene det.

23.09.2009  PÅSKUTT HJORT
Det er skutt en bukk som går ned i smellen.  Etter et par minutter dukker det opp en bukk til og begynner å skrape på den døde bukken.  Skuddet faller og dyret tvervender og raser avgårde – usikkert om skuddreaksjon.

Sånne søk er egentlig noe dritt, for vi må starte skuddplassundersøkelse der det allerede ligger et dødt dyr.  I Amigo sitt hode så har han jo allerede funnet dyret ikke sant?  Han var lite villig til å gå fra bukken som lå der, men jeg tok ham med meg 20 m derfra og startet søket derfra.  Da jobbet han seg videre innover i skogen og var på et dyr – usikkert hva. Ingen blod, hår eller andre ting å finne.  Det ble mørkt og vi måtte avslutte.

13.09.2009  FOTSKADE HJORT
Det er flere dyr sammen og denne hjorten ruser ut i full fart etter påskyting.  Det er ingenting å finne på skuddplass og skytteren har gått etter dyret med en gang.  Når vi kommer til stedet har det gått et par timer siden påskyting.
Amigo settes på sporet og vi drar ut av bøen og opp i tett skog.  Deretter vinkler han ned mot et gjerde som han absolutt vil over.  Der er det mengder med blod å finne og det fortsetter bare i pøler frametter myra.  Jeg er sikker på at dyret vil ligge like i nærheten…  Men så feil kan man ta!  For etterhvert som vi sporer – Amigo går i kjernen hele tiden – så minker blodet av og til slutt er det bare en og annen liten dråpe.  Jeg har begynt å mistenke at dette kan være en fotskade.  Det er fryktelig varmt i solsteiken og både vi og Amigo begynner å bli slitne så vi må ta en drikkepause.  Amigo klikker skikkelig i nesa for dette er tungt arbeid.
Etter at vi har fulgt sporet borti 6-700 m (vanskelig å si men langt er det) så tar vi en samling og diskuterer hva vi skal gjøre videre. Jeg er sikker på at dette er en fotskade nå og at dyret ikke kommer til å ligge like i nærheten men at det har sprunget langt avgårde.  Det er fånyttes å prøve å ta det igjen nå.  Så jegere på naboterrengene må få beskjed om at det går en halt hjort og deretter får de postere ut på trekkrutene for han kommer helt sikkert til å komme tilbake. Jeg anser at skaden ikke var dødelig, men kun et overfladisk sår.  Skal vel være forsiktig å si sånt; men jeg står for den avgjørelsen jeg tok om å avslutte.

03.09.2009 PÅKJØRT HJORT
Dyret var truffet av en bil seint om kvelden og forsvant ned i skogen.  Vi gjennomførte et kontrollsøk på begge sider av veien uten at Amigo markerte særlig.  Det ble bestemt at vi skulle gå nytt søk på dagslyset og vi var på plass rett før kl. 06.00.  Etter 1 1/2 time og utstøkking av 3 friske hjorter så avslutta jeg søket uten funn.

06.12.2008  KONTROLLSØK ETTER BOMSKUDD
Undrenes tid er ikke over – vi har gått ettersøk i DAGSLYS!  Det er en sjelden hendelse faktisk

I alle fall.  Det er et rådyr som er påskutt og skytteren er nesten 100% sikker på at det var en ren bom.  Han la skuddet høyt i bogen og det var ingen reaksjon fra rådyret, ingen innslag å høre og overhodet ingenting å finne på skuddstedet.
Da jeg kommer dit er det nok gått noen timer, for jegerne har først prøvd å finne dyret selv med egen ikke-godkjent hund og har tråkket rundt et ganske stort område på kryss og tvers.  Utgangspunktet for vårt søk er da ikke det aller beste da dette skaper vanskeligheter for Amigo som skal prøve å sortere ut et rådyrspor mellom mylderet av menneskespor og en annen hund.  Dette sier jeg til jegerne og de er jo helt enige med meg i at dette ikke var helt etter boka sånn sett.  Men jeg skjønner dem også da – man vil jo i det lengste prøve å klare seg selv:)

Amigo ble satt på sporet men som ventet ble han forstyrra av alle de andre luktene som var der (hannhunden hadde sikkert pissa overalt for Amigo var svært så opptatt av å lette på bakfoten inni krattet ja…).  Til slutt kom vi oss ut av skogholtet og Amigo gikk på et eller annet spor.  Jeg sier et eller annet for dette var ikke spor etter skadet dyr – oppførselen hans og tempoet var helt annerledes enn ellers.  Og jeg kunne ikke finne noe som helst på skuddstedet eller ellers i søket.

Jegeren hadde skutt fra ca. 100 m med godt anlegg og som sagt lagt skuddet høyt.  Ingen reaksjon å spore.  Jeg tror at skuddet har gått over dyret – dyret kan lett ha beveget seg i det han trakk av og dessuten er vinterpelsen lett å la seg lure av.
Så min konklusjon er bomskudd.  Men selv om man er 100% sikker på at det er en bom; man skal alltid ta et søk for sikkerhets skyld.  Nå kunne jegerne slappe av i vissheten om at det ikke går et såret dyr omkring.

02.12.2008  SPISSBUKK MOT BIL
En spissbukk er blitt truffet av en bil på vei ned Hanaleitebrekka.  Bukken ble svimeslått og bilføreren ringte til politiet for å melde fra.  De ringte viltnemnda som sendte ut en kar med rifle for å avlive hjorten.
Da han kom fram så sier bilføreren at «nå var du akkurat for seint ute».  For bukken hadde våkna til live og bilisten heiv seg over ham for å holde igjen uten å klare det selvsagt. Bukken reiste seg på bakbeina og langa ut i full fart oppover skråningen.  Etterpå ble jeg ringt til, og vi var på plass en god stund etter at dette hadde skjedd.
Det lå kun litt hår i grøftekanten og sporet gikk opp i skogen.  Det var minusgrader og knallhardt i bakken og vanskelig å se klauvavtrykk, men Amigo fulgte sporet et godt stykke oppover i skogen før han vinkla av og ut mot veien igjen – et godt stykke nedenfor der han opprinnelig hadde ligget.  Vi fulgte veien et lite stykke før vi svingte inn på en mindre skogsbilvei som fører opp til et tun.  Amigo markerte spor flere steder men det var vanskelig å se spor i den harde bakken.  Fremdeles ingen hår eller blod eller andre tegn.  Jeg avbrøt etter et stykke innover veien og gikk tilbake til utgangspunktet og satte ham på igjen.  Vi hadde en liten runde der oppe med sirkling før han nok engang valgte å gå samme rute som første gangen.  Nå fikk han bare gå på og vi endte til slutt oppe ved huset i enden av skogsbilveien.  Han ville fortsette gjennom hagen og videre inn i skogen men da avbrøt jeg søket.  For nå har vi gått ganske langt uten holdepunkter og dyret virker sprekt.  Så jeg vil friskmelde dyret.  En annen ting er jo at det er beksvart og å holde på med lommelykter i tett skog er ikke verdens letteste.  Så jeg melder fra til viltnemnda at vi avslutter søket uten resultat.

02.11.2008  ET PAR RÅDYRSØK
Den siste uka har det blitt et par ettersøk på rådyr.

Det første dyret fikk vi melding om utpå kvelden – dyret hadde ramlet i smellen og blitt liggende.  Jegeren avventet en stund med å gå fram til dyret siden det muligens ville dukke opp flere dyr.  Brått reiste rådyret seg og forsvant ut av syne og uten mulighet til oppfølgingsskudd.  I følge jegeren bruker han å legge skuddene høyt og så også denne gangen.  Det var mye blod å finne på skuddplassen men deretter var det bomstopp.  Det fantes ikke en dråpe blod eller hår å finne videre.  Blodet hadde bittelitt kjøtt i seg.

Amigo var umåtelig ivrig og dro på som fanden selv inn i urskogen.  Det var mørkt og sleipt å gå og vanskelig å orientere seg.  Men Amigo var helt klart på spor og dro på.  Makan til fart!  Vi havna utpå ei myr og over den og videre inn i neste skogholdt.  Der forsvant Amigo inn i et tett granparti og ville videre.  Det var beksvart og ekstremt tett skog så jeg kunne rett og slett ikke kravle videre inn der.  Om det var et friskt dyr vet vi jo ikke om det var – det var overhodet ingen tegn å finne på hele denne strekningen som var på 3-400 meter.Vi valgte å gå tilbake til skuddplass og la ham ta et par nye runder for å se om han ville vise interesse i noen andre retninger.  Han sporet men ikke så ivrig og ville helst i opprinnelig retning.

Pga at det var helmørkt og tett som søren i skogen og derfor helt umulig å komme noen vei angående evt. skyting og det å nå igjen dyret så avbrøt jeg.  Dyret har en skade og den mistenker jeg er veldig høy.  Altså i en ryggtapp eller deromkring.  Dyr som går rett ned i smellen skal man alltid være obs. på da de brått kan finne på å reise seg igjen.

Søket ble altså avbrutt uten funn.  Avbrutt pga mørke.

Det neste søket var det Jarle som tok seg av siden jeg var på vei hjem fra hjortejakt i Høyanger.  Dette var også et rådyr som hadde gått rett ned i smellen og som hadde reist seg etter noen sekunder og forsvunnet.  Det var masse blod på skuddplassen og jegerne hadde fulgt sporet borti 7-800 m før det ble bomstopp inn i et fryktelig tett brakekratt.  De hadde leita lenge inni der uten hell.

