Praha-turen

I sommer planla jeg og Erica at vi skulle dra til Tjekkia for å delta på Prague Expo Dog Double CACIB show i november.  Vi skulle møtes i Kolding, der Erica skulle sette sin bil fra seg og så skulle vi laste alt over i min og så skulle vi kjøre sammen nedover.   Hun hadde piggdekk, noe som er forbudt å kjøre med i Tyskland, samt at min bil har litt flere hestekrefter å gå på enn hennes.

Jeg meldte på Storm i championklassen og Dundra og Våga ble anmeldt i åpen klasse samt at Hedda stilte i unghundklassen.

Hundene fikk sine markkurer og dessuten ble de vaksinert mot leptospirose og stamtavler mm ble printet ut slik at vi hadde alt på G.
Bilen fikk også en gjennomgang med oljeskift, kontroll av bremser, skifte av registerreim og annet vedlikehold slik at vi skulle være best mulig forberedt.  Vinterdekkene ble også lagt på sånn i tilfelle det skulle bli vinter underveis.

Turen nedover til Kolding gikk knirkefritt; jeg overnattet på et sted i Brejning som heter “Fantastic Nature House” og det var i sannhet fantastisk!  Jeg hadde en leilighet for meg selv med dobbelt badekar, stjerner som blinket i taket når det ble mørkt, diiiiiiiger dobbelseng og i det hele tatt smakfull innredning.

Plass til flere :)

Synd at det kun var en natt – her kunne jeg godt tenke meg å bli flere dager!  Anbefales på det sterkeste!

En liten halvtimes reise derfra lå Kolding der vi hadde avtalt å møtes.  Vi fikk lov til å sette Ericas bil fra oss hjemme hos foreldrene til Carol som eier Stella (som Storm har valper med) – tusen millioner takk for at vi fikk lov til det!

Turen nedover til Praha
Deretter var det bare å suse nedover gjennom Danmark og Tyskland på motorveien.  Etter et par timer så fant vi et idyllisk og skjermet sted hvor alle hundene fikk lufte seg ordentlig.  Da Storm hoppet ut av bilen så holdt det på å gå galt; lærkobbelet røyk i festet så han fløy ut døra.  Heldigvis var det ingen trafikk der – ellers kunne det gått riktig ille.

Et nydelig sted å lufte hundene på!

Jeg husker ikke helt hvor dette stedet var, men vi var fortsatt i Tyskland.  Skikkelig fint sted å lufte bikkjene på!
Vi hadde en kort stopp til før vi fortsatte videre mot Praha; det skulle være siste tissestopp før hotellet vårt.  Der skulle vi ta en laaaang og god tur med bikkjene,  Erica skulle bade, føne og stelle Hedda og i det hele tatt bare slappe av framfor neste dag som vi skulle på utstillingen.  Vi skulle også treffe Hedda sine oppdrettere på utstillingen – de gledet seg vilt til å se henne igjen :)

Alt gikk fint; vi suste nedover motorveiene og holdt en fart på rundt 125-130 km/t.  Humøret var på topp og vi spøkte med hvor lett alt gikk og tenk så kjipt det hadde vært om vi skulle få biltrøbbel.

Man skal ALDRI jinxe slikt!!!!!!

For i 18-tiden når vi var ca fem mil utenfor Praha så hører jeg et bittelite dunk i bilen og jeg begynner å miste farten.
Det første jeg tenkte var at jeg hadde kommet borti girstanga og satt bilen i fri.  Men så begynte det oransje lyset for motoren å lyse på dashbordet og jeg kjente all farge forsvinne fra ansiktet mitt.  Jeg giret ned men farten ble bare mindre og mindre; jeg lå fremdeles i forbikjøringsfila (det var firefelts motorvei) og skjønte nada.  Helt til Erica sa at “du må komme deg ut på veiskulderen” og så satte vi på nødblinken og jeg tråklet meg pent og pyntelig inn på høyre side og der stoppet bilen.

Det gikk en liten evighet for noen av oss sa et ord.  Det var helt mørkt og bilene suste forbi i 160 km/t og vi følte dragsuget hive på bilen der vi satt èn meter unna den heltrukne linja.

