Alarmen på mobilen ringer klokka tre – det er fortsatt midt på svarte natta og vi har bare fått fire timers søvn på øyet.  Det blåser lett ute og det er mildt i været og vi har tenkt oss opp i fjellet på hjortejakt i dag.  Det er et godt stykke å kjøre til terrenget så derfor må vi opp før fuglene har våknet.

Jeg måtte bruke alle mine krefter på å overbevise meg om at det var gøy å stå opp nå; tenk på hjorten som står der og venter på deg – juhuuuu!  Så derfor var det med lett hjerte at jeg spratt opp av senga for å kle meg og gjøre meg klar for en lang dag i lia (hører du ironien i stemmen min…?)

Alt går treigt når hjernen fremdeles sover, men jeg fikk da i meg litt frokost mens min bedre halvdel pakket i bilen.
Storm og Amigo fikk bli hjemme, og det var ingen av dem som protesterte nevneverdig når vi dro avgårde.  De bare forsvant inn i hvert sitt hundehus og fortsatte å snorksove 🙂

Når vi parkerte bilen og begynte å gå oppover i fjellet var det fremdeles ganske mørkt, men i løpet av en times tid ville dagen våkne til liv.  Vi tok det veldig rolig oppover skogsveien for å ikke bli gjennomvåte av svette.  Å sitte på post og fryse er overhodet ikke noe morsomt!  Vi tutlet oss oppover og når vi var kommet høyt nok så skilte vi lag i starten på en granskogklynge.
Jeg skulle gjennom den og på andre siden ville landskapet åpne seg med lauvtrær spredt rundt omkring og med god oversikt i alle retninger.  Her skulle jeg finne meg en plass å sitte og forhåpentligvis ville jeg få se dyr.
Kjæresten skulle gå et par hundre meter lenger opp i terrenget hvor han ville smygjakte seg sakte bortover lia og finne seg et sted og brøle på bukken. Det var stor sannsynlighet for at han ville støkke ut dyr og de ville antakelig komme i min retning.

Granskogen var trolsk og ganske åpen faktisk.  Jeg er vant til at det er tett som fy inni der men her var det slik at jeg kunne gå oppreist på en slags sti.  Jeg gikk med børsa klar for her kunne det godt stå dyr og halvsove!
Det var såpass bra med lys at jeg ikke trengte å bruke lommelykta så jeg smøyg meg forsiktig bortover stien mens jeg kikket i alle retninger.  Jeg hørte engang at det knast i en kvist i lia over meg, men det kunne jo like gjerne være vinden som noe annet.
Jeg nærmet meg åpningen til lauvskogen og jeg ble stående helt tyst og titte.  Det kunne jo stå dyr like i nærheten!  Jeg kunne hverken høre eller se noe og beveget meg sakte og forsiktig ut i åpent lende.  Jeg følte meg enormt eksponert og hadde lyst å komme meg i skjul.  Men jeg måtte finne en god post med utsikt i tre retninger – oppover, bortover og nedover.
Når jeg har kommet 20 meter ut av skogen så har landskapet åpnet seg i all sin prakt og jeg har god utsikt.   Her MÅ det da bare komme dyr!!  100 meter foran meg ser jeg i øyenkroken rumpa på to dyr som forsvinner oppover i lia; var det jeg som støkka dem?  Jeg følte jo at jeg gikk så sakte og forsiktig men likevel.  Deres sanser er langt over mine.

Et lite stykke lenger ned fant jeg meg en god sittepost der jeg var delvis i skjul bak en stor stein og hvor jeg hadde god utsikt i alle retninger.  Det var bare å sitte stille og vente.  Nå kjente jeg etterhvert som minuttene ble til en halvtime og time at øyelokkene ble fryktelig tunge å holde åpne, så jeg måtte bare lukke dem noen sekunder om gangen.  Tipper jeg duppet i 20-sekunders intervaller mange ganger den neste timen 🙂  Men det ER vanskelig å være skjerpet hele tiden, ikke sant?

Plutselig fikk jeg øye på en liten bevegelse til venstre for meg.  Hva var det?  En fugl i krattet?  Ikke en lyd var å høre.  Så ble bevegelsen til noe brunt – oi en hjort!  Hjertet begynte å dunke litt ekstra fort for hva var nå dette?  Jeg var krystallklar i toppen og fokus var på det som skjedde der framme.  Hansken av, balaklavaen trukket vekk fra nesen slik at jeg kan puste uten å lage dugg på kikkerten, rifla i posisjon.  Alt går på automatikk og i løpet av sekunder.
Dyret som eksponerer seg der framme er ei ungkolle.  Jeg ser henne skimtesvis bakom kratt og greiner og avstanden er på rundt 60 meter.  Jeg lener meg litt tilbake og melder over radioen at ting er på gang.  Jeg avventer for jeg har jo mest av alt lyst på bukk…. og han er jo der et eller annet sted!  Kolla beiter rolig der framme og hun står nå med breisida til men fortsatt er det greiner i veien slik at jeg er nødt for å forflytte meg dersom jeg skal prøve meg på henne.  Men jeg blir sittende.  Det var denne bukken da….  *sukk*  Kolla forsvinner nå ut av syne og bortover i lia.

