Fullmåne!

Når kvelden siger på og jeg titter ut vinduet og ser en stooor og skinnende måne glise mot meg – ja da kribler det alvorlig i kroppen etter å komme seg ut på hjortejakt!

De siste dagene har det nemlig vært tjukk tåke og det er dårlige nyheter når man skal benytte seg av måneskinnet…  jeg var ute her en kveld og håpte i det lengste at tåka skulle lette men dengang ei – jeg så vel kanskje 20 m foran meg.  Og det er jo ikke særlig oppløftende for å se hjort ikke sant!

Eneste jeg traff på min vei var røya som jeg også fikk festet på film.

I alle fall – i kveld er det måne og den er krystallklar!  Stjernene glitrer som gale på himmelen og jeg bare MÅÅÅ ut i natten.  Jeg skal på jobb neste morgen men jeg er forberedt å å sitte hele natten om så er for her gjelder det å benytte sjansene når de er her.  Sove kan jeg gjøre en annen gang – er dere ikke enige?

På veien stoppet jeg for å ta bilde av månen.  Det er er superdårlig bilde – skulle selvsagt hatt stativ for dette.  Men man får kanskje et inntrykk av hvordan det så ut?  Klokka er bare 19.00 og kvelden er ung.  Jeg har rundkledd meg med flere lag tøy for jeg regner med at gradene synker ned mot nullpunktet i løpet av natta.  Inne i vedskjulet har jeg et ullteppe liggende som skal holde meg fra å fryse skvett ihjel 🙂

Jeg lister meg ut av bilen og legger patronene i børsa så stille som mulig.  Smyger buffen over ansiktet og tar hanskene på.  Det er en overdøvende stillhet og jeg tenker at hjorten allerede kan stå utpå marka og ete gress.  Hvordan skal jeg komme meg forbi uten å støkke?  Det er ikke mulig.  Rett og slett umulig.  Så jeg får satse på at dyrene venter en stund før de kommer – være høflige og vente til jeg er på plass 🙂  Man kan jo ønske eller hur!

Det er tomt utpå enga så jeg kommer meg fram til vedskjulet uten problem.  Det er lyst som dagen nesten; når jeg titter gjennom kikkerten så kan jeg se duggdråper glinse i gresset.  Det er et vakkert og trolsk syn!

Det er lenge siden jeg har vært i vedskjulet (sist var når jeg skjøt råbukken og det er en måned siden), så her hadde det skjedd ting inni rommet…!  Gulvet var dekket av plast og det oppdaget jeg først når jeg satte foten ned på gulvet.  Jeg fikk helt sjokk av bråket jeg laget og frøs helt fast med ene beinet i været.  Hva pokker var DET..??? Fram med lykta og så elendet og tenkte at dette gikk jo til helsike slik som jeg bråka.  Men – kvelden er som sagt ung og jeg fikk bretta plasten til sides og fikk kommet meg i posisjon med litt lirking og banning.

Klokka har blitt litt over sju og roen senker seg.  Jeg trenger ikke kikkert for å se hva som foregår der ute – det er klart som dagen.  Fullmåne, vindstille, klarvær og et par plussgrader – kan man ha det bedre?
Jeg har lagt et ullteppe i gluggekarmen for å ikke bråke så mye når (hvis) det skulle komme til skuddsjanse.
Som jeg har nevnt før – det er trangt, knirkete og skakkjørt inne i skjulet og dyra som beiter utenfor er på kort hold.  Så det er ikke bare å stikke børsa ut gluggen og skyte – det er vanskelig å bevege seg sakte og stille nok når dyra står 20 m fra deg.

Jeg er igrunnen trøtt.  Det er tidlig kveld men øynene mine glir igjen hele tiden og jeg har sånne microdupper – det er sabla travelt på jobb for tiden og jeg er for lite flink til å dra meg til sengs om kveldene.  Så jeg sitter og smådupper og sveiper rundt med kikkerten sånn hvert 5 minutt.  Det er varmt og godt med et pledd rundt beina; fjellduken blir aldri brukt på dette stedet.  Til det bråker det altfor mye.  Nei – her er det ull eller andre myke ting som gjelder for å holde varmen.
En fordel med å sitte slik og kikke er jo at man lærer seg hva hver enkelt klump der ute er – det til venstre er en diger stein og ikke en fullvoksen hjort… og den klynga rett fram er høye gresstuster og ikke et beitende rådyr.  Og det hvite til høyre er ikke rumpa på en hjort men en gressklynge som blir badet i månelyset.  Det hjelper også å være godt kjent og å ha en knallgod kikkert 🙂

Jeg titter nok engang ut på enga og der…!  Der er det en mørk klump som ikke var der for noen minutter siden.  Jeg fisker opp kikkerten sakte og kontrollert og ser at det er en hjort.  En liten en som står og lukter ut i lufta – har den oppfattet mine bevegelser eller sett et glimt av kikkerten i månelyset?  Jeg sitter helt musestille og venter til han beveger seg igjen.  Det ser ut for å være ei kolle.  Jeg sveiper med kikkerten over resten av enga for å se om det er kalv eller andre dyr med.  Nei – det er et enslig dyr.

Det er rart med det.  Men når tiden for å skyte kommer så går alt på automatikk – jeg skal gjøre tingene i rett rekkefølge samtidig som jeg anstrenger meg for å være så stille som jeg overhodet kan.  Øynene mine er klistret på hjorten mens jeg sakte bøyer meg fram for å ta fram rifla og legge ullpleddet ned på gulvet uten å bråke.  Jeg passer på at kikkerten og riflereima ikke klasker borti noe som kan lage lyd og jeg reiser meg opp og får rifla ut av gluggen.  Dyret går sakte mens det beiter og jeg følger det i kikkertsiktet.  Avstanden er knappe 30 meter.  Jeg venter til dyret står med breisida til og jeg tar sikringen av med to fingre (ellers bråker kneppet såpass mye at jeg risikerer at dyret stikker).  Puster rolig ut og klemmer inn avtrekkeren og jeg hører dyret rase ut i vill fart.  Jeg følger det fram til kanten av enga og deretter er det helt tyst som i graven.
Jeg sikrer rifla igjen men blir sittende klar i 5 minutter mens jeg speider utover enga med kikkerten.  Jeg kan ikke se noe, men det er jo også høye gresstuster der ute som en hjort kan skjules bak.  Jeg pakker tingene sammen og kommer meg ut av skjulet og går bortover til der jeg så dyret forsvinne med rifla klar i tilfelle rottefelle.

Men – hjorten har bare løpt 20 m fra skuddplassen og ligger steindau ved siden av et tre.  Det er en liten spissbukk – og så små som gevirklumpene hans var så var det ikke mulig å se i kikkerten 🙂

Gjennomskyting begge bogene – helt perfekt! Og klokka er bare 20.20 – så det ble faktisk en normal nattesøvn på meg likevel 🙂

Jeg fikk hjelp av eksen min til å frakte dyret hjem og flå og henge det opp – sjølv om bukken ikke veide mange kiloene så sliter jeg med ryggen min.

Dagen etterpå ble det spissbukkhjertemiddag 🙂  Nydelig var det!