Det var i sannhet et forferdelig øyeblikk.  Men så fikk jeg summet meg og fant nummeret til NAF (thank God for at jeg er medlem der!!!) og ringte dem.  For hvem pokker skulle jeg kontakte her nede???
På TomTom-en viste koordinatene så jeg fikk formidlet dem til dama i andre enden av røret og så var det bare å vente på bergingsbilen.  Ja, for min bil var ikke kjørbar for å si det slik.

Lucie, ei tjekkisk venninne til Erica ble ringt til for vi hadde fått beskjed fra bergingsbilen at de ikke tillott oss å sitte i bilen under transport.  Så hun heiv seg rundt, fikk koordinatene og kjørte mot oss.  Hun bor altså to timer utenfor Praha så dette står det virkelig respekt av!!!

Man skal egentlig forlate bilen for å komme seg i sikkerhet, men det gikk ikke da trailerne kjørte så tett forbi oss.  Og vi tenkte også på hundene som satt bak i burene at de hadde vel fått total panikk og stukket rett ut i veibanen så vi bestemte oss for å bli sittende.  “Trøsten” om du vil – var at vi ville dø momentant dersom vi ble påkjørt.  Det er rart å tenke på men i løpet av de tre timene vi satt der og ventet så forsonte i alle fall jeg meg med at dette kunne ende opp i en katastrofe og det var absolutt ingenting vi kunne gjøre med det.

Bikkjene hadde ikke fått vann eller tisset på en god del timer men de var helt stille og slappet godt av bak i burene.  Heldigvis!  For det hadde vært ekstra stressende å høre på hyling og grafsing uten å kunne gjøre noe med det.  De bare fant seg i det rett og slett.

Tre timer tok det før bergingsbilen var på plass – og faktisk bare minutter tidligere kom Lucie!  Snakk om timing og at hun i det hele tatt fant oss!!  Jeg er virkelig imponert.  Hun var også god å ha som oversetter for bergingsmannen snakket dårlig engelsk og jeg kan vel ikke akkurat skryte av min tjekkisk heller :P   Vi gikk over i hennes bil mens hundene ble sittende på lasteplanet og de skjønte vel ingenting når de satt høyt til værs uten oss.

Sjåførløse hunder på vift

Bergingsmannen var virkelig snill og kjørte til hotellet slik at vi fikk lastet alt av der før han dro videre til NAF-stasjonen for videre undersøkelse av bilen.  Dvs – dette var jo fredag kveld og ingenting ble gjort med bilen før mandag morgen.  Så vi hadde umiddelbart et lite logistikkproblem siden ingen taxi tillater hund og vi skulle på todagers utstilling…

Nok en gang redder våre tjekkiske venner oss – Lucie kom neste dag og hentet utstyr og tre hunder mens Erica og jeg fikk tatt en taxi som heldigvis sa det var greit med èn hund om han satt musestille.  Det ble Storm som fikk sitte i framsetet med meg.  Det var en uendelig bilkø fram til utstillingsområdet og vi stod nå der lettere stresset og så etter Lucie for Hedda skulle først inn i ringen og klokken tikket og dro seg mot 09.00 (hennes oppmøtetid).  Erica var roligheten selv; jeg derimot var hypernervøs på hennes vegne.

Mens vi stod der så fikk vi god tid til å studere utstillingskulturen – den var ganske aggressiv og ufin mot de stakkars parkeringsvaktene.  Folk kjørte inn på forbudt område for å kunne stå nærmest mulig inngangen og når vaktene kom løpende så veiva de bare igjen vinduet og viste fingern til dem.  Det ble nesten håndgemeng blant enkelte; har aldri sett maken til frekkhet!

En god del stygg behandling av hund var det også – rykking i bånd og kjefting og balering og slett ikke sånt jeg har sett noe sted i Skandinavia.

Dag 1 på utstilling
Opplegget på tjekkisk utstilling er annerledes enn hjemme.  På mail hadde vi fått såkalte entryforms som vi skulle vise fram for å få utdelt en mappe som inneholdt startnummer, kritikkskjema og diplom.

Denne gir man til ringsekretæren når man går inn i ringen

Det var en lang bod med ulike nummer og det var lett å se hvilken du skulle gå til da det gikk etter startnummeret.  Deretter gikk vi til neste bod som delte ut katalog og papirbæsjepose med skuffe(!).

Så var det å finne hallene og det gikk også veldig bra.  Det var god plass rundt ringene og til forskjell for her hjemme så er dommerbordet i midten på ringen og man løper rundt.