På radioen får jeg beskjed om at dersom jeg vil smyge på henne så må jeg gjerne gjøre det; og jeg bestemmer meg for å prøve.  Litt sånn halvhjertet skal jeg innrømme; jeg vil helst ikke forlate denne posten for tenk om det kommer flere dyr… tenk om bukken kommer!

Men jeg forfølger henne et stykke likevel og det er spennende å gå som en indianer bortover med alle sanser skjerpet til tusen.  Hvert steg må overveies for her er det sleipe steiner og masse kvister å trø på som kan avsløre meg.  Det er dritvanskelig å holde balansen når man skal gå så sakte og jeg kommer etterhvert til fornuft og bestemmer meg for å la kolle være kolle; jeg vil tilbake til godplassen!

Som sagt så gjort; jeg vender om og finner meg en plass å sitte der jeg nå ser i den retningen jeg kom fra.  Granskogen jeg kom ut fra ligger 100 meter foran meg og jeg har fin utsikt nedover i bjørkelia og et stykke over meg.

En spennende post!

Jeg sitter skvist mellom en stein og ei bjørk og har liksom funnet meg et passe stort sete for rumpa mi der 🙂
Rifla ligger godt i hånden min; linsebeskytterne er av og jeg har fisket fram en Snickers fra lomma og jeg gomler på den sånn innimellom.  Livet er i grunnen bare herlig akkurat nå!

Hva klokka er aner jeg ikke men vi har vært på farten i en del timer etterhvert og langt der nede i bunnen av lia kan jeg høre at bygda er våknet for fullt og biler og maskiner er i full sving med dagens gjøremål.

Kjæresten min er kommet godt opp i høyden nå og er klar for å sige bortover lia.  På veien oppover har han brølt flere ganger på bukken men det har ikke kommet noe svar.  Det er tyst rundt meg også der jeg sitter i duskregnet og småglipper med øynene.

Etter en tid kommer han inn på øret igjen; nå er jeg omtrent rett over der du sitter og jeg skal brøle på bukken igjen.  OK sier jeg – brøl i vei.

Jeg hører brølet hans og tenker at jeg skulle ønske jeg også fikk til det der.  Ja jeg HAR prøvd men sannsynligvis fikk det eventulle bukker til å svime av i ren skrekk.  For jeg har absolutt IKKE talent i lokkingens kunst og jeg skal aldri mer prøve meg.  Ever.

Det er stille i skogen etter at brølingen er ferdig men så hører jeg plutselig noe jeg aldri før har hørt.  Det er svakt men taktfast og jeg tenker først at det er en slags fugl.  Det høres ut som en som prøver å kvele hostingen sin i høflighetens tegn:  «Øh – øh – øh – øh».

Jeg skjønner ingenting men snur hodet automatisk i lydretningen og jeg får en solid støkk i livet når jeg brått ser en bukk på vei ned til meg!!!  Avstanden er kort og jeg oppfatter bare en stor mørk kropp og at bukken går med hodet lavt og vifter med gevirstengene mens han grynter og snøfter i sin egen verden.
Jeg vrir meg over til høyre med rifla klar og får anlegg på den mosedekkede steinen.  Jeg har fremdeles sjokolade i kjeften kommer jeg på men gomlingen er definitivt stoppet… 🙂

Bukken har ikke oppdaget meg heldigvis og jeg håper han vil vri seg litt mer over på siden slik at jeg får bedre treffpunkt.  Etter to sekunder får jeg en åpning til bogen og jeg klemmer inn avtrekkeren og ser at han tegner for et godt treff.  Han stivner til og vakler noen sekunder før han velter over på siden og blir liggende.  Jeg har tatt nytt ladegrep og er klar som et egg for et oppfølgingsskudd, men jeg ser på bevegelsene hans at han er ferdig.

Jeg får summet meg og fisker opp radioen.  «Takk for lokkingen!» hvisker jeg med et stort smil rundt munnen og går deretter opp til bukken.  Gud for en vakker skapning!

12-tagger

En stor opplevelse!

Dette er en av de råeste jaktopplevelsene jeg har hatt – jeg er såååå glad for at jeg hadde is i magen og gikk tilbake til gromposten og ventet.  Tålmodighet!!
Avstanden mellom meg og bukken var knappe 44 meter fant jeg ut etterpå; rimelig tett eller hur 🙂

Svartmalt kjæreste vommer bukken for meg - luksus!!!

Jeg må bare få takke min flotte kjæreste som gir meg denne muligheten; det var en vannvittig flott opplevelse!

Dette var forøvrig også «dåpen» til nyebørsa mi.  Jeg har pensjonert min utgamle Remington til fordel for en splitter ny Tikka T3 lite i kaliber 30-06.  Lydemper fra Hausken og en Zeiss Diavari 3-12 x 56 med dot på toppen.
Jeg holder meg fortsatt til samme patroner som før; Federal Fusion 180 grs.  Funker som snus det!