Amigo ble ikke satt på sporet på skuddplass i og med at det var så rikelig med blod hele veien at han ble satt på der de sist fant en bloddråpe.  Jarle forteller at Amigo knapt hadde kommet fram til det stedet før han dro kraftig til høyre og inn mot brakekrattet og ville inn der.  Rundt 30 m derfra fant han dyret i live.  Det prøvde å reise seg opp og jegeren fikk kommet til og avlivet det med et skudd.  Amigo var framme hos dyret med en gang etterpå og snusa på det.  Det viste seg at skuddet hadde gått svært lavt og kun tatt ene framfoten.

27.09.2008  BUKK PÅSKUTT
Det har vært ganske stille på ettersøksfronten siden i vår – i løpet av jakta har det vært 3 ettersøk på oss.

Dette ettersøket jeg skal fortelle om nå er etter en påskutt hjortebukk.  Dyret stod litt skrått da skuddet falt og bukken for rett av bøen sammen med 3-4 andre dyr og så ble det helt stille.  Jegeren var overbevist om at dyret lå rett nedi buskene og gikk fram for å se etter noen minutter.  Der fant han overhodet ingenting av hverken blod eller hår og ringte deretter etter sporhund uten å rote noe mer rundt om på skuddplassen.  Vi var på plass ca. 1 time etter påskytinga.
Først gikk vi en runde rundt på skuddstedet for å se etter tegn – det var absolutt ingenting å se eller lukte.  Til slutt tok jeg Amigo i line og lot ham bare søke fritt på området og han gikk nokså med en gang ned grøfta og over en bekk.  Vi fulgte etter og han søkte hit og dit uten at han klarte å ta ut eksakt dyr.  Det var ikke et eneste lite spor å finne etter dyrene – ikke hår eller blod eller noe.  I følge jegeren var det ikke noe skuddreaksjon og dyret hadde bare løpt som f*** med resten av gjengen på slep.  Men han hadde hatt godt anlegg og god tid og mente at skuddet var 100%.  Jeg var vel kanskje litt mer tvilsom og tenkte at skuddet muligens var kommet i vom eller langt foran siden vi ikke kunne finne noe som helst.

Amigo sirkla rundt overalt der inne i skogen og han dro meg til slutt oppover en bratt sti som han fikk gå på et stykke før jeg stoppa ham.  Det var mest pga jegeren som ønsket at vi skulle søke i flere retninger der nede i skogen først.  Så jeg tok Amigo ned igjen og tilbake til bøen der vi utvida sirkelen og lot Amigo søke på nytt.  Nok engang ville han absolutt ned i grøfta og over bekken så den saken var grei.  Også denne gangen dro han meg opp stien og da sa jeg til jegeren at nå skal han få lov til å gå et godt stykke oppover her og så får vi se hva som skjer.  Jegeren er enig og følger etter oss.  Det er ganske så bratt og Amigo havner utpå et brattheng og snuser noe voldsomt ut i luften og har visst tenkt å hoppe utfor!  Så jeg får stramma inn båndet og tatt ham tilbake og rundt slik at vi ikke dreper oss alldeles 🙂  Amigo drar på og er veldig ivrig og når vi kommer opp fra bratthenget så har jegeren bak oss forsvunnet (jeg tror han ble stående igjen for å slippe å gå bomtur om du skjønner).  Nå går Amigo på overvær og til og med jeg kjenner bukkelukta.  Fremdeles har det ikke vært en eneste bloddråpe å finne og nå har vi gått flere hundre meter opp i skogen.  Brått på stien finner jeg en vanntilblanda rød flekk – jeg bøyer meg ned og smaker og jovisst er det blod!  Det er en god følelse når jeg nå vet at Amigo har klart å skille ut bukken og er på sporet etter rett dyr.

Vi fortsetter i kryss og krake i skogen og vi vasser i bukkelukt.  Men det er ingen lyd å høre så dyret ligger et godt stykke foran oss.  Det ble med den ene bloddråpen – resten går på lukt.  Amigo jobber veldig konsentrert og bra og snuten er i bakken hele tiden.  Nå og da tar han et snus i lufta for deretter å dukke ned i sporet igjen.

Telefonen ringer og jeg skjønner det er jegeren langt der bak som lurer på hvor vi er blitt av.  Jeg kan ikke stoppe opp nå tenker jeg – jeg får heller ringe tilbake.  Så vi fortsetter enda noen hundre meter og nå befinner vi oss ute på ei myr.  Telefonen ringer igjen og da stopper jeg Amigo midt i sporet og svarer.  Jeg aner virkelig ikke hvor jeg er hen og forbanner meg selv for at jeg ikke har GPS-en med meg.  For da kunne jeg jo rettleda jegeren opp til meg ikke sant!  Slik det blir nå så må vi rett og slett avbryte siden det er mørkt og det er begrensa å se med lykta (lysbruken er avklart med sporhundsentralen så det er helt lovlig).  Vi har nå søkt i 2 timer og dyret ligger hele tiden foran oss.  Helt klart skadet – men hvor mye?  Det lurer jeg på.  Vi har vel gått tilsammen 600 meter i varierende terreng og vi blir enige om at vi pauser fram til morningen og så går man på igjen med ny hund siden jeg er forhindret i å gå selv.   Det er kjipt å tenke på for jeg tror vel nokså sikkert at vi ville tatt bukken igjen før eller siden hadde vi bare fortsatt.  Men i mørke har det ingenting for seg å gamble.

Dagen etter blir det brukt 2 nye sporhunder uten at de klarer å finne ut av det dessverre.

30.04.2008  FEIL OPPLYSNINGER!
Vi var ute på et ettersøk i går ettermiddag etter at en dame hadde ringt og fortalt at hun hadde kjørt på en hjort (eller var det rådyr…?  Hun var ikke sikker).  Hun hadde kommet i 80 km/t og truffet dyret midt på og hun hadde gått etter dyret inn i skogen.  Dette var det som var utgangspunktet for søket.  Hun var ikke tilstede da vi ankom stedet og heller ikke mulig å få tak i på telefon heller for å få mer detaljer omkring påkjørsel og skadested.  Men sambo hadde fått så korrekte opplysninger som mulig fra dama om hvor hen dette hadde skjedd.
Jeg kom fra Stavanger og møtte sambo på skadestedet.  Da hadde han allerede satt Amigo på spor (det lå noen hårtuster i grøfta) og Amigo hadde gått ned i skogen og ut på ein myr.  Han syntes da at bikkja ikke var sååå interessert at det gjorde noe og stod oppe ved veien igjen da jeg ankom.

Jeg tok Amigo og satte ham på nytt.  Vi fortsatte i lett slentrende gange innover myra; helt tydelig at dette ikke var interessant nok for ham. Men jeg lot ham gå en stor runde likevel og vi dekket et nokså stort område.  Men hunden viste med hele seg at han ikke hadde dyr i nesa si, så jeg avbrøt hele seansen. Det er ingen vits å rote rundt når man ikke er heeeelt sikker på hvor skadestedet er – man bruker masse energi kanskje på helt feil sted.

Jeg tok Amigo med i bilen min og begynte å kjøre hjemover.  Helt automatisk kaster jeg blikket i grøftekanten og hva i alle dager er det jeg ser????

Bråstopp og rygge tilbake.  Ganske riktig – en råbukk ligger steindau på veiskulderen.
Det må jo bare være samme dyret vi har gått søk på.  Bukken er fremdeles varm og det pipler blod fra både munn og bakbeinet.  Ingen tvil i min sjel om at dette er det rette dyret.

Ene bakfoten henger og dingler kun etter en skinnbit, den andre er knust og hele halen er borte og nakken er skamfert.  Dette dyret har dødd i smellen.

Men så var det mysteriet da: denne bukken finner vi 1 kilometer fra skadestedet!  Har den virkelig klart å gå sååå langt??  Neppe.  Bukken har dødd omtrent momentant så dama har gitt oss feil opplysninger (noe som er veldig vanlig forøvrig, men akk så frustrerende).

Seinere på kvelden får vi kontakt med dama og da faller brikkene på plass:  Hun har kjørt på dyret og ser i bakspeilet at det ramler og spreller.  Hun må kjøre et stykke for å finne snuplass og hun er fremdeles i sjokk og kjører 1 km for langt og begynner å leite i buskene der.  Ikke rart Amigo ikke ville spore…

Nakken er skamfert og rumpa er borte 🙁

 07.03.2008  TRAFIKKSKADE
Vi fikk melding om at en hjort var påkjørt ved Hope – og hjertet sank i brystet mitt da jeg tenkte på en hjortekalv som vi har vært på leit etter i månedsvis (den ble morløs under jakta og har allerede vært i kontakt med bil èn gang).  Jeg tenkte at det var denne som nok en gang var i en ulykke, men skadestedet viste seg å være langt unna der denne kalven «bor».

Bilisten hadde kommet i god fart og truffet en hjort – uvisst kjønn eller størrelse.  Eneste han visste var at det var en bulk i bilen og at dyret sprang til venstre etter påkjørselen.  Vi avtalte med viltnemnda at vi kun skulle ta et kort kontrollsøk for å se om dyret lå i nærheten siden det var midt på natta.  Fant vi ingenting skulle vi ta opp søket i dagslys etter jobb.