Slik så alle ringene ut med dommer, skriver og sekretær i midten

Norske Arne Foss dømte berner sennen :)

I tillegg så var det en tavle utenfor ringen der alle hundenes resultater ble skrevet inn for hånd etterhvert som dagen gikk.

Resultattavle

Ganske så snedig i grunn!

Hedda og stabijene hadde hver sin hall såklart men vi hadde god tid så vi fikk sett Hedda løpe seg inn til klasseseier.

Se på meg da!

Hun fikk tilslutt CERT, res-CACIB og ble 2 BTK!  Det er ikke verst når det var 25 tisper med!!  Gratulerer så mye!

Hedda vinner klassen

Gratulerer så mye til Elizabeth the Queen od Haliru - Hedda!

Deretter var det bare å pakke sakene og komme seg inn i stabijene sin ring.  Der holdt dommeren fortsatt på med ørtifjørten chihuahuas så vi fikk landa litt og testet litt venstresvinger.

Vi ble stående og snakke med en dansk chihuahuadame som sa at dommeren var hard i bedømmingen.  Vi tenkte at jaja vi bør jo få et excellent i alle fall.

Men da det var Storm sin tur til å gå inn i ringen var dama både sur og tverr.  Jeg hadde sett hvor de andre stilte opp hundene (det er også ulikt Norge) så jeg gikk dit.  Men nei – hun ville ha meg bak stolen sin hvor hun dro fram målestaven.  Han er jo 53 cm så det jo akkurat på idealen; det bekymret meg ikke.  Deretter skulle hun ha meg til å stille opp.  Ja det gjorde jeg da men nei, ikke der. Okei, der da?  Nei ikke der heller.  Jeg skjønte ikke en dritt av det hun sa der jeg flyttet Storm til høyre og venstre og lenger bak og fram.  Da ble hun dritsur og sa “dette er championklasse.  Still ham opp som en champion!!!!”

Jeg ble helt satt ut og tok ham vilkårlig ut på matta et sted og stilte opp.  Hun bare sukket og var sikkert ikke fornøyd med at han ikke stod som en statue.  For det gjør hunder der nede.  De leer ikke øyelokket engang så ikke rart hun syntes vi var hjernedøde.  Han endte opp med very good – og jeg tror faktisk en del av grunnen var at hun ble sur fordi jeg ikke kunne stille ham som en proff.

Kritikken 4.11.2017
Dommer:  Liliane Onghena De Ridder

“5 years, scissor bite, rather big boy for the breed, good scull, correct earset, middle brown eyes.  Could have a better lay of shoulder, would prefer stronger topline, sufficient rear angulation, rather loose in shoulder and a bit narrow in the rear”.

Stor for rasen gitt :P   Det gikk ikke noe bedre for Våga, hun fikk også VG.  Dundra derimot falt i smak; hun fikk CERT, CACIB, BIR og dermed også Prague Winner!  Gratulerer så mye!

Om kvelden dro vi sammen med Hedda sine oppdrettere og Lucie på sushirestaurant og det var fantasisk god mat.

Maten kom trillende forbi oss

Nydelig mat

Dag 2 på utstilling
Via NAF hadde vi fått leie en diger minibuss da vi ikke lenger hadde Hedda sine oppdrettere til å være privatsjåfører.  Vi hadde dessuten tidlig oppmøte for både Hedda og stabijene så vi ville være tidlig ute i tilfelle vi skulle kjøre oss vill (GPS-en min var ikke heeelt på nett når det gjaldt korrekt adresse).  Så vi startet fra hotellet kl. 07.00 for å være på sikre siden men det gikk jo over all forventning og vi var framme før 07.30 :)   Derfor fikk vi gooood tid til å få tak i alle papirer og finne ringene våre.

Behagelig bil å kjøre

Stabijene var først ut i dag og det var kun sju hunder før vår tur.  Storm har vært stilt for denne dommeren på NKK Bergen i vår da hun som gruppedommer satte han opp som BIG1.  Så jeg hadde jo et håp om at hun fremdeles ville like ham.

Kritikken 5.11.2017
Dommer:  Hana Ahrens ( A )

“Typical dog, typical size, excellent form of the head, dark eyes, deep chest, strong topline, good angulations, excellent coat, easy movement, pleasant character”.

