I Sveio slutter hjortejakta 15 november.  Men i Byrkjelo er den fremdeles åpen fram til lillejulaften, så da jeg fikk invitasjon til å komme opp til Knut O. Førde på jakt sammen med et par av de andre jegerne fra boka «Hjortejegere – 10 jegere 10 metoder» så var jeg ikke sein om å takke ja 🙂

Først av alt må jeg jo si at turen oppover var spennende – det var full storm enkelte steder og broer var stengt pga opprydding etter ulykker og veier var sperret av trær som hadde falt ned… samt at ferja hadde visse problemer med å legge til kai.  Ruskevær kaller vi slikt her vestpå!

Men heldigvis så gikk turen etter forholdene bra; jeg kom fram sånn i 21-tida på kvelden og da var allerede Peter kommet.  Det ble et hyggelig gjensyn – sist vi møttes var i 2009 på Svanøy da boka ble lansert.

Vi hadde reist langt begge to så sengen fristet ganske mye når klokka passerte 23 og øynene føltes som sandpapir.  Planen var å stå opp kl. 06.00 for morgenjakta – jeg skulle i Kongebua der jeg skjøt hjort fra i fjor mens Peter skulle ta turen et godt stykke lenger innover i terrenget.

Da jeg stod opp var det mørkt som i svarte natta og det hadde snødd. Det lå et tynt lag på bakken og det gjør det jo ekstra spennende i forhold til å se spor etter hjorten.
Og ganske riktig – jeg fant rykende ferske spor på veien inn mot posten min; i alle fall 3 dyr hadde gått forbi for ikke så lenge siden.  Dermed steig optimismen såklart!

Utsikt fra Kongebua

Jeg ble sittende på post til det var blitt godt og lyst uten at noen annet vesen enn et ivrig ekorn hadde besøkt meg.  Tåka kom og gikk og det var rett og slett en trolsk stemning og jeg fantaserte om at hjorten kunne dukke opp hvor som helst i tåkehavet 🙂

Inne i bua

Sånn i halvtitida gikk jeg hjemover igjen – myra var urørt av klauver så de dyra jeg så far etter må ha tatt en annen vei forbi.

Morgenen var så magisk og vakker i det blåaktige lyset at jeg legger ved noen stemningsbilder.

Trolsk stemning!

Jul i Blåfjell er en passende tittel

Lydløs blaut snø, klar luft og en deilig vinterfølelse – det er bare å nyte naturen og ta inn alle inntrykkene når du har anledingen til det.  Jeg føler meg virkelig priviligert som får denne muligheten til å virkelig SE naturen.

Her er hjortetråkket jeg så om morningen

Peter hadde heller ikke sett noe så det ble til at vi tok det piano noen timer i stua med mat og drikke og en liten høneblund før vi tok turen ut i terrenget igjen.

Denne gangen skulle Amigo få være med – det var jo vanskelig for ham å bli med til Kongebua da han ikke er noe særlig til å klatre i stige hihi!

Siden det var sporsnø så sela jeg på ham sporingsutstyret og lot ham søke fritt og når han fikk godlukt i nesen så fulgte jeg bare på dit han ville.

Amigo har ferten av dyr

Vi gikk mer eller mindre rett til værs – og det var slitsomt da det er så mye rullesteiner og glatt og råtten mose som ligger oppå steinene slik at fotfestet glipper hele tiden.  Jeg følte meg virkelig treig der jeg baksa meg oppover som best jeg kunne mens jeg hadde god drahjelp av Amigo.

Oppover og oppover skal vi visst

Når vi er kommet høyt nok opp så smyger vi (jaja smyg og smyg fru Blom…. jeg var vel ikke direkte lydløs 🙂 ) oss bortover høydedraget mens vi har et par steder som vi stopper og poster en halvtimes tid før vi går videre.  Det er jo så tett oppi der at det er uansett vanskelig å få reine skuddsjanser med mindre dyret kommer noen meter fra deg.  Og det skal jo godt gjøres!