Vi fant greit skadestedet og bremsespor i veibanen.  Det var ikke blod eller hår men muligens noe som lignet avføring.  Vanskelig å bedømme.  I alle fall – Amigo ble satt på sporet og var veldig ivrig og søkte godt innover skogen og hoppet glatt over ei elv og fortsatte like til vi kom til et åpent jorde; da hadde vi ikke sett noe til hverken blod, hår eller andre ting (det var snø og lett å se).  Da virket det som om han mista sporet.  Det dukket opp et dyr i utkanten av bøen, men det virket ikke som om det var det rette dyret.  Man kan ikke skyte det første og beste som dukker opp; det kan like gjerne være et tilfeldig og friskt dyr ikke sant.  Så vi avbrøt der – da hadde vi antakelig gått 4-500 meter.

I dag etter jobb gikk jeg alene ut med Amigo på samme stedet og begynte utredningen igjen.  Han var ikke særlig ivrig på sporinga; han søkte – men det var ikke noe futt over det.  Snøen var vekke etter alt regnet i natt og vi trålet området på kryss og tvers og tilbakela borti 1.6 km tilsammen.  Ingenting å hverken lukte, se, høre – ingen reaksjon fra Amigo – nada.  Så lenge ikke hunden er markeringsvillig så er det heller vanskelig å gjennomføre videre søk.  Jeg er overbevist om at dyret er skadet og redusert – men vi kom altså ikke videre i dag.

02.12.2007  RÅDYR
Et rådyr er blitt skutt på og det tegner ikke for skudd – det er ingen reaksjon i det hele tatt. Det står litt skrått vendt vekk fra jegeren og skuddet er lagt litt høyt opp.  Skytteren er usikker på om han står eller sitter på kne da han skyter – det gikk litt fort.  Dyret blir stående en liten stund før det forsvinner bak en haug.  Det er heller ingenting å høre etterpå.

Jeg og Amigo er på plass rundt 2 timer etter påskytinga og jeg titter rundt på skuddstedet.  Det er skutt et dyr rett før dette her som ble liggende 30 m vekk fra skuddplassen, og Amigo markerer veldig i den retningen.  Men der ligger altså slaktet fra det andre dyret så jeg lar ham ikke gå den veien.

På skuddstedet er det ingenting å finne.  Jeg anviser skuddstedet for Amigo og han runderer rundt i sirkel på plassen og vil helst dra ut til høyre og opp mot der det andre dyret ligger.  Jeg lar ham ikke gå den veien men prøver å få ham til å søke i den retningen dyret sist ble sett.  Han tar an et spor og vi følger etter ned på en skogsvei og følger den et godt stykke før Amigo vil over en bekk.  Deretter går vi videre et godt stykke opp i skogen – fremdeles uten at det er tegn å finne.  Jeg føler at det er et friskt dyr vi går på og vi avbryter og går tilbake til utgangspunktet og setter ham på igjen.  Det er et tett rådyrterreng dette her med ferske tråkk overalt.  Amigo jobber som en helt og runderer seg gjennom et stort område – hver millimeter blir saumfart uten at vi klarer å finne ut av det.  Amigo markerer ikke for noe særlig men er ivrig på å søke og utrede – men jeg føler det bare er ferske spor han går på.  Jeg og jegeren diskuterer litt omkring dette og jeg avbryter tilslutt søket.

18.11.2007  HJORT (?) MOT BIL
Grunnen til spørsmålstegnet er at vi ikke helt vet hva slags dyr det er snakk om.  Innringer sier kolle – fjorkolle eller kalv, men det kan like gjerne være rådyr…

Det er sambo som er hundefører i dag og jeg går som skytter.  Beskjeden er at en bil har vært borti en hjort og at den forsvant over veien og men snudde og kom tilbake da den ikke klarte å komme seg videre (det var et høyt berg akkurat der).  Så den snudde og for over på andre siden og forsvant til høyre inn i skogen.  Når vi kommer til stedet er det gått et par timer og det er mørkt om en times tid.  Sterk trafikk gjør det vanskelig å sjekke i veibanen etter tegn og jeg er sjeleglad for refleksvestene vi har på oss alle tre!  Biler og trailere suser forbi i 100 km/t og det er en påkjenning å søke i grøfta da.  Men Amigo bryr seg ikke nevneverdig om den slags bråk; han er vant til det.  Vi finner ingenting i hverken veibane eller langs grøftekanten – ikke bremsespor engang.  Så Amigo settes på spor vilkårlig i høyre grøftekant og lar ham ta seg ut.  Han tar straks opp et spor og følger det innover skogen et stykke før det snur ned mot veien igjen og krysser veibanen.  Vi følger etter på andre siden og innover skogen borti en kilometer uten å finne annet enn ferske spor – rådyr eller kalv.  (Det går en morløs kalv i området som vi ikke har fått lov til å skyte).  Så mulig det er den som har blitt truffet av bilen?

I alle fall. Vi søker gjennom et ganske stort og vidt område på begge sider av E 39 uten resultat.  Det kryr av hjortespor der og Amigo jobber intenst med å finne ut av hvilket han skal velge.  Det er en håpløs oppgave og etterhvert må vi gi oss.

15.11.2007  SISTE JAKTDAG PÅ HJORTEN
En hjort er påskutt i det den snudde kroppen.  Jegeren har en dårlig magefølelse da han ikke hørte hverken innslag eller har funnet noe blod på bakken.  Dyrene forsvant straks utav syne.  Det er blitt mørkt siste jaktdag og mørkt var det da dyret ble påskutt.

Det som er litt spesielt her er at det 3 dager tidligere er blitt skutt en hjort på omtrent samme sted og blodet er fremdeles intakt siden det er frost i bakken og snøflekker.  Dyret som er påskutt nå har stått rundt 20 m derfra og det har gått akkurat samme veien som det andre.  Vi sjekker nøye på stedet uten å finne noe som helst.  Amigo settes på og han går direkte til den andre plassen og markerer hvor det andre dyret er påskutt.  Han følger sporet like til der det dyret ble funnet (rundt 50 m) og ser en aning forvirra ut.  Han har jo «funnet» stedet bare det at det er 3 dager gammelt!  Jeg oppmuntrer ham til å fortsette søket videre – den påskutte hjorten kan jo ha gått forbi her.  Så han viser stor vilje til å fortsette forbi og vi drar innover i skogen et godt stykke.  Det er overhodet ingenting å finne og tilslutt havner vi ned på bakken igjen – på inngangssporet til dyrene (det var flere i følge).  Så utreder vi enda litt til på bakken – den er frostig og det er mye snø der så det skal være lett å se både spor og evt. blod.  Nettopp pga frosten så er tredagersblodet helt rødt og fint og innkapsla.  Men det er ingen tvil om at dette ikke stammer fra dagens påskyting så vi må jobbe forbi det.

Amigo jobber godt og prøver det han kan å sortere ut noe.  Men det er bare ferske spor og ingenting som trigger ham skikkelig.  Vi går over et ganske stort område i utstrekning uten å få napp.  Jeg avblåser søket uten resultat.  Jeg kan selvsagt ikke si noe sikkert, men jeg føler dette er en bom.

05.11.2007  PÅSKUTT KOLLE 
I natt er det tid for nytt oppdrag.  Ei kolle er påskutt og jegeren finner den ikke igjen.  Amigo er en smule utav form eller fokus kan man si siden Aika har løpetid for fullt og han knapt har spist siste uka og bare går omkring og gnåler og maser non stop  .  Siden jeg skal opp klokka 06.00 så er det sambo så får æren av å dra på ettersøk – jeg har knapt hatt en blund på øynene pga pesinga og stressinga til Amigo…

De drar avgårde og er framme på stedet etter en halvtimes tid.  Da er det gått et par timer kanskje siden påskytinga.  Dyret hadde sprunget ut av syne og ingenting var å finne på tross av leiting i nærområdet.

Det er to skuddplasser å utrede for det er blitt avfyrt to skudd.  Amigo settes på den første plassen og drar ut av området i retning der dyret kom fra.  Så han blir tatt tilbake til sted nr. 2 og satt på der.  Etter hva jeg har skjønt så ble det ikke funnet noe på skuddplassen.  Men Amigo drar rett ut etter der dyret har forsvunnet og sporer i fint og bestemt tempo et godt stykke.  De kommer til ei elv – og den er nokså stor nå etter alt regnet som har vært den siste tida.  Amigo nøler ikke et sekund, men tar sats og hopper rett uti elva for å komme seg over til andre sida.  Den er altfor brei til at de kan hoppe etter, og Jarle ber jegeren holde lina mens han selv finner et egnet sted å komme seg heilskinna over.  Amigo står i stram line og er på sporet helt klart.  Han står sikkert slik i 5 minutter og venter på treige Jarle, men synes nok det går litt for sakte så han hopper tilbake til andre sida.  Da Jarle er kommet over så roper han på Amigo, og da hopper han uti for tredje gang og bader skikkelig på veien ut av elva.  Han bare rister på seg og fortsetter i sporet der han slapp.  Knappe 30 m lenger framme finner de kolla – stein dau!  Total sporlengde er vel rundt 250 m.

Jeg må si at dette var veldig bra gjort av Amigo – han som er helt på trynet for tida og ikke klarer å tenke på annet enn løpetid – han tok seg sammen og gjorde et kjempebra stykke sporarbeid.  At han i tillegg drar over ei stor elv 3 ganger er også imponerende – da er han bra sikker i sin sak!Når Amigo kommer hjem så skrur han rett over på  -modus igjen og fortsetter å puste og pese og oppføre seg som en tullebukk som om ingenting var skjedd.  Han er en merkelig skrue hehe!

