Dassblaut og kald og veeeldig klar for en strekk på sofaen kom jeg og Amigo inn fra jakt i gårkveld.  Det hadde bokstavelig talt hølja ned.  Amigo tåler det meste og fryser aldri; han lå sammenkrølla i flere timer og sov.

Men når klokka drar seg mot mørk kveld så er det på tide å gå hjem.  Stakkars uheldige Amigo er litt for ivrig når han skal over strømgjerdet så hylet hans kan høres helt til hovedveien…. og han var snar til å komme seg inn i bilen ja!  Makan til frekkhet tenkte han sikkert om meg som var så fæl med ham 🙂

Vel hjemme var det å få av meg en tonn tunge våte klær og tørke over både rifle og Amigo.  Han jumpa rett opp i sofaen og krølla seg storfornøyd sammen og HER skulle han ligge leeeenge!

Men – det gikk nøyaktig 20 minutter så ringer telefonen; kan dere gå et ettersøk?  Joda – det er klart vi kan det!
Jeg leiter for å finne noen klær som IKKE er gjennomvåte og snart er jeg klar til å gå.  «Skal me finna hjorten?» spør jeg Amigo og han spretter ned på gulvet og løper bort til utgangsdøra – han har visst glemt at han er både kald og våt og trøtt.

Vi ankommer møteplass og jeg får vite av skytter at han har skutt på ei kolle som var i selskap med en spissbukk.  Kolla viser tydelige skuddtegn og løper en liten runde rundt seg selv før begge dyra forsvinner innover i skogen.  Skytteren har ikke fulgt etter – kun titta forsiktig på skuddstedet etter blod.  Der har han funnet littegrann.  Det har hølja ned fra han skjøt til vi ankommer en god time etterpå.

Jeg går over skuddstedet og prøver å finne noe men det har nå bare regnet vekk.  Amigo seles på og jeg ber ham om å søke.  Han tar den samme runden som kolla og så går han direkte bort der dyrene forsvant og han tusler etter i rolig tempo.  Jeg har med meg jegerne bak meg – ingen skudd i kammeret (det er ikke lov hos meg av sikkerhetshensyn).  Sjølv går jeg alltid med rifle for man vet aldri hva som skjer der framme.

Det er ingenting å se langs stien oppover skogen – ikke før etter ca. 50 m.  Da ser jeg en bitteliten blodflekk på en stein.  Det er alltid godt å se slikt 🙂
Vi fortsetter et stykke videre og brått skjærer vi inn til venstre og der ligger hjorten; steindau.  Det er et godt skudd men som vi alle vet – dyra springer gjerne et stykke på ren adrenalin før de faller sammen.  Og å finne et dyr i en tett brakeskog er pinadø ikke det letteste.  Da er det godt å ha ei bikkje som kan fikse opp!

Unødvendig å si at jegerne er storfornøyde og det er jo sjølvsagt jeg også.  Det er alltid kjekt med vellykket resultat! 
Amigo sitter som en prest mens vi vommer dyret, og følger interessert med da dyret blir slept tilbake til bilen.  Jeg spør om jeg kan få klauvene etterpå – det er kjekt å ha til sporprøver og kurs.

Tusen takk for at vi fikk overta kløvene!