Trist og tung start på året

Det er evigheter siden siste oppdatering.  Jeg beklager det; det har skjedd så vannvittig mye i livet mitt de siste månedene at jeg ikke har hatt overskudd til å dele med dere.  Det har vært både fine og triste hendelser og særlig det siste har tynget meg mer enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg måtte avlive Amigo i januar; jeg klarer nesten ikke å skrive om det for det er fortsatt et åpent sår.  Så jeg vil bare si noen ord nå om det og så kommer det et mer utfyllende minneord om ham seinere.

I fjor måtte han begynne på smertestillende pga spondylose og jeg visste at jeg hadde ham på lånt tid.  Jeg tok måned for måned og så etter tegn på forverring.  Han klarte seg fint fram til seinhøstes; da begynte han å få mer vondt i labbene samt at han ikke følte seg komfortabel med å være hjemme alene mens jeg var på jobb.  Det var mange søvnløse netter for jeg visste jo hvilken avgjørelse jeg tilslutt måtte ta – men det er så vanskelig å ta det skrittet ikke sant..?
Allerede i høst bestemte jeg meg for hvilket sted han skulle gravlegges – ute i skogen der vi har vært så mange ganger og vi har så mange positive minner fra.  Og siste gangen jeg og han var der så tok han ut ei kolle som kom forbi og han løp etter henne som en unghund. Derfor føltes det helt naturlig at han skulle ligge der.

Før jul var jeg der og spadde opp graven – jeg håpte i mitt stille sinn at det ville være mange mange måneder til han skulle gravlegges i den.  Så jeg dekket den til slik at det ville være lett å fjerne “lokket” når dagen kom.

Alle mine bekymringer og tanker om Amigo og den sorgprosessen jeg var i på forhånd tærte noe vannvittig på meg.  Jeg lå mange ganger sammen med ham under salongbordet og bare gråt og gråt for jeg ville ikke at vår tid skulle ende – tårene renner når jeg skriver dette også for det så sårt :(
Men ironisk nok – eller typisk nok – så var det Amigo som la seg inntil meg og trøstet meg når jeg var på det mørkeste – han var en utrolig klok og fin venn.

Så en dag i slutten av januar følte jeg at nå må jeg bestemme meg – jeg hadde utviklet kjempehøyt blodtrykk og måtte rett og slett over på medisiner for det.  Hodet holdt på å sprenges av smerter og alt vil jeg nesten si kan skyldes mine bekymringer for gutten min. Jeg følte meg som en bøddel som skulle bestemme når han skulle dø – det var helt grusomt.

Men en dag så tok jeg mot til meg og sendte en melding til min gode veterinær Magne Ingard om han kunne hjelpe meg.  Jeg håpte at han ikke ville svare for da kunne jeg utsette det.  Men – han svarte ganske straks og vi avtalte at han skulle komme hjem til meg dagen etter.  Så jeg tok Amigo med meg på en fin tur og han fikk løpe og herje akkurat som han ville uten at jeg skulle begrense ham pga ryggen hans.  Han var virkelig lykkelig der han løp etter pinner og snuste på alt mulig rart.  Det var en helt fantastisk fin dag og jeg tok masse fine bilder av ham.

Min elskede Amigo - takk for alt <3

Neste morgen var det strålende fint vær og vi gikk alle tre inn i skogen til gravstedet.  Det kjentes helt surrealistisk.  Jeg prøvde å holde maska for Amigo sin del for jeg kunne ikke bryte sammen så han så det.  Jeg måtte være som vanlig.  Han fikk løpe fritt og jeg fant fram teppet som han skulle ligge på.  Det var ekstremt viktig for meg at han skulle ligge godt og ikke fryse i graven.  Ja jeg vet det er helt på bærtur å tenke sånn men for meg var det altoverskyggende.
Så han fikk en beroligende sprøyte og det tok kanskje tre minutter før den begynte å virke; han var ganske svak sa veterinæren.  For Amigo har skjult plagene sine veldig godt.  Så han fikk legge seg på teppet og jeg la meg på siden av mens veterinæren la inn kanyle og satte den siste sprøyta.
Fy faen det er tungt å skrive dette…!

Jeg strøk ham over kroppen mens jeg hvisket at jeg elsket ham og at jeg aldri ville forlate ham og så sovnet han bare stille inn.  Det var på en måte vakkert og grusomt på en gang.  Men han fikk gå ut av tiden på den aller beste måten tror jeg og han kjente min trygghet hele veien fram.
Jeg er så takknemlig for at Magne Ingard kunne hjelpe meg og at døden ble verdig for Amigo.  Han sovnet på teppet sitt og jeg lå ved siden av og kjente varmen hans sakte ebbe vekk.
Jeg gravla ham alene og ble sittende lenge etterpå for ta inn alt som hadde skjedd.  Det var helt tomt i hodet mitt.  Men samtidig på en rar måte så følte jeg fred.  Fred for at endelig var Amigo smertefri.  Jeg tok hans liv i kjærlighet – jeg satte hans behov foran mine og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.  Sjølv om det gjør fryktelig vondt så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjorde det rette.

Herreminhatt – nå er hele tastaturet gjennombløtt av tårer men jeg er glad for at jeg fikk det ned på papiret.  Det er vondt å ikke ha en skulder å gråte på – men heldigvis har jeg Storm som med sitt glade vesen får meg til å le hver eneste dag.  Han skjønner stort sett ingenting av gråtekona men han trøster så godt han kan :)  Jeg er så utrolig glad for at Amigo har arvinger etter seg; han lever videre gjennom dem.

Graven hans blir besøkt ofte og jeg føler fred når jeg sitter der og prater med ham.  Det er en god følelse å vite at han fysisk er tilstede; da roer hjertet mitt seg ned.  Blodtrykket mitt gikk fra skyhøyt til normalt på bare noen dager og jeg tror det skyldes minst like mye at bekymringene er borte som at jeg spiser medisiner.

Jeg kommer aldri til å få en ny hund som Amigo; han var i sannhet spesiell.

Dette innlegget ble publisert i Blog med stikkord . Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.