31.10.2007  PÅKJØRT RÅDYR
Klokka ringer rett etter kl. 06.00 i dag tidlig.  Et rådyr er påkjørt og det ble observert hinkende vekk fra veien.  En fra viltnemnda har dratt ut for å se etter dyret.  Han ankommer stedet og finner ganske riktig dyret noen meter nedenfor busskuret.  Det er i live og ligger og ser på ham.  Han går så tilbake til bilen for å hente rifla si og når han kommer tilbake til dyret så støkker han det ut av sårleiet og dyret forsvinner inn i krattet.  Han følger etter et lite stykke.

Deretter får vi telefon om å komme med hund.

Dette må jeg bare få si er et godt eksempel på hvordan man IKKE skal gjøre det, og det er noe som vi er nødt for å ta opp til diskusjon i viltnemnda for det er ikke første gangen dette skjer dessverre.

Pkt. 1
Så lenge meldingen går på at dyret er i live, så skal ettersøksekvipasje kalles ut.

Pkt. 2
Personen går bort til dyret uten våpen og dermed misser han sjansen på å avlive dyret siden det stikker avgårde.

Pkt. 3
Personen går etter dyret i stupmørke uten hund.

Jeg ankommer skadestedet en times tid etter at telefonen kom.  Det er fremdeles mørkt, så vi må vente til det lysner.  Jeg er litt oppgitt fordi hendelsesforløpet er slik det er blitt og jeg ser for meg et mye vanskeligere søk enn nødvendig.  Jeg sier at så lenge dyret er blitt støkket ut av sårleiet så kan det gå langt og lenger enn langt fordi det er pumpa full av adrenalin og smertefølelse undertrykkes.  Hadde dyret bare fått blitt i ro, så hadde det stivnet til (gått i såkalt sårfeber) og da ville vi funnet det fort.  Slik det er nå så er det en meget vanskelig oppgave å gå etter dyret.

Jeg setter Amigo på sporet og vi trekker innover i krattet.  Det er et lite område med skog og kratt og nokså oversiktlig i grunn.  Vi søker gjennom og Amigo drar ut av treklyngene og over en steingarde og ut på marka (dette er klin i en bondegård med jorder og beitemarker og dermed veldig åpent lende).  Vi fortsetter over et nytt gjerde og er nå i et gårdstun.  Det er ingenting å se i mils omkrets så vi velger å gå tilbake til start og begynne på nytt inni skogen.  Tre ganger starter jeg Amigo på nytt i skogen og den blir grundig gjennomsøkt.  Hver gang ender han opp på tunet etterpå og jeg velger å avslutte der for det er en håpløs oppgave.  Det er åpent flatt lende i mange retninger og det er ingenting å se annet enn sauer.

Hva skal man si etter noe slikt.  Jeg er lei meg for at korrekt prosedyre ikke ble fulgt, og dette er noe vi er nødt for å få avklaring på.

I går ble det også sendt ut en mann (uten hund og kompetanse på søk) for å leite etter en påkjørt hjort langs veien.  Vi fikk melding om det men det ble bestemt at vi ikke skulle ut med Amigo .  De valgte å bruke ovennevnte.  Jeg undres hva poenget er.

25.10.2007 ET KREVENDE SØK 
Et rådyr er skutt og det gikk rett i bakken.  Etter et par sekunder reiser det seg og stikker avgårde ut av syne.  Jegeren har merket seg hvor dyret stod og hvor det forsvant, men har ikke vært på skuddplassen og leita. Det er fullmåne og frost i bakken.

Vi ankommer en times tid etter påskytingen og vi går ut på skuddstedet.  Amigo får kommando «sitt» og vi forlater ham og går for å gjøre skuddplassundersøkelse.  Ganske fort oppdager jeg en bitteliten kjøttbit og noen delvis stivna dråper lyst blod. I kjøttbiten sitter litt hår.  Det er ingenting mer å finne der.  Utfra dette – sammenholdt med at dyret ramla rett ned og deretter spretter opp igjen og forsvinner – så mistenker jeg et høyt skudd – muligens ryggtappskudd.  Erfaringsmessig er dette vanskelige søk fordi dyret har fire intakte bein å løpe på samt at de ofte ikke er alvorlig skadet.
Jeg går tilbake og henter Amigo ( han har sittet som en prest hele tiden og ventet ) og viser han funnstedet.  Ber han søke spor og han går direkte igang. Han drar oss ut av bøen og midt uti ei skikkelig blaut og djup myr – og jeg ligger langflat med myr til langt oppå låret… deilig!  Men Amigo vil videre og jeg stoler på ham.  Det er ingenting å se på bakken av hverken blod eller annet.  Først etter et par hundre meter står vi i en stor rose med blod og jeg blir veldig glad for det bekrefter bare at vi er på rett spor.  Her har dyret stått og hvilt, og da har blodet runnet nedover beinet.  Vi fortsetter men finner ikke mer blod nå.  Amigo jobber godt og er i sporet hele tiden.  Tar av og til en liten avstikker på et par meter for å sjekke ut, men returnerer fort tilbake til sporet.

Området vi nå kommer til er typisk vestlandsk brakebuskkratt.  Dvs. tett i tett med mannshøye brakebusker som er nesten umulige å forsere.  Inn dit vil Amigo og det er jo logisk ut fra et skadet dyr som gjerne prøver å stikke seg vekk i sånt kratt.  Jeg har ikke annet valg enn å følge etter Amigo og det er så fryktelig tett at jeg må legge meg på magen og åle meg gjennom de verste partiene.  Det går ikke å krype engang.  Jeg henger meg fast overalt og Amigo ser jeg bare ræva av der framme i stram line.  Det er ufattelig at dyr vil gå her tenker jeg – men brått oppdager jeg blodflekker både på bakken foran nesa mi og oppå greinene som sitter 20-30 cm over bakken.  Rådyret HAR virkelig kravla gjennom her!  Man skal være i rimelig god form for å klare å åle seg gjennom denne muren av vegetasjon – og jeg tenker i mitt stille sinn at det var slik man skulle fått testet hund og fører på sporkonkurranse – for dette er enormt krevende.

Endelig kommer vi ut av krattet og fortsetter videre i lettere terreng.  Deilig å kunne stå oppreist!  Vi går og går og her og der finner vi en dråpe blod.  Vi kommer til ei myr og brått ser jeg rådyret 30 m foran meg.  Det er på vei fra meg og mot et nytt mannshøyt brakekratt, og jeg signaliserer til skytteren bak meg om å skyte.  Men før han kommer i posisjon har dyret trukket ut av syne.  Jeg holder Amigo i ro og skytteren går fram for å se om han kan komme innpå dyret og få gitt det et skudd.  Det går noen minutter og så skytes det.  Dyret er dessverre ikke truffet, for det stod i et tett kratt og det var umulig å få reint skudd.  Så det trakk bare videre.  Jeg setter Amigo på spor igjen fra der dyret sist ble sett av skytteren, og nå må Amigo jobbe steinhardt for å utrede.  Det er et digert område som er fullstendig tett av brake og hvor i alle dager skal vi begynne?  Amigo drar meg gjennom mesteparten av krattet og søker og søker i stadig større sirkler.  Ingenting å se og han har mistet sporet.  Så jeg tar han tilbake til der jeg så dyret siste gang og setter ham på derfra.  Han jobber på men så er det som om han er i gang igjen.  Vi følger etter og denne gangen er han tydelig på spor og farten hans øker også vesentlig.  Det er helt forjævlig tett (unnskyld språket, men har dere prøvd å gå gjennom slikt kratt så forstår dere hva jeg mener.  Det er verdens verste utfordring) og jeg kryper hele veien.

Til slutt er jeg nødt for å si stopp.  Det går ikke an å fortsette slik som dette – dyret har blitt skremt videre av skuddet og det kommer ikke til å stoppe for å legge seg i sårleie.  Det er en umulig oppgave og selv om dyret er skadet så må vi si stopp.  Jeg vil tippe at vi har sporet dyret i borti 2 km.

Jeg ergrer meg over at vi ikke fikk skutt dyret når sjansen var der; det var nok vår eneste sjanse.  Jeg skal ta selvkritikk på at jeg ikke hadde rifla med meg selv (jeg kom rett fra jobb og sambo møtte meg på skuddplassen med Amigo og eget våpen) samt at jeg lå litt for langt foran skytteren slik at han ikke klarte å komme seg i posisjon til å skyte.  Men samtidig er det vanskelig for meg å følge med på andre enn hunden – det er min primære oppgave her.  Vi holdt et fint tempo (ikke mulig å gå fort i slikt kratt, men skytteren fulgte etter på utsiden).

Amigo derimot gjorde en praktfull jobb – han var skråsikker i sin sak.  Det var et svært vanskelig sporarbeid fordi det var begynt å fryse til slik at det lille blodet som var rett og slett stivna og lukta ble mye mindre.  Dessuten var det jo knapt noen dråper blod på nesten 2 km!  Jeg er kjempestolt av Amigo i kveld – dette er uten tvil det tøffeste søket vi har gått.

16.10.2007 KOLLE I RING
I kveld har vi hatt et kort og greit ettersøk. En kar har skutt ei kolle som forsvant som et olja lyn ut av syne.  En stund før skjøt han kalven hennes og den ligger borti noen busker og venter på å bli vommet.  Kolla har tverrvendt og forsvunnet og siden det begynner å mørkne så blir vi kontaktet for å hjelpe til.