Dette var ganske annerledes enn gårsdagen da han var for stor, hadde for svak overlinje og dårlige vinkler…

Dommeren likte både Storm og Dundra og de ble henholdsvis BIR og BIM – begge med CERT og CACIB!
Storm ble dermed Czech champion og Prague Winner, mens Dundra utløste internasjonalt championat ( C.I.E ) med CACIBET.  Gratulerer så mye til begge to!  Våga fikk very good i dag også; hun er litt pelsløs for tiden.

Masse fine bokstaver

Czech champion

Hedda på sin side fikk excellent og 3 UHKK.

Vi var ferdige ganske tidlig på dagen og egentlig kunne vi jo bare dratt tilbake til hotellet.  Men jeg hadde fryktelig lyst å løpe i store ringen på gruppefinalen når vi først hadde kommet så langt.  Så vi tilbragte deler av dagen med shopping samt litt mat og avslapning.

Til forskjell for her hjemme så er det fullt av folk tilstede ved gruppefinalene.  Alle BIR-hundene må være tilstede står det i papirene, og det er jo i grunnen veldig kjekt å ha et publikum når man nærmer seg finalene.

Det er også mye mer “schwung” over finalene enn her hjemme; det var en gjeng drilljenter som opptrådte til tøff musikk og mye glamour.  Premiene til gruppevinnerne var også gedigne.

Opptreden før finalene starter

Premiene

Dommerbordene

Masse publikum venter på finalene

Trangt om plassen - ikke som hjemme med andre ord!

Det var en annen dommer som skulle dømme gruppe 7.   ”Min” dommer forhåndsgransket gruppe 8 og stod mye og tittet på Storm like før vi skulle entre storeringen.

Gruppedommeren hilser på Storm

Det er fem hunder som blir plukket ut til semifinalen og alle de skal plasseres.  Dommeren stod lenge og tittet på Storm før han endelig bestemte seg for sistemann som skulle til semien – og det ble ikke oss.
I det vi løper ut av ringen så passerer jeg rasedommeren min og hun ser på meg, rister på hodet og sier “leider, leider” eller “dessverre, dessverre”.  Så hun ville nok sett ham på podiet ja.

Med det så er to dagers utstilling over, vi har rasket til oss 3 CERT, 2 CACIB, 1 res-CACIB, 1 C.I.E, 1 Czech champion og 2 Prague Winners!  Og alle er Ålenninger hihi!!  Det er litt kult å tenke på og det er også en liten trøst all den tid bilen er havarert og vi ikke vet hvordan vi skal komme oss hjem derfra.

Før vi dro fra utstillingen så ble det en liten photoshoot med Hedda sine oppdrettere samt Hedda sammen med pappaen sin.

Hedda sin familie

Hedda og pappa

Erica og lille Mateo <3

Vel tilbake på hotellet så må vi begynne å forberede hjemreise.  Egentlig skulle vi dratt direkte fra utstillingsområdet til Leipzig, der vi skulle overnattet til mandag morgen og deretter kommet til Kolding litt utpå mandag ettermiddag.  Erica skulle så kjørt hjem til Åland og jeg skulle fortsatt til Kristiansand hvor jeg skulle overnattet til tirsdag morgen og vært hjemme i Sveio tirsdag ettermiddag.

Sånn skulle det jo naturligvis ikke gå.

Gjennom hele helgen har jeg vært i løpende kontakt med NAF – jeg kan ikke rose dem nok faktisk!  Og vi booket ekstra overnattingsdøgn fram til mandag.  Da ringte jeg til verkstedet for å høre hvordan det lå an.  Joda, de skulle se på bilen og jeg skulle få beskjed så snart de var klare.
Det var jo ingenting vi kunne gjøre med det (vi ville jo vite NÅ!) så dermed tok vi hundene med oss på en lang gåtur rundt om i byen.

Kirken like ved hotellet

Det som forundret oss var alle hundene som går løse.  De er med eieren men altså uten bånd.  Og de holder seg like ved eieren også.  Vi tittet ned på våre fire heseblesende drabikkjer og lurte på hvordan i alle dager de fikk til å ha sånn god kontroll på dyra sine…  Sånn var det også tildels inne på utstillingen, både utenfor og i hallene.  Det var visst helt normalt.

