29.12.2009
Siden det er fullmåne ute nå så kom jeg på at jeg faktisk har glemt helt ut å skrive om måneskinnsjakta mi i begynnelsen av oktober! Jeg får skylde på at jeg ikke var i noe særlig form på den tiden – jeg hadde noen dager før fått akutt nyresteinsanfall og var sykemeldt og gikk på antibiotika og sterke smertestillende. Det holdt i lange baner å gå til og fra i huset i varmen og det fristet ikke så veldig å være ute i kulden på jakt… Men denne kvelden – den 01.10 – var månen stor og lysende og det var et lett rimlag på bakken og fristelsen ble altså for stor… så jeg pakka på meg lag på lag med klær – to par stilongs, foret bukse, flere lag med superundertøy og gensere og varm jakke utenpå og tjukke hansker… Jeg var godt kledd for ei natt i skuret – trodde jeg. Jeg hadde til og med husket på å ha med meg et solid og tjukt sitteunderlag til min nyresteinssyke kropp.
Jeg kom på plass sånn i 21-tida på kvelden og ble sittende foran gluggen og halvsove. Ja, jeg innrømmer glatt at jeg døset av innimellom – formen var ikke den beste og jeg hadde egentlig mest lyst til å krype under ei god og varm dyne med en kopp kakao. Men jeg visste at dyra kom til å komme innpå; eplene som lå på bakken var oppspist og det var masse tråkk å finne i graset. Så de ville komme før eller siden; det gjaldt bare å være tålmodig.
Timene sneglet seg avgårde og brått var september gått over i oktober. Det var en utrolig trolsk stemning – jeg hørte i det fjerne bukken som brølte i lia og jeg håpet så inderlig at han ville ta turen opp til meg… innerst inne visste jeg at han ikke kom til å forlate skogen for å vise seg på den lille bøen – men det gav meg i alle fall tålmodighet til å bli sittende. Og vente. Og vente…. Når klokka dro seg mot 01.00 så ser jeg noe hvitt som lyser mot den mørke bakgrunnen – jeg smyger kikkerten opp og ser at det er en laaaang hals. Det er ei kolle som er meget mistenksom der hun står under epletrærne og titter ut på bøen. Skal jeg komme utpå mon tro? Jeg sitter musestille for det er så ekstremt lytt i natten og det minste lille knirk fra min side vil sende henne avgårde som en rakett. Så jeg holder pusten og vet at nå er det om å gjøre å bare være roooolig og stille så overvinner hun skepsisen sin og kommer utpå. Avstandsmåleren er helt suveren; den viser at det er 56 m fra meg til henne, men det er uaktuelt for meg å skyte slik hun står. Dessuten er hun så på alerten at jeg bare må smøre meg med tålmodighet.
Etter det som virker som en evighet slapper hun av og kommer raskt utpå bøen og begynner å beite. Kolla er ikke alene ser jeg – hun har kalv med seg. Begge deler er på kvota mi så jeg konsentrerer meg kun om å gjøre alt i riktig rekkefølge. Det er veldig fort gjort å drite på draget på denne posten da det er innmari lytt og dyrene er nær deg og du sitter inne i en trang glugg som bråker sinnsykt bare du skal reise deg opp. For jeg må jo opp i stående for å få lirka pipa ut gluggen og finne en god posisjon uten å lage bråk.
Jeg studerer begge to både vel og lenge. De er avslappa og beiter rolig. I bakgrunnen høres fremdeles brøla til bukken – og månen lyser trolsk over meg. Det er en helt fantastisk stemning!
Jeg reiser meg uendelig sakte opp – her har jeg virkelig igjen for at jeg er godt trent og har gode lårmuskler og god kroppskontroll – for alt skjer i slow motion. Hjortene er kun 30 m fra meg og det er dødsstille ute. Jeg får lirka pipa ut gluggen og finner godt godt anlegg – eneste jeg ikke har kontroll på nå er hørselen min. For øreklokkene ligger på gulvet… snakker om idioti! For to år siden fikk jeg en skikkelig smell i øret da jeg skjøt en rev fra samme sted og jeg vil helst beholde hørselen min en stund til. Men nå ligger de altså på gulvet og det er ikke mulig å gjøre noe med det uten å skremme hjortene til bloksberg.
Skuddet går, og kalven går i bakken og det blir helt stille. Jeg tar raskt nytt ladegrep og ser etter kolla. Hun har tatt seg en liten løperunde før hun stiller seg opp omtrent på samme sted som kalven falt. Jeg klemmer inn avtrekkeren og kolla faller også rett ned.