Jeg er litt spent på hvordan Amigo vil ta denne her – for det ligger jo allerede et dødt dyr like i nærheten og hvem vet – vil han spore på det dyret eller vil han gå på kolla?  Han markerer allerede da vi er på vei til skuddplassen at det er godlukt i nesa hans.  Men som sagt; det kan jo like gjerne være kalven han kjenner lukta av…

På skuddplassen finner jeg straks mye lyserødt blod og setter Amigo umiddelbart på sporet.  Han drar rett opp på en liten haug, men jegeren selv mener at «det var ikke der hun forsvant».  Det er jo nokså vanlig å høre det, men jeg stoler på Amigo – han er målbevisst og klar i sin mening.

Jeg finner mer blod der han går så da er det jo bare å følge etter 🙂  Etter å ha rundet haugen så finner vi kolla ligge nedi ei lita myrhole – hun har bare sprunget rett rundt haugen og lagt seg.  Total sporlengde er vel rundt 100 m.

06.10.2007 BIL VERSUS RÅDYR
I dag tidlig fikk vi telefon fra en uheldig bilist som hadde truffet et rådyr da han var på vei til jobb.  Han hadde sakte fart ( rundt 30 km/t) da dyret kom løpende tvers over veien og inn i bilen.  Vi bad ham ringe til politiet og melde fra siden retningslinjene er slik at vi må få utkalling fra politi eller viltnemnd før vi rykker ut.  Det tok sin tid, så jeg ringte politiet selv for å høre hva som som skjedde.  Der hadde det vært vaktskifte så de var ikke helt oppdatert, men han gav meg klarsignal i alle fall for å dra ut.

Jeg og Amigo var på skadestedet i 08-tiden – en liten times tid etter påkjørselen.  Det lå en sort sekk i veikanten for å vise hvor dyret hadde hoppet over gjerdet.  Jeg satte Amigo på sporet et stykke fra sekken for å se hva han markerte på.  Han ville over gjerdet omtrent på det stedet sekken lå og deretter tok han an et spor som vi fulgte i tilsammen et par km.  Jeg kjente lukt av dyr enkelte steder, men hverken så eller hørte noe til det.  Etter å ha trålet skogen så langt som dette så tok jeg ham av sporet – dette dyret vi gikk etter var i alle fall friskt nok! Snakket med bilisten etterpå og han fortalte at det ikke viste noe på bilen og han hadde som sagt veldig lav fart.  Min konklusjon blir at dyret har fått seg en smell, men at det ikke er mer alvorlig enn at det vil gå bra.  Slike trafikksøk er like mye for å friskmelde dyr som for å finne og avlive.  Og i dette tilfellet her føler jeg at det er helt rett å friskmelde det.

Amigo jobbet intenst – han var på spor hele tiden – men du verden for en forskjell det er fra blodspor til ferske spor!  Han drar hardt i lina og er skikkelig på hugget etter dyret og det er til tider hardt å holde igjen i lina.  Han er kjempeivrig og viser helt andre takter enn når han går på blod ja!

04.10.2007 FLERE SØK PÅ KORT TID
Amigo har gått 3 ettersøk den siste uka.  Første dyret var det samme; det ble søkt om natten og avbrutt pga mørket og på nytt søk igjen dagen etter.  Jeg gikk første søket og Jarle overtok neste dag da jeg skulle reise vekk på hjortejakt.
Dette dyret fant vi ikke igjen dessverre.  Antakelig et skudd som har truffet langt bak og jeg er stygt redd for at det er vomskudd.  Slike dyr kan gå fryktelig langt før de dør.  Vi ankom plassen etter noen timer og det var ikke mulig å finne sportegn på stedet.  Ikke noe konkret klauvavtrykk heller; vi finner spor etter en liten kolle men det er en bukk som er påskutt.  Så jeg setter Amigo på skuddstedet og lar ham gjøre et forsøk på å utrede.  Han tar an et spor og vi går langt – borti 500 m før vi havner i en brakebusk.  Det er kollespor der og det ser ut for at det er inngangssporet til dyra vi har gått på.  Så vi returnerer til sporstart og setter ham på igjen – denne gangen mot en annen retning.  Der går vi også langt og ender tilslutt oppi et piggtrådgjerde ved en bekk.  Vi avbryter der for å fortsette på dagslyset.
Neste dag er jeg vekkreist, men Jarle går søket.  På skuddstedet finner de spor etter bukk og setter Amigo på dette og han følger samme ruta som første sporet med meg natta før.  De holder på i timesvis i området uten å finne hverken det ene eller det andre.  Så tilslutt avbryter de søket.  Dyret er ikke friskmeldt og ligger antakelig dødt et sted dessverre.

Det siste søket er det også Jarle som går da jeg fremdeles er på hjortejakt :).  Det er en stor bukk som er påskutt og som har forsvunnet inn i skogen.  Jegeren finner ham ikke igjen og velger å ringe etter hund i stedet for å rote for mye inni krattet.
Jarle og Amigo starter på skuddplassen og Amigo vinkler nokså fort ned mot vannet – der driver han og runderer en god del før han fortsetter innover mot skogen.  Jegeren har rodd over vannet for å hente lys og bukken har antakelig trukket ned mot vannet og blitt støkket vekk derfra når han oppdaget båten.  Så det stemmer godt med at Amigo ville dit ja!  Deretter vinkler han vekk og sporer borti 250 m innover skogen og finner dyret dødt der – en diger bukk på110 kg!  Flinke gutten!

23.09.2007 FINNER IKKE HJORTEN IGJEN
Jeg og Amigo kalles ut på søk etter en hjort som er påskutt og som jegeren ikke finner.  Han har ikke leita etter dyret da han ikke vil ødelegge evt. spor.  Det er mørkt og jeg bruker lykta ute på skuddplassområdet for å se hva jeg finner.  Det er nesten umulig å finne eksakt sted der dyret stod så jeg må leite i en stor rute.  Et stykke bortenfor ruta så oppdager jeg et klauvavtrykk etter et voksent dyr. Det er ingenting å finne av hverken blod eller hår eller andre ting – kun det ene klauvavtrykket.
Så jeg seler på Amigo og lar han snuse på det og ser hva han vil gjøre utav det. Han trekker straks ut av bøen og mot veien men jegeren sier at det sprang ut to andre dyr den retningen så dette dyret hadde ikke gått i samme vei.  Men jeg stoler på Amigo og lar han gå – og jeg kjenner at det lukter hjort i nesa mi.  Amigo følger veien et lite stykke og plutselig står han på hjorten.  Den har bare sprunget rett av bøen og lagt seg i veikanten 🙂  Total sporlengde er vel 70-80 m.

Dette var et kjapt og greit søk – Amigo fikk knapt kommet i gang før det var over 🙂  Flinke gutten – han var på blodsporkonkurranse i dag og fikk seg en flott førstepremie og så gikk han et vellykket ettersøk i kveld!

12.09.2007 ER ALT UTSTYRET I ORDEN?
Vi skal ut og leite etter en råbukk som er påskutt i 20.30-tida.  Det er allerede mørkt da jeg kommer fram til stedet og jeg sier fra at vi kun tar et kort søk i nærområdet og dersom vi ikke finner dyret så venter vi til det blir lyst neste dag.
Jegeren forteller at han har ligget og skutt på en bukk på avstand rundt 100 m.  Bukken hoppet til og sprang i full fart, men stoppet opp litt før han hoppet over gjerdet og forsvant inn i skogen.  Deretter var det helt stille.

Jeg lot Amigo bli et stykke fra skuddstedet sammen med jegeren mens jeg gikk systematisk over stedet i en vid vinkel.  Det var ingenting å se av hverken blod eller hår eller andre ting, men i lys av ei lommelykt er det jo begrensa hva man kan se.  Jeg gikk også langs gjerdet i en lang strekke for å se etter spor uten å finne antydningen.

Siden jeg ikke visste nøyaktig stedet hvor dyret ble påskutt så satte jeg Amigo på et lite stykke nedenfor skuddområdet og lot ham sveipe over området i vide sirkler i håp om at han skulle oppfatte noe interessant.  Det stod en hjort i enden av bøen og glodde på oss – men det var ikke den vi skulle leite etter nå 🙂  I alle fall – Amigo sveipa rundt og tok nokså med en gang peilingen på utgangen så vi gikk over gjerdet og inn i skogen.  Der var det selvsagt tett og ganske så ufremkommelig og Amigo jobba på der inne tilslutt havna vi ut på bøen igjen.  Jeg kunne ikke finne hverken blod eller andre tegn der inne i skogen.  Hadde dyret ligget i nærheten ville vi kjent lukta av ham – såpass luktesans har til og med jeg 🙂

Vel tilbake til utgangspunktet sa jeg at nå stopper vi for i kveld.  Jeg bad jegeren om å kontrollskyte med børsa neste dag samt ta en sving oppom bøen og se etter kulenedslag eller andre tegn.  Deretter skulle jeg komme og ta et kontrollsøk etter jobb og i dagslys.

Da jeg var på vei hjem fra jobb så fikk jeg telefon fra ham.  Jegeren hadde skutt med børsa og den gikk i hytt og pine sa han!  For han har kikkertsikte som skrus på med et par skruer og de satt ikke skikkelig fast.  Skuddet havna nesten utenfor blinken – og det var nesten 50 cm feil.  Han ordna kikkerten og skrudde den til og tok et nytt kontrollskudd.  Da ble det innertier…. I tillegg fant han både kulenedslag og rester etter kula på bakken.  For meg blir dette en soleklar bom.