Slike hang på bosspannene i byen

Så litt utpå dagen tok jeg sjansen på å ringe verkstedet; jeg ville jo ikke virke masete slik at de satte meg bakerst i køen!  Da fikk jeg skikkelig nedslående nyheter.  Timebelt eller registerreima var gåen.  Og den som var nyskifta!  Det kom til å komme på over 40000 å reparere osv osv på tjekkisk som jeg ikke skjønte noe av.  Shit.  Hva gjør vi nå?  Vi må jo hjem sjølv om bilen må etterlates i Praha.

Ny runde med telefon til NAF og vi ble enige om at vi tar toget fra Praha, via Berlin, Hamburg og til Kolding.  Derfra må jeg ta tog x flere opp til Hirtshals og leiebil fra Kristiansand og hjem.  Erica får sin bil tilbake i Kolding og er utenfor faresonen.

Okei, da må vi til hovedjernbanestasjonen for å kjøpe billetter.  Vi laster inn alle bikkjene og kjører dit og finner en parkeringsplass rett ovenfor stasjonsbygget.  Vi går inn og finner etter litt mask stedet hvor vi skal handle billetter.

Billettøren er litt sjokkert over at vi skal kjøpe billetter til fire hunder – det er DYRT sier han gjentatte ganger.  Samma faen det – vi kan jo liksom ikke la dem bli igjen her nede må vite!  Hundene er en god del dyrere enn oss men sånn er det.  Summa summarum så koster billettene for alle oss 4500 NOK hele veien fra Praha til Kolding.  Jeg synes faktisk ikke det er så ille; hadde vi tatt fly så ville det blitt mye dyrere all den tid man må kjøpe et digert varicagebur som koster skjorta.  Og vi måtte ha fire stykker….  Dessuten så var vi skjønt enige om at å fly – det skulle vi aldri utsette hundene våre for da vi har hørt nok skrekkhistorier til å la være.

Så togbilletter ble det.

OK, alt vel så langt.  Man skulle jo tro at vi var over det verste nå ikke sant?  Men neida. Vi sitter og spiser på en Burger King og det borres noe veldig i veggene i nærheten.  Plutselig blir bygget mørklagt og vi flirer og sier at “der traff han strømledingen gitt”.  Vi hadde ikke før tørka fliret av oss før en høytalerstemme gjaller gjennom stasjonen og sier at dette er en “emergency call – please evacuete the building.  This is a firealarm”.  Dermed må vi sammen med noen tusen andre forlate bygget og vi aner jo sjølvsagt ikke hvor vi kommer ut og hvor pokker satte vi bilen vår og hvordan så den ut i grunn…??

Etter litt fumling hit og dit så finner vi heldigvis bilen og kan komme oss velberget ut fra parkeringsplassen.  Dog er vi litt i tvil om togstasjonen faktisk eksisterer neste morgen eller om den er gått opp i røyk.  Time will tell!

Reisen hjemover
Vi står opp klokka 03 neste morgen og det er beksvart ute.  Vi går ut og lufter hunder etter tur samt dusjer og pakker siste rest av bagasjen.  Mannen fra leiebilfirmaet har vært så snill at han kommer kl 05.00 og henter oss utenfor hotellet slik at vi slipper å lure på hvor vi skulle gjøre av bilen når vi dro.

På hovedjernbanestasjonen i Praha

Det krydde av duer inne på stasjonen og det er veldig festlig når man reiser rundt med fuglehunder…  Det ble både stand og vill bjeffing der en stund og folk lurte fælt på hva slags typer vi var.

Første etappe var fra Praha til Berlin.  Vi kom greit inn på toget og fant oss til rette på en handicapplass.  To bur ble satt opp og hundene fant seg vel til rette der inne.  Konduktøren var nokså sur på oss i utgangspunktet pga hundene men når han fikk se billettene så sperret han opp øynene; det var visst ikke helt vanlig å betale så mye for å få med seg bikkjer ombord.  Tross alt over 3000 NOK for bikkjene!

Neste togbytte var fra Berlin til Hamburg.  Det gikk også veldig bra; Erica tok hundene mens jeg løp fram og tilbake og heiv inn bagasjen.  Vi fikk også hjelp av folk til å bære; vi var skamløse slik.

Ganske ok plass dette også

Av en eller annen grunn så kom politiet ombord. De gjennomsøkte vognene og kom deretter tilbake til vår plass der de banket på døra til toalettet som lå like ved oss.  Det var jo bare det som manglet tenkte vi – at det skulle være en desperado som skjulte seg på do!  Men det dukket aldri opp noen luringer så vi kunne puste lettet ut.

