Hjortefall med ettermak – min første jakttur HELT på egenhånd
Det var tredje dagen i høstens hjortejakt.  Hittil hadde værgudene vært snille med oss, uten det evinnelige høstregnet og vinden.  Hvor mange ganger jeg har ligget søkkvåt og dirret av kulde i påvente av å oppdage et hjortedyr, har jeg ikke tall på.  Fingre, som når hjorten endelig viser seg, er så valne at de knapt klarer å krumme seg om avtrekkeren.

Denne ettermiddagen var imidlertid himmelen skyfri og uten særlig vind.  Sistnevnte var ikke det beste som kunne skje, for posten jeg hadde sett meg ut, lå på en liten topp hvor dyra ville beite rett under.  Lyng og einer vokste overalt, og i det tørre terrenget var det umulig å snike seg lydløst inn.  Den enste muligheten var å komme seg på post relativt tidlig på ettermiddagen, for så å vente tålmodig til tusmørket senket seg og dyrene kom innpå for å beite.

Samboeren min satte meg av ved begynnelsen av en skogsvei.  Han tok bilen og kjørte et stykke lenger opp i terrenget, og vi avtalte å møtes når det ikke var skytelys lenger.  Som seg hør og bør, trådte jeg av på naturens vegne før jeg begynte å klatre opp.  Man har da annet å konsentrere seg om på post enn full blære!  Siden jeg visste at jeg var smikkens alene i skogen, så satte jeg meg like godt midt på stien.  Ingen vits i å hoppe bak et tre, vel?

Som vanlig hadde jeg kledd meg godt.  Erfaringmessig vet jeg at jeg blir kald som en pinne hvis jeg ikke er påpasselig.  Ulltrøye, teddytrøye og tykk genser under jakka, og jeg var klar for ei lang økt oppe i lia.  Når det gjelder kroppsvarme, tror jeg vi jenter har et alvorlig problem i forhold til dere menn.  Hvorfor er dere alltid varme på beina?  Eller hendene?  Mine stakkars hender og føtter er alltid på grensen til å måtte amputeres etter hver jakttur…

Området jeg skulle inn i var nytt for meg.  Jeg visste at det bl.a gikk en kolle med kalv der, for det hadde jeg sett før jakta startet.  Forhåpentligvis ville de være i nærheten ennå.

Selve området ligger på nedsiden av en skogsvei, med store furutrær som eneste nabo.  Posten lå på e høydedrag, hvor en relativt stor glenne lå rett under meg.  Skogkanten var 60-70 meter unna.

Det var så vidt begynt å skumre da jeg begynte å klatre opp mot posten.  Berget jeg gikk på var stødig og fast.  Alle lyder bar, for det var nesten ikke vind.  Jeg tok meg god tid, for jeg ville for alt i verden ikke støkke dyret før jeg kom på plass.

Lyng og einer gjorde at det ble umulig å snike seg lydløst opp till topps.  Jo forsiktigere jeg gikk, jo mer ubalanse fikk jeg, og trådte rett som det var feil og knakk en kvist eller to.  ”Pokker”! Tenkte jeg.  ”Stå nå helt stille og lytt om det braser i buskene”!  Men heldigvis hørtes ingenting.

Jeg hadde utsyn mot skogsbrynet, og posten jeg hadde funnet var perfekt.  Bøyde jeg meg litt fram, ville jeg se glenna som lå under meg.  Som ryggstøtte fant jeg en gammelt rotveltet stubbe, og den fungerte utmerket.  I minst en time satt jeg og halvdøset.  Det begynte å mørkne mer og mer, og jeg ble bekymret for at det skulle blir for mørkt for meg.  Men jeg bestemte meg for å sitte litt til.

Fuglene hadde stilnet av, og suset fra en bekk i nærheten drev meg inn i fantasien til en varm sommerdag.  Nå og da bøyde jeg meg fram og kikket over kanten.

Da jeg åpnet øynene etter noen minutter stod kalven der.  Plutselig bare var han der.  Hvordan i all verden klarer de det – å dukke opp slik som troll i eske?  Jeg så over kanten, og der stod også kolla og beitet.

”Ja vel, her må jeg prøve på kalven” tenkte jeg.  Han ante ingenting og beitet rolig.  Uheldigvis stod han med fronten midt imot, slik at jeg måtte vente til han snudde seg.  I mellomtiden prøvde jeg å få lirket rifla inn i en bedre posisjon, og bråket jeg laget var ubeskrivelig – i alle fall i mine ører.  Jeg kjørte hendene ned i lyngen for å sette meg bedre til rette, og det stakk overalt fra brakebuskene.  ”Det var da voldsomt så skarpt dette var da” tenkte jeg, men var for konsentrert om øyeblikket til å titte nærmere etter.  Plutselig stilte kalven seg med breisiden til og jeg skjøt.  Kalven datt, og jeg satt stille som mus for å se om kolla ville dukke opp.  Da merket jeg at jeg  var skikkelig skjelven på hendene og rød i ansiktet og jeg følte meg litt utenpå meg selv.  ”Er det dyreskjelven jeg har fått, eller er det et adrenalinkikk siden dette er første gangen jeg er helt alene på post”? spurte jeg meg selv.

Siden kolla ikke dukket opp, gikk jeg ned til kalven og begynte å vomme.  Siden jeg var nokså fersk i gamet, var det første gangen jeg måtte gjøre alt selv og ikke kunne skrike på hjelp fra samboeren min.  Derfor brukte jeg lang tid, og tutlet på for å få ut alt fra kalven.    Etter det jeg følte var en evighet, ble jeg ferdig og dro kalven ned til den avtalte møteplassen.  På det tidspunktet hadde armen min begynt å verke infernalsk, og dette såkalte adrenalinkikket gav seg ikke – jeg følte meg kortpustet og uvel i hele kroppen.   Jeg fant fram lommelykta og dro opp jakkeermet, og fikk sjokk:  Armen var hoven og nesten lilla, og rett ved siden av pulsåra satt det to små prikker…  Jeg var blitt bitt av en hoggorm rett før jeg skjøt!  Ikke rart jeg var elendig!

Jeg har sittet en time med en hvilende hoggorm på kloss hold, og deretter plantet jeg armen rett i hodet på den rett før jeg skjøt.  Så klart han beit!

Som intensivsykepleier har jeg sett en del skremmende eksempler på hva et hoggormbitt kan gjøre, og jeg visste at jeg måtte inn til sykehus for å sjekkes, særlig med tanke på alt jeg hadde vært borti av blod og innvoller og jord…  Så det ble neste stoppested for meg.

Og hvordan historien endte?  Jeg fikk stivkrampesprøyte og streng beskjed om å holde meg i ro.  Og samboeren min kunne fortelle at da han var på vei ned til møteplassen, så hadde han truffet på to andre jegere  som litt tidligere på kvelden hadde hatt ei jente i kikkerten som satt midt på en skogsvei med buksa på kne…