Hva kan vi lære av dette?  Jo – det gjelder å vite at utstyret du bruker er i orden HVER gang.

Heldigvis for bukken så fikk den bare et skremmeskudd etter seg og den vil han muligens treffe igjen ved en senere anledning.  Da med utstyret i orden 🙂

10.08.2007 PÅSKUTT RÅBUKK
Det er første dag i bukkejakta og vi skal ut og leite etter en påskutt råbukk.  Det var ingenting å finne på skuddstedet av hverken blod eller andre ting og jegeren hadde sett hvor hen bukken løp ut av bøen.  Det hadde vært tydelig skuddreaksjon da bukken krøkte ryggen.  Jeg gikk litt rundt alene og prøvde å finne blod, men det var overhodet ingenting å se.  Så jeg lot Amigo gå inn på området der dyret hadde vært og lot ham søke fritt.  Han jobbet i sirkler for her var det masse ferske tråkk og det virket som om han ikke helt kunne bestemme seg for hvilken retning han skulle ta.  Men så fikk han noe i nesen og dro ut av bøen og inn i et tett kratt.  Jeg fulgte etter og det var skikkelig tett inni der.  Han gikk rett bort til en bratt bergknaus og reiste seg på to oppetter berget og snuste og snuste.  Jeg tenkte at ingen dyr kan klatre loddrett opp men gikk likevel bort for å sjekke etter blod.  Det var det ikke så jeg tok ham ut av krattet og ut på bøen igjen og han gikk da 10 meter til høyre og inn i krattet derfra.  Da var vi på andre siden av knausen.  Og det samme gjorde han nå – han hevet hodet så høyt han kunne og snuste i været.

Og der lå bukken inni en brakebusk – steindau.  Halen til Amigo gikk som en propell da han fikk gå bort og snuse på bukken og han fikk kjempemasse skryt av meg såklart.  Han var strålende fornøyd med innsatsen ja hihi!
Bukken var truffet akkurat der den skulle og den løp seg tom i løpet av 30 sekunder.  Det var bare blod akkurat der dyret lå – den har sprunget så fort på så kort tid at det ikke har kommet ut noe skikkelig mengder blod.  Søkets lengde var rundt 100 m.

05.02.2007 – DAVID MOT GOLIAT
Utkalling i dag tidlig – en hjortekalv har blitt påkjørt av en buss et par mil hjemmefra.  Siden jeg ikke er god i ryggen for tiden, så blir det samboeren som får oppdraget.

Det som har skjedd er at en kolle og kalv skal krysse veien.  Bussen kommer kjørende og kalven glir i veien og havner under bussen.  Da den stopper så finner de ikke tegn til kalven – den er borte vekk.  Amigo blir satt på sporet og de gjør en runde i nærområdet for å se om kalven ligger der.  Det bør den for å si det slik, dersom en buss har kjørt over den…. men ingenting blir funnet.  Derimot tar Amigo opp sporet over veien der kolla har gått, og de finner også kalvespor litt lenger opp i skogen.  De følger etter et godt stykke, før sambo avbryter søket.  Grunnen er at de ikke finner noen tegn på skade.  Antakelig så har kalven rett og slett sklidd under bussen – den er nokså høy – og kommet seg helskinnet fra hendelsen og bare forsvunnet videre opp i skogen.
Amigo gjorde en god jobb og han var lett å lese.

25.10.2006 – BOMSKUDD HJORT
Nok en gang skal jeg og Amigo ut og søke.  Dette er første gangen siden den forferdelige natten da han ble borte for meg, så jeg er spent.  Spent på både oppførselen hans, og ikke minst min egen angst for å slippe lina…

Jegeren forteller at han har skutt på en kalv på 60 m – dyret stod høyere i terrenget enn ham og var på alerten.  Det var ingen andre dyr tilstede.  Skuddet gikk, og skytteren så ikke hvor dyret forsvant da han ble blendet av munningsflammen.  Det var ingen skuddreaksjon annet enn at dyret sprang.  Han hørte ikke innslag.

Siden det var mørkt, så avtalte jeg med jegeren at dersom vi ikke finner noe innenfor en radius på 100 m, så avbryter vi og heller leiter i morgen tidlig på dagslys.  Jeg har sprunget nok rundt i skogen i mørket og det skal det bli en forandring på!  I alle fall – jeg parkerer Amigo sammen med skytteren og går fram til antatt skuddplass.  Legger lua fra meg og går systematisk gjennom et stort område på bøen for å finne sportegn.  Det er overhodet ingenting å finne.  Setter deretter Amigo på og lar ham ta en sveiprunde over området for å se om han klarer å finne ut av det.  Han lukter rundt på stedet uten å være overbevisende, men han drar ut av bøen og innover i skogen.  Vi følger ham på kryss og tvers et godt stykke der inne, men han vender nesa ned i gjen til bøen og så tar vi et nytt sveip på en annen utgang.  Også der jobber han hardt for å finne noe å spore på uten å lykkes.  Det er tydelig for meg at han ikke har den rette lukta i nesa si.  Jeg avbryter søket og sier til jegeren at basert på funn (mangel på sådanne), hans forklaring og hundens oppførsel så er jeg tilbøyelig til å si at dette er en ren bom.  Kan selvsagt aldri garantere noe, men dette er den følelsen jeg får.  Jegeren er enig med meg; han sier at han pleier å legge skuddene høyt, og dette dyret stod i oppoverbakke også. Så min konklusjon er at han har skutt over og kulenedslaget er inni skogen et sted.

Om søket:  Jeg er veldig fornøyd med hvor rolig Amigo er!  Han satt sammen med skytteren nokså lenge mens jeg drev og leita på skuddplassen.  Ikke en lyd å høre og ingen uro.  Det er bra med en sindig hund!  Og når han fikk selen på seg, så jobbet han i et flott tempo.
Jeg kjente imidlertid at jeg må jobbe litt med å stole på at han ikke forsvinner fra meg – det var vanskelig for meg å slippe kontrollen på lina.  Er ikke redd for at han hadde stukket av, men støkken sitter i enda.  Så her må jeg jobbe mer med meg selv!

12.10.2006 – PÅSKUTT HJORT
Dette er et ettersøk jeg sent skal glemme… det holdt på å ende i forferdelse!

Vi får telefon om kvelden – en kalv er påskutt og jegeren tror skuddet har havnet litt lavt framme i foten.  Vi kommer inn til stedet et par timer etter påskytingen og starter søket.  Finner masse blod på skuddplass samt bittesmå beinrester.  Amigo tar kjapt an sporet og vi følger dyret helt til der det har hoppet over et piggtrådgjerde.  Der er det mengder med blod – det har sprutet over på andre siden.  Vi fortsetter på andre siden og han drar nedover i skogen og går på kryss og tvers inni krattet.  Jeg lar ham gå; han er på sporet selv om det ser en smule kaotisk ut med søksmåten hans.  De som var med meg var kanskje litt skeptiske for de spurte om han var på sporet 🙂 Men han jobber intenst og han snøfter  og det klikker i nesen hans.

Etter hvert drar han meg over en bekk og fortsetter inn i et fryktelig tett grankratt.  Jeg ser ikke antydning til blod, men kjenner lukta av hjort.  Ikke en lyd er å høre.  Fortsetter utav krattet og går oppover langs et gjerde der vi på ny finner masse blod.  Amigo står helt stille med nesen i gjerdet; her skal han over sier han!  Så han blir lempet over og vi fortsetter i tett kratt og lyng og finner små dråper blod en og annen plass.  Kalven har på nytt kommet seg over piggtrådgjerdet; her er det blod og også hår som sitter fast i piggtråden.  Jeg synes piggtråd ikke har noe i skogen å gjøre!!  Dyret vil jo kunne skrape seg opp under buken i tillegg til skuddskaden.  Og for ikke å snakke om oss som skal kravle over med børse og bikkje og lykt og line!  Jeg svetter som en gal men jeg må jo bare henge på Amigo.

På dette stadiet har jeg kommet frem til at kalven har en lav fotskade.  Og at han er forholdsvis sprek etter forholdene; nå har vi søkt sammenhengende 2 timer og over et område som dekker minst 1 km.  Og det er bratt og ulendt flere steder.  Dyret er såklart hardt skadet, men han er nok i følge med moren som drar ham med seg innover skogen.  Ikke en lyd er å høre noe sted.

Så skjer det fatale.  Jeg slipper lina som så ofte før når jeg må gå omvei i krattet.  Amigo er 10 m foran meg – det er hjortelukt i lufta – og han drar etter den lukta.  Jeg ser på ham og roper på ham, men han bare kaster et blikk på meg og fortsetter.  Og så blir det stille.  Dødsens stille.  Jeg bekymrer meg ikke de første minuttene; han kommer jo tilbake såklart!  Det er jo helt utenkelig at han skal stikke av; det har han jo aldri gjort under søk før!  Men etterhvert som tiden blir til en halvtime og time så begynner jeg å kjenne angsten i halsen.  Vi skiller lag – vi er tre stykker – og jeg saumfarer skogen ned mot et vann mens de andre tar veien tilbake til huset ( det er en km å gå dit), henter bilen og kjører ut på hovedveien for å se om han har kommet ut på den andre siden.  Jeg roper meg hes der inni mørket men til slutt gir jeg opp.  Det er ingenting annet å gjøre enn å kjøre hjemover og sove et par timer og så gå på igjen.