Etter at vi kom til Hamburg så hadde vi halvannen time på oss før det var tid for neste togbytte som skulle frakte oss til Kolding i Danmark.  Vi satte oss ved et vietnamesisk spisested og maten smakte fortreffelig.  Politiet dukket opp også der…. er det grunn for å bli paranoid eller???

Så langt så vel.  Vi går opp på til vår stasjon og venter på at toget skal komme inn.

Det er mye bagasje som skal inn på to minutter!

Som dere ser er det fryktelig mye bagasje.  To bur, fire hunder og mengder med løs bagasje som veier tungt.  Vi allierer oss med folk som er rundt oss for å hjelpe oss inn i toget for vi har jo bare to minutter på oss etter tysk presisjonsmålestokk.

Vi aner allerede i starten ugler i mosen da konduktøren går totalt i vranglås når han ser oss. Han skriker til oss at hunder skal ha munnkurv og at det ikke er lov med hverken bur eller sånne mengder med bagasje og han tar metallramma som buret står på og slenger vegg i mellom.  Han bryr seg døyten om at vi sier vi har kjøpt billetter til hundene i dyre dommer – han nekter å se billettene.  Og vi har jo til og med reserverte sitteplasser – men de kan vi bare glemme.

... Munnkurv ja.?

Samtidig som han vræler og kjefter så ser jeg på dette skiltet som står oppslått ved inngangen til toget….

Mannen freser seg ferdig og forsvinner derifra.  Tilbake står vi ganske så fortvila med bagasje overalt og hunder som er skvist sammen og nesten ramler av toget og vi aner ikke hvordan vi skal forholde oss.  Denne togturen er dessuten den aller lengste på over 4 1/2 time.  Yeah…!

Men etterhvert som vi får summet oss så går jeg inn i ene vogna (vi står altså mellom to vogner) og får plassert diverse sekker og poser i hattehyller og mellom beina på folk.Tilslutt har jeg rydda såpass med space at det kun er vi og hundene samt metallramma som er igjen. Slik blir vi sittende på gulvet i over to timer – ikke særlig gøy må jeg si og det er knapt med plass for de stakkars hundene.  Men de er tålmodigheten selv og sier ikke et eneste pip.  Når folk går forbi fordi de skal på do så hilser de pent mens de logrer og folk er imponerte over dem.  Vi også <3

Etter to timer så er det noen som skal av toget på en sånn handicapplass så vi går inn dit og setter oss.  Tingene våre som er på andre vogna henter jeg slik at vi har alt på et sted.  Så til slutt får vi en ganske ok plass heldigvis.

Et stykke fra grensa så kommer konduktøren tilbake – han skal av før vi kommer inn i Danmark og han har tydeligvis fått god tid til å tenke seg om.  Han er sprutrød i ansiktet og han kommer til oss og ber om unnskyldning, ber om å få se billettene og klapper hundene.  Vi er veldig høflige tilbake og sier ikke noe til ham – bare smiler pent og pyntelig om enn litt anstrengt.  Han var jaggu heldig der for hadde han ikke gjort dette så hadde jeg rapportert ham.  Sånn oppførsel hører virkelig ikke noe sted hjemme.

18.10 kommer vi inn på Kolding stasjon og der står Remy og venter på oss; hun har tatt med seg bilen til Erica slik at hun kan kjøre direkte hjem fra stasjonen og slippe å komme seg hjem til dem for å hente den.  Det er jo vannvittig snilt gjort!!

Jeg handler nye billetter for jeg skal jo videre fra Kolding til Hirtshals og det går faktisk et tog allerede 18.20.  Så jeg og Erica må ta farvel fra hverandre ganske så brått dersom jeg skal rekke toget.

Jeg kommer meg inn på toget uten å vite hvilken stasjon jeg skal gå av på – eneste jeg vet er at det er tre-fire togbytter på veien.  Han som solgte meg billettene visste visst heller ikke hvilken stasjon jeg skal bytte på – jeg måtte spørre ombord sa han.  Joda det skal jeg nok få til, men dessverre var dette et ubemannet tog og dermed ble det litt panisk stemning en stund.  Jeg fikk spurt en kar der om han visste men det gjorde han ikke, så jeg ringte til Remy og fikk henne til å sjekke i full fart før vi kom fram til første stasjon.  Du skal av i Frederica!  fikk hun sagt og så stoppet toget i Frederica og jeg fikk kastet meg og Storm og pakkenellikene av.