Bukken brøler i bakgrunnen og det suser i ørene mine etter skuddene. Jeg venter noen minutter mens jeg speider utover bøen. Ingenting skjer så jeg pakker sammen sakene mine og går ut i natten. Nå først kjenner jeg at jeg er helt iskald på beina mine – jeg er dypfrossen til over knehøyde og det er akkurat som om jeg går på is. Det viser seg etterpå at det er 5 minusgrader så ikke rart jeg er kald! Det kommer frostrøyk ut av munnen min og fingrene mine er valne av kulde. Jeg er litt bekymra for hvordan nyrene mine takler dette her men det får nå stå sin prøve. Nå må jeg vomme dyra og få dem hjem.
Det går raskt og greit å vomme dyra – og gudene skal vite at det også er deilig å stikke kalde hender inn i en varm buk… dere skjønner hva jeg mener. Finnes ikke noe som er herligere enn det som varmekilde 🙂
Så skal begge dyrene inn i bilen min, noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort. Kalven er jo intet problem men gud bedre meg så trøblete det er med kolla! Jeg ringer fortvila til eksen min men han er ute på jakt selv og har telefonen på lydløs såklart. Og jeg banner og svetter og er nesten helt på gråten når jeg ikke klarer å få hjorten inn i bilen. Det er høyt bak i luka på bilen min og du kan prøve sjølv å få et dyr på 60 kg inn der alene – klauver og hode som dingler i vilden sky og setter seg fast overalt. Jeg er rett og slett forbanna og finner til slutt en flake i skuret som jeg bruker som rampe. Problemet mitt er jo at jeg ikke har god rygg og dessuten er noget svekket av nyresteinen og medisinene så jeg bruker en god halvtime på å få dyret inn i bilen. Dersom naboen var hjemme og hørte meg så ville han nok ha blitt litt skremt ja hihi.
Men med mine siste krefter så klarer jeg å få henne inn og lukket døra. Vel hjemme så er det bare å sette igang jobben – men jeg har jo både talje og slaktebenk så det går knirkefritt. Det blir likevel nesten morgen før jeg er klar med alt og endelig kan finne senga. Kakaoen tok jeg seinere på dagen 🙂
05.10.2009
På samme sted som bukken og kolla ble skutt for nesten tre uker siden tok jeg på nytt turen for å prøve jaktlykken. Jeg satt oppe på toppen og titta utover myra og det var et nydelig vær denne kvelden. Sola holdt på å gå ned og jeg ble nesten blendet i kikkerten. På vannet som ligger til venstre for toppen glei en robåt sakte forbi og åretakene laget små svupp svupplyder i stillheten.
Etter en stund ser jeg brått noe lysebrunt nedenfor toppen. Jammen – det er jo en rev! Hjort får være hjort tenker jeg – reven er en effektiv predator så denne her vil jeg prøve å få skutt. Som tenkt så gjort; da reven kommer ut på en liten stein – faktisk bare noen meter fra der jeg skjøt spissbukken – så stopper den opp et lite øyeblikk og da er jeg snar med å trykke av. Den forsvinner i smellen og jeg hører det rasler i buskene. Ingen rev dukker opp så jeg er sikker på treff.
Jeg går ned samme vei som da jeg skjøt bukken – latskapen lenge leve men nå har jeg funnet en grei rute ned så det var ikke så bratt likevel.
Reven ligger på stedet der den ble skutt – en fin liten tispe med nydelig pels. Denne her skal jeg levere til utstopping hadde jeg tenkt.
Siden jeg likevel hadde støkka i området så bestemte jeg meg for å leite etter kniven min; den forsvant da jeg var ferdig å vomme kolla sist. Enten så ville kniven ligge der borte et sted eller så hadde den ramla ut av lomma mi et eller annet sted ute på myra… og da ville jeg jo aldri se den igjen. Derfor gikk jeg bort og leita der jeg dreiv og vomma. Og jaggu deg så fant jeg kniven min igjen! Det er ingen fancy og dyr kniv men den er god i hånda og jeg er veldig glad i den (en Gerber) så jeg var dobbelt fornøyd med kveldens innsats 🙂
17.09.2009
Jeg har ikke vært ute så mye i hjortejakta; det har vært spinntravelt på jobb og været har heller ikke vært av det beste. Men denne kvelden er det sol og mildt i været og jeg bestemmer meg for å ta turen opp på den toppen som ligger midt ute i skogen. På veien dit passerer jeg jakttårnet hvor jeg skjøt den store bukken min i fjor.