Jeg og Jarle drar innover så fort det blir lyst og starter søket i 08- tida.  Vi skiller lag der Amigo forsvant, og jeg har Sonny, eldstehunden, med meg.  Det er masse ferske tråkk her og hun søker overalt og drar meg oppover i terrenget.  Ett sted synes jeg at det er et poteavtrykk i gjørma, og ber henne finne Amigo.  Jeg vet ikke om hun skjønner det; men hun sporer det hun kan og vi forsvinner lenger enn langt innover skogen og krattet.  Jeg roper og roper men er iskald innvendig – jeg tror Amigo sitter fast ett eller annet sted… eller enda verre – ligger påkjørt ved hovedveien.  Det er ikke så mange ukene siden nettopp det skjedde med hunden til en kompis av meg og derfor er jeg kjemperedd.
Så her sitter jeg da i skogen og er så engstelig at det er rett før jeg kaster opp.  Jeg bestemmer meg for å dra tilbake – jeg vet egentlig ikke hva jeg vil – men ber Sonny søke videre en annen rute tilbake.  Finn Amigo! ber jeg henne.  Vi stopper på en stor flate med utsikt over vannet og jeg ringer Jarle for å høre hvordan han ligger an.  Mens jeg står og prater med ham ser jeg noe i øyenkroken – noe sort og og hvitt og gult!  «Det er ham»!  roper jeg i telefonrøret og slenger telefonen fra meg mens Amigo kommer mot meg.  Jeg har aldri aldri i hele mitt liv vært så lettet!!  Jeg strigråter og stakkars Amigo skjønner sikkert ingenting.  Men det driter jeg fullstendig i – han er kommet tilbake like hel og det er alt som betyr noe.

Vi kommer hjem langt utpå dag og han er skrubbsulten.  Etter maten bærer det inn i dusjen for å få av ham all dritten og så stuper vi i seng begge to.  Amigo kryper tett inntil meg – endelig er han hjemme etter 12 timer alene i skogen…

Nei – dette søket skal jeg aldri glemme.  Det kunne så fort blitt det siste.

07.10.2006 – PÅSKUTT HJORT
Travle tider dette visst!  Denne gangen er det en hjort som er påskutt i løpet av natta.  Amigo er ute 2 ganger på søket – først midt på natta, deretter når det er blitt lyst så man ser hva man driver med…  Det regner trollunger hele tiden.
Hjorten har gått rett ned i smellen – sprellet vilt med beina og deretter løp han avgårde.  Typisk oppførsel for ryggtappskudd, men man vet jo aldri…..
Jegeren føler at skuddet sitter feil og hører en «klonk» lyd som om det er bein eller gevir som blir truffet.  Jegeren finner ingenting på skuddstedet og Amigo og Jarle går ut og det søkes grundig på stedet samt de sporer videre inn i skogen.  Det avbrytes etter et par hundre meter når man ser at dyret ikke ligger i nærheten og jeg går ut på nytt søk med ham utpå formiddagen sammen med Jarle.  Vi gjennomsøker skuddplassen grundig i dagslys, men det er overhodet ikke en fille å finne av spor.  Amigo settes på og vi tar veien innover skogen der de avsluttet på natta.  Vi søker på kryss og tvers i busker og kratt og langt innover skogen men er nødt for å ta en avgjørelse om hvorvidt vi skal fortsette eller gi opp.  Jeg finner overhodet ingen tegn.  Amigo vil selvsagt ikke gi opp (men en stabij gir aldri opp heller); han er innstilt på å fortsette å bruke nesen sin han, men både jeg og Jarle er enige om at det er fånyttes å gå etter dyret.  Man kan si mangt om hvorvidt det var det rette – men den avgjørelsen får vi stå for.

02.10.2006 – PÅSKUTT RÅDYR
Vi er ute og søker etter en rådyrbukk som er påskutt.  Opplysninger fra jegeren får tankene mine til å gå mot bomskudd, men vi skal likevel gjøre et sveip.  Dyret er påskutt på lang avstand, det var overhodet ingen skuddreaksjon men dyret sprang som pokker, det hørtes intet innslag, og det var overhodet ikke en eneste liten dråpe blod eller hår eller andre tegn å finne i en svært område rundt oss.  Nedslaget fra kula var tydelig.
Jeg leter lenge og systematisk på skuddplassen før jeg slipper Amigo til.  Han sveiper rundt og tar opp sporet etter der bukken har sprunget ut av området.  Amigo jobber meget godt for å utrede sporet, men dette er helt tydelig ikke et skadet dyr vi går på.  Likevel lar jeg Amigo søke i et større område en stund til.
Jeg forklarer for jegeren at dette dyret nokså sikkert ikke er truffet (jeg personlig tror skuddet har gått under buken) og at jeg derfor velger å avslutte søket og friskmelder dyret.  Jegeren er såklart lei seg for denne situasjonen, men samtidig er han glad for at det var en bom.
Ofte er det uhyre små marginer som skiller mellom gode og dårlige skudd.  Særlig rådyr har en litt trippende gange, og det er fort gjort at de gjør en liten bevegelse i det skuddet går.  Dessuten er det ikke rare blinken heller da på et rådyr!

26.09.2006 – PÅSKUTT KALV
Vi blir utkalt på et ettersøk på en hjortekalv som er påskutt.  I følge jegeren sitter skuddet i bakfoten, og slike skader kan være vanskelige å gå etter.  Dyret forsvant ut av syne og vi ankommer stedet en times tid etter skuddet falt.
Jeg finner litt blod og ganske riktig beinfragmenter, og Amigo settes på sporet.  Han tar det fint an og følger nokså slavisk i dyrets spor, for jeg finner små bloddråper flere steder.  Søket går ut av bøen og opp på grusveien og vi fortsetter nokså langt på den.  Jeg finner ingen tegn til blod der, men Amigo virker sikker i sin sak.  Etter rundt 150 m gjør han en skarp vinkel over veien og forsvinner opp skråningen og inn i krattet.  Her er det rikelige mengder blod, og jeg ber jegeren om å være i beredskap.  Etter 20-30 m finner jeg dyret – det er fremdeles i live og jeg tar Amigo inntil meg og ber jegeren avgi fangskudd.  Jeg er spent på Amigo sin reaksjon på skudd – vi står kun 2-3 m fra dyret – men han bryr seg overhodet ikke om det nei!  Han er fullt fokusert på dyret, og når det er dødt får han slippe til og lukte og buste i det.

Skaden er omfattende – bakfoten er ille tilredt og dyret har sannsynligvis nesten blødd ut.  Det var en lettelse å få avsluttet på en slik vellykket måte – både for jegeren og ikke minst for Amigo sin del!

For å evaluere selve søket så gjorde han en meget god jobb. Tempoet var rolig og det var ikke noe stress.  Han er svært så spornøye – han fulgte omtrent identisk i dyrets fotefar.  Det var lett å verifiere da jegeren kunne fortelle at dyret hadde gått nøyaktig der Amigo gikk.
Det var merkbart å se hvorhen dyret hadde vinklet av og forsvunnet opp i skogen – det var akkurat som om Amigo fikk elektrisk støt og snudde på en femøring 🙂  Han søkte meget bra på grusveien også – og det er jo et underlag han ikke er så vant til.  Forholdene i kveld var ypperlige i og med at det var lett regn og 15-16 grader og lite vind.

02.09.2006 – RÅDYR MOT BIL
Jeg får telefon tidlig om morningen midt en undervisningstime på høyskolen.  En bil har vært borti et rådyr.  Bilen hadde liten fart og den hadde såvidt vært borti dyret.  Rådyret hadde stått på alle fire etterpå før det sprang over veien og forsvant inn i granskogen.

Tils jeg var ferdig med undervisningen og hadde kommet meg hjem og hentet Amigo og kommet tilbake til skadestedet, hadde det gått 6 timer.  Ut fra opplysningene jeg hadde fått mistenkte jeg at dyret kun hadde fått en liten smell i siden og at dette kom til være et nyttesløst søk siden dyret ville være friskt.  Men – søk skal man gjennomføre likevel!

Først undersøkte jeg stedet grundig – jeg visste selvsagt ikke nøyaktig hvor ulykken hadde skjedd, men hadde en god peiling.  Det fantes kun litt bremsespor.  Ingen hår, ingen bloddråper, ingenting.  Jeg krøp rundt på alle fire innimellom tungtrafikken og saumfarte både høyre og venstre side av veien uten å finne noe.  Så dermed hentet jeg Amigo og lot ham snuse.  Han tok retningen fra der dyret hadde kommet og dro over gjerdet og rett ut i bekken.  For det var derifra rådyret hadde kommet – det var lett å se av merkene i gresset.  Tenkte det var greit at han fikk lukten i nesen av rett dyr selv om han nå var på inngangssporet.