Neste tog gikk fra samme plass heldigvis og der forklarte konduktøren at jeg skulle ta neste tog til Aalborg, bytte til et som skulle til Hjørring men pga veiarbeid måtte jeg av på en stasjon som het Vrå og ta buss til Hjørring.  Vel framme i Hjørring skulle jeg bytte over til et tog som gikk siste biten til Hirtshals.

Djeeezzz – det gikk slag i slag og jeg sleit meg ut av tog med en ryggsekk og en tung reisebag på skulderen, to tunge bur som var pakket med stoler og andre ting samt ei bikkje i neven.  Og å gå fra en stasjon og ned trapper og opp trapper og videre til en buss som går om fire minutter er faen meg ikke lett.  Folk brydde seg ikke så mye om å hjelpe sjølv om de så at jeg sleit som en makk.  Så jeg var nødt for å spørre om hjelp; DA først tok de tegninga.

Tilslutt kom jeg fram til Hirtshals. Det fantes ikke folk der og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i taxi til motellet mitt.Men heldigvis kom det er ung mann gående forbi som også hadde vært på toget og jeg spurte om han hadde nummeret til en taxi.  Han var blidheten selv og ringte etter taxi til meg og hjalp meg med å bære tingene mine fram til stedet hvor jeg skulle vente.  Etter 10 minutter var bilen på plass og jeg øynet muligheten for å endelig kunne slenge meg i seng etter nesten 20 timer på reisefot.  Passe tørst, passe trøtt og passe pissetrengt – begge to!

Øde plass i Hirtshals

Vi overnattet på motell Nordsøen og det var et helt ok sted.  Storm ble overlykkelig når han fikk strekke på beina og gikk nesten straks i koma.

Endelig ei skikkelig seng!

Neste morgen gikk vi en lang tur i nydelig høstvær og det gjorde godt for både meg og Storm.

Jeg tok en taxi ned til ferjeleiet og spurte i resepsjonen om det var mulig å få hjelp med bagasjen.  Neida; jeg må da sørge for å komme meg ombord selv når jeg velger å ha med meg så mye… det hjalp ikke nevneverdig at jeg nevnte at det var høyst ufrivillig å reise på denne måten.  Jeg satte meg på benken og ventet og ved siden av meg var det ei dame fra Kristiansand som hadde vært på besøk hos datteren sin i Danmark.  Hun ble opptatt av Storm og vi kom i prat.  Hun så at jeg sleit med logistikken så hun tilbød seg å hjelpe meg med bagasjen – tusen takk for all hjelp du ukjente dame!

Vi kom oss vel ombord og Storm ble satt inn i et bur nede mellom dekk 5 og 6.  Han likte det ikke noe særlig for det ble en del piping og krafsing på buret.  Så jeg fikk byttet ham over til et annet og bedre bur og fikk lagt over noe skjerming slik at det ikke var så åpent.  Da roet han seg ned og var stille resten av turen over sjøen.

Gud bedre for en lang tur hjem!  Endelig framme i Kristiansand klokka 16 og deretter måtte jeg ta en taxi til Kjevik flyplass for å hente leiebilen hos Hertz.  Det var en flott Ford Galaxi med god plass til å sette Storm i buret.  Vi kjørte nonstop hjem; det ble kun en liten stopp på Mortavika mens vi ventet på ferja.  Så da klokka bikket 23 om kvelden onsdag var vi endelig hjemme.

Hjelpes for en reise vi har hatt!  Og for noen opplevelser!  Tross alt så har vi hatt en megafin tur med gode resultater og vært i selskap med gode venner.  Som Erica sa når vi satt på motorveien og ventet på hjelp – om noen uker kommer vi til å le av det hele. Og det gjør vi jo nå; bilen min ventes hjem om en ukes tid og da får vi se hvor ille det er med den.  Men det gidder jeg rett og slett ikke å forholde meg til akkurat nå – det får bli som det blir.

Tusen takk Erica for denne uforglemmelige turen og tusen takk til Lucie og Hedda sine oppdrettere og ikke minst Remy som har passet på bilen den uka vi var vekke – dere er fantastiske!

Dette innlegget ble publisert i Blog med stikkord , , , , . Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.