Sluuuuuurp – sluuuuuuuuuuurp – sluuuuuuuuuuurp……. umiskjennelige lyder av noe som beveger seg i søkkvåt myr.  Hjertet mitt slår fort – hva er det som kommer mot meg der framme?

Jeg er på jakt – selvsagt.  Det er jo stort sett det jeg sysler med om høsten hihi.  Denne gangen er intet unntak.  Jeg er på besøk og jakter på for meg ukjent terreng.

Det er ettermiddag/tidlig kveld og jeg har kledd meg for å kunne være ute så lenge som nødvendig.  Siden jeg ikke er så godt kjent på stedet (haha – det er jo første gang jeg er her) så blir jeg fortalt hvilket sted det er lettest å finne fram slik at jeg ikke roter meg bort *rødme*.  Har ikke lyst å måtte engasjere halve bygda for å finne meg liksom 🙂

Så jeg smyger meg framover og finner et godt sted å sitte.  Det er masse busker og kratt rundt om og jeg har vel kanskje 50-60 m sikt foran meg til alle kanter.  Jeg har trukket meg tilbake slik at jeg ikke sitter i siluett og har noen tjukke busker på min høyre side som umuliggjør utsikt den veien.

Sola begynner sakte å gå ned og fuglenes sang avtar også etterhvert som kveldingen siger på.  Amigo sitter i bilen – jeg hadde ikke lyst å sette ham på kennel denne gangen når jeg skulle på tur så han er med.  Men ikke med på post altså.

Jeg har ikke sittet så veldig lenge før jeg hører noe på min høyre side.  Det er ikke mulig å se hva det er – det var en stein som ramla nedover berget visst.  Men hvorfor ramla den?  Av seg selv?  Eller var det kanskje en rev eller en hjort?  Et rådyr kanskje?  Spenningen stiger automatisk i kroppen når jeg hører slike «rare» lyder – det betyr at det er noe levende som nærmer seg meg.  Dersom jeg sitter alldeles musestille så kan det jo hende at jeg har flaksen på min side og får se hva det er for noe?

Jeg venter og venter og venter.  Øynene mine saumfarer hver krink og krok foran meg men det er ikke noe som helst å se.  Shit!  Så var det bare tilfeldig?  Klokka nærmer seg tiden for mørke – jeg tipper jeg har en time eller halvannen før det er for mørkt og jeg må tilbake til sivilisasjonen.  Det var det med å ikke rote seg vekk vettu…

Sluuuuuurp.

Der var den der lyden!

Sluuuurp – sluuuuurp….. det er definitivt noe som er på vei mot meg!  Jeg retter meg opp, hjertet banker unektelig litt fortere og jeg er skjerpet til tusen.  Nøyaktig HVA er det som kommer mot meg??

Det går kanskje 5 minutter  og så ser jeg plutselig konturene av et dyr.  «Det er i alle fall ingen liten tass!» tenker jeg.   Kroppen står i skyggen og jeg får ikke helt tak i hva det er.  «Å kom igjen da!  Kom fram, eller har du tenkt å bli der til det er for seint??»  For det nærmer seg som sagt mørket.  Enda er det godt skytelys – men jeg tenker på hva som skjer dersom dyret – om jeg skulle skyte – løper avgårde inn i skogen.  Mange tanker som går gjennom skallen og det før jeg i det hele tatt har sett hva det er for slags dyr.  Foruten at det er en hjort da selvsagt 🙂

Brått kommer dyret sigende ut fra skyggen og det første jeg legger merke til er at det har gevir.  Du vet – jeg er ikke akkurat bortskjemt med å se bukker som har mer enn knoller på hodet så det gav meg litt ekstra puls må jeg innrømme.

Det er en fin hjortebukk dette, men hvordan var det nå?  Bukk er på kvoten men var det på dette stedet eller det andre området?  Jeg er litt forvirra og for å være helt 100% sikker så sender jeg en sms til min jaktkompis som er på et annet sted og spør.  Er litt dumt å skyte feil ikke sant… særlig når man er gjestejeger.
Svaret kommer kjapt; «ta han».

Hele tiden har jeg sittet og sett på bukken som bare er 40 – 50 m unna meg og beiter intetanende.  Jeg legger mobilen fra meg og lirker rifla opp mot skulderen og venter til han står med breisida til.  Jeg klemmer inn avtrekkeren og dyret forsvinner i lysglimtet.  Jeg er raskt oppe med kikkerten og ser at bukken har gått inn blant trærne og står delvis skjult der.  Jeg liker IKKE når dyr står på det viset i det hele tatt – derfor vil jeg gi et nytt skudd for å være på den sikre siden.
Pga at han står bakom trærne er ikke det mulig.  Faen også tenker jeg – hva er smartest å gjøre nå?  Ha is i magen og vente til han legger seg?  Eller skal jeg forflytte meg og prøve å komme i skuddposisjon på det viset?
Jeg tenker så det knaker.  For det er jo denne mørkna da som siger fort på og jeg har absolutt ikke lyst til å støkke ham noe videre innover i skogen.

Jeg venter noen minutter og ser at bukken forsiktig siger fra meg – og stille blir det.  Hmmm.  Fremdeles liker jeg ikke at jeg ikke har kontroll – skuddet skal sitte der jeg vil men likevel!  Så jeg sniker meg fram fra mitt skjulested og prøver å komme meg bortover til der jeg så ham sist i håp om at han har lagt seg der framme.  Halvveis borte på stedet hører jeg det knake i vegetasjonen når bukken drar avgårde lenger innover skogen.  Jeg banner fordi jeg tenker med meg selv at hadde jeg bare ventet!!!!!  Så ville han ligget der.  Men jeg skynder meg framover for å få oversikten og et stykke foran meg har jeg øyekontakt med ham.  Han står rolig – henger litt med hodet men viser ingen tegn til å legge seg.  Jeg går ned i knestående og gir ham en kule til og han går seg rett i bakken.

Fin bukk

Skuddet har gått inn litt lavt i bogen men ellers er det et helt fint skudd.  Hadde jeg latt ham være i fred så hadde han nok bare lagt seg – det er min feil at jeg var for ivrig/redd siden jeg ikke likte skuddreaksjonen.  Men sånt kan man ikke vite ikke sant.  Så lenge dyret ikke har den reaksjonen du vil – så gi ei kule til!

Liten men fin 12-tagger

Siden Amigo satt i bilen så tenkte jeg at dette ville jo være en fin anledning til litt trening.  Så jeg går tilbake og henter ham og på skuddplassen får han på seg sporutstyret og vi gjør som vi alltid gjør på ettersøk.  Jeg studerer skuddplassen og ser ikke noe blod i det hele tatt.  Og siden jeg vet hvor dyret har gått så følger jeg ekstra med på det – men absolutt ingenting er å finne faktisk.  Men Amigo bryr seg jo selvsagt ikke om det – vi tar turen om der bukken først gjemte seg og så går han bare strake veien fram til der bukken ligger død.  Masse skryt og ros til vovsen såklart – det er en fin trening for ham dette selv om han er en erfaren ettersøkshund og «kan» jobben sin.  All trening er god trening sier nå jeg 🙂

Deretter blir det litt heftig slit for å få bragt bukken hjem til gards men det går bra så lenge man er flere om det 🙂  Litt god vin etterpå gjorde også susen hihi.