En pust i bakken

Det er ingenting å hverken høre eller se i skogen.  Bare stillhet – og ei rugde som flyr opp rett foran oss og lander rett bak en haug.  Jeg binder Amigo til et tre og smyger meg framom kanten mens jeg speider etter fuglen.  Joda – der sitter den – kun 4 m fra meg.  Men så får den øye på meg og flyr på sin karakteristiske måte nedover lia.

En fin utkikkspost!

Når det begynner å skumres så er det bare å finne veien ned til gards igjen.  Det blir så tidlig mørkt på denne årstida at man kan jo bli helt døgnvill… Klokka var ikke mer enn 16.00 og da følte jeg det var laaaaangt på kveld 🙂

Vel tilbake i huset så var det godt å få varmen i kroppen og så hadde Egill og datteren kommet også.  Det ble en deilig middag og deretter strategimøte 🙂  Månen er halv og det er sporsnø og vindstille – det kan være en god mulighet å ta seg en tur ut seint om kvelden for å sjekke bøene.  Egill var godt forkjøla så han tok et klokt valg om å legge seg mens jeg og Peter dro ut.

Vi var begge forberedt på at bli værende ute halve natta og jeg hadde med meg en ryggsekk med både fjellduk og varme klær med til dit jeg skulle.

Jeg hadde et stykke å gå før jeg kom fram til min post – ei flott jaktbu med utsikt over en kjempestor utmark.  Peter hadde vært der om morningen og sett far etter et singel dyr der og kanskje ville jeg være heldig og få besøk denne natta?

Jeg gikk sakte oppover en bratt bakke og snøen gjorde at jeg ikke laget en lyd.  Jeg stoppet ofte for å speide utover – er jo en smule dumt å ha det for travelt og kanskje støkke vekk dyra vettu!

Så jeg tok det rolig som sagt.  Inn i jaktbua og vippe av meg ryggsekken og plassere rumpa nedpå en stol som stod der.  Bakken er lys og fin i snøen og sjølv om det var endel skyer så var det gode  forhold å jakte på.  Jeg sveiper med kikkerten fra høyre og går langs skogkanten og ned mot venstre kant. Der står det et enslig dyr!  Jaggu sa jeg smør!  Det hadde jeg ikke forventet kan du si – ikke så fort liksom!  Jeg hadde jo bare sittet der et minutt eller tre 🙂

Så jeg måler avstanden med kikkerten min (jeg er superglad jeg har noe sånt – særlig på ukjente steder og jeg er usikker på avstandene).  Det var 122 m fram til hjorten som går og beiter med kroppen i front mot meg.  Jeg flytter meg litt nærmere bordkanten slik at jeg får bedre anlegg når jeg legger hånda på kanten som støtte.  Dyret er fremdeles i front og nå er det i rask bevegelse opp mot meg.  Jeg lirker børsa over på den andre siden og jeg ser at dyret er på vei skrått oppover mot skogkanten.  Forsvinner den i skogkanten vil jeg ikke kunne se omrisset av den for det blir ingen kontrast da – men slik den er nå er det hvitt rundt hele dyret og han stiller seg opp med breisida til.  Avstanden er målt til 98 m og jeg finner bogen og trekker av.  Dyret ruser ut i vill fart og jeg har tatt nytt ladegrep mens jeg følger den i kikkerten.  Vil den sakke farten eller forsvinner den for meg?

Men etter 30-40 m går det brått saktere og den tar noen piruetter før den ramler overende.  Den blir liggende og vifte med beina og jeg har trådkorset på kroppen hele tiden i tilfelle rottefelle.  Men – så blir det helt stille og rolig og dyret har sluttet å puste.

Fin bukk

Jeg ser på stengene og tenker at dette er en fin spissbukk.  Men da Knut og Peter kommer for å hjelpe til så ser Knut på tennene og konstaterer at det er en 2.5-åring.  Hvor stor bukken er i vekt aner jeg ikke men jeg tipper den er 60 kg?  Kula har gått perfekt gjennom begge bogene og tatt lungene.