Som ventet var det ikke mye for ham å finne i veibanen eller på den andre siden av veien.  Men dyret hadde jo krysset veien og forsvunnet inn i skogholtet, og Amigo tok opp sporet på dyret.  Vi gikk raskt inn i granfeltet og fortsatte opp gjennom skogen.  Amigo var målrettet.  Vi havnet langt opp i en ås og gikk videre et godt stykke innover og det var overhodet ingenting å finne av tegn.  Jeg avbrøt ham og vi krysset oss nedover igjen.  Deretter lot jeg ham søke i hele strekningen på kryss og tvers for å se om han fant noe av interesse.  Det endte opp med at han ville innpå det samme sporet og vi gikk veien opp igjen.  Jeg avbrøt etter 1 1/2 times søk fordi jeg da friskmeldte dyret.  Det var dette jeg hadde mistenkt fra starten av, men det er likevel viktig å få sjekket det ut.  Amigo gjorde en god jobb – han søkte på rett dyr, men det var altså etter mitt skjønn et friskt dyr.

19.08.2006 – PÅSKUTT RÅDYRBUKK – BOM?
Bukk påskutt på ganske langt hold.  Ingen funn på skuddsted.  Vi søkte i et stort område på skuddplassen uten at Amigo markerte noe som helst.  Vi gikk på utgangssporet til bukken og inn i skogen.  Fulgte tråkk på kryss og tvers men uten å finne noen holdepunkter.  Amigo jobbet meget godt og ringet hele tiden for å utrede.  Gikk tilbake til skuddplass og gjennomsøkte området på nytt uten at Amigo markerte.
Det er aldri lett å måtte gi opp, og man har jo ingen garantier for hva som har skjedd, men jeg tror at skuddet har kommet så lavt at det er gått under dyret og inn i bakken i stedet.  Det var et kraftig kaliber så det burde være ting å finne på stedet – blod, bein, hår osv.  Her fantes det ingenting.  Ei heller i skogen.

Etter søket dro vi rett på sportrening – jeg la et spor i går kveld for ham – og dette sporet gjennomførte Amigo med overbevisning.  Det styrker bare min oppfatning om at det var et bomskudd vi gikk på.

14.08.2006 – PÅSKUTT RÅDYRBUKK
Nok et søk – det er bukkejakt for tiden!
Det var en god blodpøl på bakken der dyret hadde ligget, og jeg fant beinfragmenter.  Dyret hadde ligget stille etter skuddet, men hadde deretter kommet seg på beina og klart å komme seg over et gjerde på andre siden av en djup myrbekk.  Amigo markerte straks at han ville over, og etter mye strev (myrbekken var DYP) så klarte jeg å hive/heise stakkaren over gjerdet.  På andre siden sluttet alle spor, men vi krysset et større område meget nøye og holdt på i borti 3 timer.  Da måtte vi rett og slett gi opp.  Det var tusen ferske spor, og Amigo jobbet virkelig som en helt for å finne ut av det, men han klarte det ikke.  Ingenting å si på viljen til å jobbe i alle fall – han kikka bare bort på meg og lurte om vi skulle fortsette!
Planen er at samboeren min tar eldstehunden ut på søket nå i kveld – de starter med blanke ark og vil utvide søket.  Dersom det ikke gir resultater, kommer jeg og Amigo til å starte søk i morgen igjen.  Jeg mistenker et lavt skudd som kan bety en fotskade og hvor de vitale organene ikke er blitt skikkelig rammet.  Vi får se!

EDIT:  Samboeren min gikk søk med Sonny i flere timer men heller ikke de fant ut av det.  Så da måtte vi bare avslutte søket.  Etter nøye vurdering og samtale med skytter, ble det bestemt at vi ikke gjenopptok søket neste dag.

13.08.2006 – PÅSKUTT RÅDYRBUKK
Vi fikk utkalling seint på kvelden på en bukk som var skutt.  Den hadde forsvunnet nokså fort inn i skogen, og skytteren var sikker på at det var et godt treff.  Jeg parkerte Amigo mens jeg leita lenge etter spor på skuddstedet.  Det var masse høyt gress der, så det var omtrent umulig å finne noe.  Men akkurat der dyret hadde gått inn i skogen fant jeg tre dråper blod!
Amigo ble satt på sporet og jobbet iherdig for å utrede dette.  Det hadde gått ei geit sammen med bukken også så det var masse ferske spor der som gjorde det vanskelig.  Vi søkte iherdig nedi skogen og det var så det formerlig klikket i nasen til Amigo når han jobbet.  Jeg tok ham tilbake til utgangspunktet 3 ganger for å prøve andre retninger på sporet siden det så ut for at han ringet inn ferske spor.  Så plutselig økte han tempoet og ble mer målrettet, og jeg fant en liten prikk med blod på et langt strå.  Da visste jeg at vi var på rett sted, og det er alltid en god følelse!

Deretter fant vi en større mengde blod og Amigo forsvant inn i et meget tett kratt (døde trær i hulter til bulter) og da jeg omsider klarte å kravle gjennom det så sitter Amigo oppå bukken!  Bukken hadde sprunget rundt 80 m og det var et dødelig treff.  Jeg var stolt som en hane selvsagt over den fine innsatsen hans, og det tror jeg den lykkelige jeger var også!  Dette var altså debuten på skutte dyr!

05.07.2006 – RÅDYRSØK
Forrige uke var vi ute og leita etter et påkjørt rådyr.  Først brukte jeg Sonny – neste dag fikk Amigo trent seg på det samme sporet.

Denne dagen fikk vi melding om et observert skadet rådyr i nærheten av der vi forlot sporet sist, og jeg regnet med at det var det samme dyret.  Meldingen gikk på at dyret lå i ro på en bakke, så jeg regna med at dette kom til å være en enkel affære.  Tok Amigo og sporutstyr med i bilen i tilfelle det skulle være behov.

Og behov ble det kan du si… da vi kom på plass var rådyret blitt jaget vekk av en som i tankeløshet hadde gått bort til det med bikkja si og når dyret sprang sin kos så fulgte han etter.  Uten børse selvsagt.  Veldig synd, for adrenalinet satte futt nok i dyret til at det ikke kom til å stoppe med det første!  En smule irritert ble jeg – skal innrømme det.  For det gjorde jobben 100 ganger verre for oss!

Så i drepende varme (nærmere 30 grader og vindstille) tok jeg og Amigo fatt på søket.  Vi ble vist plassen rådyrbukken hadde ligget og Amigo tok an sporet godt.  Fint tempo og målbevisst retning.  Vi havna inn i skogen og der begynte vi å rundere et større område – bregner høye som folk og tett kratt.  Det var som å være i en badstu!  Ikke et vindpust!
Han hadde tydelige problemer med å sortere ut lukta, for i dette området var det mye dyr og tråkk alle veier.  Så feiemerker overalt.  Men Amigo gav aldri opp – han jobba som en helt hele veien.
Til slutt kom vi til en liten forhøyning og der ser jeg en rådyrbukk 40-50 m foran meg, men i mine øyne ser han frisk ut og ikke halter han heller.  Dessuten hadde det ikke vært mulig å skyte; altfor tett skog og usikker bakgrunn.  Men vi fortsatte etter ham og søkte på kryss og tvers i krattskogen.
Varmen preget både meg og Amigo stakkars gutten – han ble alldeles utkjørt i den grufulle heten og hoppet nedi første og beste gjørmehull og søkte drikke.  Til slutt valgte jeg å avbryte søket.
Og det gjorde jeg av flere grunner:   Dette dyret som var observert med en knekt fot (?) var blitt skremt til dikkens og det rådyret vi tok opp var en frisk bukk.  Det fikk jeg bekreftet av de som bodde der; de hadde observert ham tidligere.  Dyret vi skulle gå etter var såpass skremt at det ikke stopper opp på lenge og dermed må en la det gå en tid før en starter opp nytt søk.  Det vil heller neppe komme tilbake dit siden det allerede er opptatt av en annen bukk – en rival.  Ergo må det finne seg et annet sted.  Bukken har i tillegg klart seg i over en uke på 3 bein; den beiter og det er jo et godt tegn.  Så om vi ikke får tatt den med det første så er det ingen katastrofe; den er ikke i umiddelbar nød.
Men Amigo gjorde en god jobb – det var uten tvil ekstremt krevende å søke i denne varmen.  Jeg avbrøt også delvis fordi jeg var redd han kom til å få heteslag.

Det som ergrer meg er jo det faktum at dyret faktisk kunne ha blitt skutt fra kort hold og uten dramatikk – for det reiste seg ikke opp og stakk før han med hunden var 2 m fra det.  Det er lett for meg å vifte med fingeren – men publikum tenker ikke i slike baner at det de gjør i nysgjerrighetens eller godhetens tegn faktisk gjør vondt verre…  Det er slikt man må leve med i denne bransjen!

Etter søket var Amigo rimelig utslitt og var sterkt preget av varmen.  Vi dro til et vann på veien hjem og der hadde jeg tenkt å la ham kjøle seg godt ned.  Da vi kom dit var det allerede folk der med en løs hannhund som jeg visste ikke likte andre hanner.  Så jeg bad mannen om å være snill å ta sin inn i bilen mens jeg kjølte Amigo ned – det ville i høyden ta 5 minutter og så skulle vi gå.  Jeg tok deretter Amigo med meg på brygga og han hoppa uti. Mens han svømmer innover ser jeg at den andre hunden er løs og står klar ved vannkanten og venter.  Amigo har ikke en sjanse såklart – det blir fullt angrep og jeg (med min elendige rygg) kaster meg fram og prøver å fange inn Amigo mens jeg gauler til mannen om å se til å få tak i bikkja si. Det ender med et bitt i armen min og ei flenge i leppa til Amigo.  Jeg er rasende men tar bare Amigo med meg i bilen og kjører hjem.  Det var ikke dette vi trengte nå kan du si!