Jeg er svett og varm når jeg når toppen og siger forsiktig ned i en komfortabel sittestilling. Myra foran meg er diiiiger – avstandene varierer mellom 70 og 500 m 🙂 Ikke det at sistnevnte er aktuelt for meg – men jeg kan jo spotte hjorten og følge den der den vandrer langs myrkanten og bortover mot meg. Dvs. hittil i år har jeg ikke sett eller hørt noenting så jeg er ikke så optimistisk i dag heller.
Jeg sitter nå der og sender en sms og er litt i andre tanker når jeg ser noe i øyekroken til høyre nedenfor meg. Jeg tar opp kikkerten og glor (Jeg har kjøpt meg en Zeiss 10 x 45 RF). Nei skulle du sett – der ligger det jaggu meg en spissbukk og drøvtygger og slapper av i kveldssola! Han lå der før jeg kom på plass og jeg har heldigvis ikke avslørt meg. Han ligger og ser utover myra og har visst tenkt å bli liggende der en god stund til. Nå er det ikke ideelt å skyte på liggende dyr, men jeg er en habil skytter og dyret ligger fjellstøtt og hele nakken og hodet er fritt. Avstanden måles til 99 m. Så jeg finner meg en god sittestilling, sikter og klemmer forsiktig inn avtrekkeren. Bukken legger bare hodet litt til sides og that`s it. Ikke en muskeltrekning er å se – han er død i smellen. Av gammal vane tar jeg nytt ladegrep straks og blir sittende og kontrollere dyret en stund før jeg pakker sammen og begynner å klatre ned til ham. Det er bratt og ulendt her for jeg gidder selvsagt ikke å gå hele veien tilbake og så runde toppen – jeg tar strake veien til målet 🙂
Vel nede begynner jeg å vomme og har også fått gitt beskjed pr. telefon om at jeg trenger drahjelp. Mens jeg ligger på kne med armene mine langt inni buken så ser jeg tilfeldigvis utover myra. Og der ute på en fjellknatt ser jeg at det står ei kolle og glor på oss. Vi er helt åpne og hun har nok sett på meg en stund. Helt automatisk kryper jeg sammen og lirker kikkerten og rifla bort til meg – blodig og fæl tørker jeg det verste blodet av på buksa 🙂 Avstanden er 170 m og kolla står fremdeles og stirrer på oss. Hmmm – hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg prøve meg på henne eller skal jeg fortsette å vomme? Jeg setter meg rett ned på berget og sikter på henne – hun ligger klart i siktet mitt og jeg vet at skal jeg skyte må jeg holde høyt. For kula dropper litt på den avstanden og jeg har ikke ideell sittestilling. Jeg tenker så det knaker – skal, skal ikke? Jeg bestemmer meg og lar skuddet gå. Hun vinkler ned mot ei treklynge og jeg kunne ikke se skuddreaksjonen. Dessuten dukka det opp 3 andre dyr når skuddet gikk og de forsvant også ned i treklynga med kolla. Jeg lytta intenst etter baskelyder men hørte ingenting. Brått kom det dyr springende opp og vekk og to av dem jogga lett langs myrkanten i retning meg. Det er nå ting kan bli vanskelige for jeg visste ikke om dette var «min» kolle eller om det var de andre. Etter å ha glodd på dem i kikkerten så var det ingen tvil om at disse her var helt i superform og ikke påtruffet i det hele tatt. Ergo måtte hjorten min ligge igjen i krattet eller løpt en annen vei som jeg ikke hadde kontroll på.
Jeg går over myra og bort til skuddplassen. Det er tydelig at her har hjortene ligget og slappet av – gresset var helt flatt etter et dagleie. Jeg ser ingen tegn til blod og går 5-6 skritt mot treklynga som hun forsvant i. Og der – maks 10 m fra skuddplassen – ligger hun død. Så da har jeg altså to dyr på ei lita økt! Det er ei stor og fin gjeldkolle, for juret er helt flatt og ingen tegn til melkeproduksjon.
Det blir helst en lang kveld for vi er tre stykker som må dra dyrene ut av skogen og det er et helsikes slit når det er mye myr og kratt vi skal gjennom. Vel hjemme så venter selve flåingen, men når vi er to stykker så går det fort og greit unna i løpet av en liten times tid. Rydding og vasking og en aldri så liten dusj og klokka har passert midnatt med en halvtime. Men det er en veldig god følelse da å endelig være i gang!