Det er ikke bare jeg som har hatt Diana med meg denne kvelden – også Peter har skutt!  Det ble en fin kalv.  Det morsomme er jo at vi to har vært 400 m fra hverandre i samme høyde omtrent og ikke hørt at den andre har skutt.  Når vi sjekker tilbake angående når vi har sendt SMS for å gi beskjed så antar vi at vi faktisk har skutt samtidig 🙂  Det er den eneste forklaringen vi kan finne siden ingen av oss har demper på børsene og vi burde høre hverandre når vi var så nærme.

Det smakte GODT med ei kald pils etterpå inne i ei varm stue ja!

Neste dag var snøen regnet bort og nå skulle vi ha drivjakt sammen med Egill og datteren og en kompis av Knut.  Tilsammen 5 jegere og Excalibur – wachtelhunden til Knut.

Jeg, Espen og Egill skulle poste mens Knut og Peter skulle drive.  Det var bratt bratt BRATT (eller er det jeg som begynner å bli stiv og gammal…?) og jeg fikk den høyestliggende posten.  Været var virkelig ufyselig med «vadlasletta» som vi ser her hjemme.  Det vil si digre snøflak som er blaute og isende kalde og som fryser deg inn til skinnet på et blunk.

Jeg hadde regnbukse på meg og en fjellduk som jeg brukte som skjul der jeg satt inntil ei bjørkestamme.

En smule våt og kald her

Det regn-snødde tett i perioder og nå begynte den gode varmen jeg hadde opparbeidet meg på veien opp å gå over til frysninger.  Lette skjelvinger i beina, men det er bare et tidsspørsmål før kulda tar ordentlig tak i meg.  Usj – klokka var bare 14.00 og enda er det lyst noen timer ….. det kan bli en utfordring dersom ingenting spennende skjer!

Usikt fra posten min oppover

En litt annen vinkel

Det suser i steiner som flyr nedover lia – er det et steinsprang eller er det dyr i bevegelse??  Og jeg har ikke før tenkt tanken før jeg hører losen til Excalibur NÆRME.  Wachtelen er slik at den ikke loser før den er i tett kontakt med dyr så her var det bare skjerpe sansene for fullt!

Kulden jeg hadde kjent på forsvant på et blunk – nå var jeg klar og skjerpet.  Jeg ser det hvite speilet på et enslig dyr løpe i full galopp nedover lia rundt 100 m foran meg og forsvinne i buskaset.  Jeg har vippa linsebeskytterne av rifla, slengt av meg fjellduken og kommet meg opp på beina for jeg må finne meg en bedre plass å se etter dyret.

Jeg løper nedover 10-15 m og kommer på en liten kant.  Jeg ser intenst inn i tetta for å se om jeg ser noe og joda – jeg ser bein og litt av en kropp innimellom.  Faen – hvor kommer du til å dukke opp??  Forsvinner du nedover til Espen eller hva gjør du?

Jeg står i knestående og brått ser jeg dyret vinkle oppover – rett mot meg!  Dyret må runde en liten sving før jeg kommer til å få det på ganske nært hold og jeg har allerede tatt av sikringen og er klar for et raskt skudd.  Hjorten kommer joggende oppover og har ikke blikket opp mot der jeg sitter på kne og jeg legger kontant rifla mot kinnet, finner kroppen og trykker av.  BAAAAANG!!!

Hjorten kom fra nedenfra venstre kant og opp mot meg

Dyret stuper rett ned og blir liggende dønn i ro.  Avstanden er kanskje 20 m.  Helt vannvittig spennende opplevelse – og mens jeg står der og ser ned på hjorten så hører jeg losen på nytt – fra samme uttakssted som sist.  Og så ser jeg faktisk rumpa til 2 nye dyr som kommer nedover lia på samme viset.  Jeg blir sittende på huk og tenker at kanskje de også vil svinge oppover mot meg?  Men nei – de ser jeg aldri igjen og det gjør heller ingen andre.

En diiiiiger bukkekalv

Når jeg kommer ned til hjorten så tenker jeg at dette er ei fjorkolle.  Fin størrelse og kort i snuten.  Så jeg blir stående og vente til Knut og bikkja kommer uten å røre dyret.

Knut og Excalibur

Han sier med engang at dette er en kalv.  Hæ?  Sier jeg – en kalv på den der størrelsen der??  Og det er en bukkekalv og det viser seg at den faktisk veide 40.5 kg.  Fyyyyy søren altså hihi.  Snittvekta på kalver i Sveio (i alle fall i vårt jaktfelt) er 25 kg…  Er det rart jeg tok feil?

En superfornøyd jeger og hund

Excalibur er helt ekstremt opptatt av hjort…. bare se bildene 🙂

Ride ride ranke...

Den er miiiiiiiiiiiiiin!!!!

Vi treffer på de andre litt lengre nede i lia – Peter fikk en spissbukk tett innpå men den forsvant før han fikk løsnet skudd.  Espen hadde ikke sett de hjortene som jeg så passere, for han hadde forflyttet seg et stykke nedover i terrenget.

Espen, Knut og Peter

Egill var allerede nede ved veien for han hadde skutt ei fin kolle nesten med det samme drevet begynte.  Ingen av oss andre hørte skuddet men ikke så rart kanskje siden han hadde lyddemper og vi var mye høyere oppe i skogen.

Det som var ekstra artig var at datteren på 6 år var med på sin første hjortefelling!!  Egill er fargeblind og ser dermed ikke røde farger så godt.  Så når hjorten tok ut og forsvant et stykke så sier lille frøken Hanna Amalie – «ta det med ro pappa; jeg så du traff hjorten for det kom blod ut av den».  Er ikke det herlig så vet ikke jeg!  En kjempeopplevelse for far og datter å dele – og en ny jeger er født tenker jeg!

Våt og kald og blaut inn til skinnet – det er ingenting som slår hjortejakt i vestlandsvær på sitt beste 🙂  Men hva gjør vel litt vind og vann når man har det så sabla gøy??  Ingenting som slår hjortejakt – og for min egen del var det en helt fantastisk opplevelse å få felle dyr i drev.  Det er første gangen for meg og det krevde både strategi og snartenkthet for å få utnytte skuddmulighetene.

Vel hjemme så ble kolla og kalven flådd.  Begge var jo vommet i skogen men siste rest som urinblære og litt tarm tas jo ut under flåingen.  Da Knut velta ut fra kolla så la jeg merke til noe jeg aldri har sett før – det ligna litt på ei sjøpølse – lang og blank og væskefylt.

«Hva er det der?» spør jeg og vi undersøker nærmere.  Og vet du hva..!  Se selv.

Et foster liggende i fosterhinnen

En 12-tagger som aldri vokste opp?

Jeg har aldri sett noe sånt før.  Men vi slutter jo hjortejakta 15 november og da er jo fosteret knøttlite.  Denne kolla er vel kanskje bedekket i midten av oktober?  Og fosteret var 3 cm langt.  Klauvene kunne vi faktisk se…  Merkelig og litt trist også må jeg si.

Jaja.  Tre jegere har felt 4 dyr i løpet av 24 timer så det må vel vi kunne si er en suksess 🙂  Det smakte fortreffelig med deilig fiskemiddag og god vin og en varm og herlig dusj.  Da er det himmelen for meg!

Et normalt syn når jegere samles 🙂

Jeg har hatt en fabelaktig helg sammen med gode jaktkamerater og vi har alle fått minner for livet.  Tusen takk til Knut som har dratt dette i gang for oss – og jeg håper ikke det er siste gangen vi treffes i jaktsammenheng!

Det snør det snør - tiddelibom 🙂

Etter en 7 timers kjøretur så er jeg kommet velberget hjem fra snøføyka i Nordfjord og nå er det snart på tide å finne loppekassa.  Jeg er litt mør i armer og bein men det er sånn det skal være – og nå skal jeg drømme om hjortejakta!