En hjort som blir skutt på detter sjelden rett ned i smellen.  Den regnes for å være svært hardskutt – ja det mest hardskutte av alt vilt i Norge.  Nettopp pga det er skuddplasseringen svært viktig  – man skal tilstrebe skudd i hjerte-/lungeregionen.   Ikke gi deg til kjenne før du er sikker på at hjorten er død – ellers risikerer du at den ruser opp og tar ut slik at du må leite etter den. 
Adrenalin er et stresshormon som pumpes ut i kroppen, og erfaringer viser at påskutte dyr som er blitt skremt kan løpe lenger etter skuddet, enn et dyr som i skuddøyeblikket aner fred og ingen fare.  Selv om dyret er truffet i vitale organer så kan det gjerne løpe 100 m før det dør – de løper seg tomme. 

Treffer du høyt i lungene eller i bakre del av lungene vil det kunne gi lengre fluktrute enn om du treffer lavt.  Dette skjer fordi det er mindre blodgjennomstrømning i øvre og bakre del av lungene.  Mange tror at et rent hjerteskudd sender dyret i bakken på flekkken, men det er såvisst ikke tilfelle.  Et dødelig skadet dyr vil løpe så lenge det er i stand til det og det er oksygen nok til hjernen.  Hvem har ikke sett en hjort eller rådyr springe opptil 30 sekunder etter at det har fatt et dødelig skudd i lungene?  Dyret er helt bedøvet og springer helt til blodtrykket og oksygenmangelen gjør seg gjeldende.  Man regner at det er smertefritt – dyret er på vei inn i bevisstløsheten allerede mens det springer.

Fysisk sett så tåler større dyr mer fordi de har mer blod, og det tar lengre tid for blodet å renne ut.

Mistenker man at man har vært uheldig og skadeskutt skal man ikke begynne å leite etter dyret med èn gang.  Dvs. er det en beinskade/kjeveskade så kan man gjerne starte søket straks i og med at disse dyrene ikke legger seg ned men bare kommer seg lengst mulig unna.
Men ved alle andre skader bør dyret få være i fred noen timer etter påskytingen, slik at det legger seg i ro og stivner.  Dyret går i såkalt sårfeber.  Et slikt sårleie kan ofte finnes igjen bare noen hundre meter fra skuddplassen.   Så vent gjerne 3-4 timer før ettersøksekvipasje går ut for å søke.  Selvsagt må man vurderer hver enkelt ettersøkssituasjon individuelt – det er ingen fasit på dette.

Ved ettersøk er det viktig at man beveger seg forsiktig i terrenget, for å ikke skremme dyret ut av sårleiet.   For hvis det skjer, så pumpes det inn såpass med adrenalin i kroppen at dyret «går på» og  kan være vanskelig å komme innpå igjen.  Sansene skjerpes og det blir mer hardskutt. 

Sporingsforholdene:
De verste forholdene vil være etter netter med klart og kaldt vær og nattefrost.  Da vil sporet så snart solen begynner å varme på morgenen, fort fordampe opp i luften, og hunden vil ha et svært vanskelig arbeid foran seg.  Sterk varme midt på sommeren og streng kulde på vinteren er aldri bra i vitringssammenheng.
Når det er blod i sporet etter et påskutt dyr vil vitringen av dyret øke med tiden, dersom det ikke pøsregner.  Etterhvert som blodet råtner, vi lukten forsterkes og hunden vil derfor lett kunne følge flere dager gamle spor.  Det er derfor først og fremst i spor uten blod at været vil være den avgjørende faktor.

Det skadde dyrets oppførsel:
Husk èn ting:  En hjort som er påskutt vil som regel alltid prøve å løpe tilbake i den retningen den først kom fra før den legger seg.  Konsekvensen av dette er at dyret da kan ligge og observere på sporet, mens du nærmest går rett forbi det.

En skadeskutt hjort vil ofte finne seg flere liggeplasser og nærmest prøver seg fram for den endelig legger seg.  Dersom en finner slike plasser hvor en ser at dyret har lagt seg, vil en som regel kunne anta at dyret er rett i nærheten.

Det er ikke uvanlig at friske dyr vil kunne trekke imot et skadet dyrs sårleie, og ettersøkesekvipasjen kan først kommer i kontakt med friske dyr.  Pass på slik at man ikke skyter på feil dyr!

Du kan aldri helt beregne hvordan et skadet dyr forflytter seg.  Det går ofte litt uberegnelig og muligheten er også tilstede for at det kommer tilbake i nærheten av skuddplassen igjen.  Det kan ligge på baksporet og ha full kontroll på deg.
En hjort som har fatt mindre skuddsår vil huske skuddplassen som en plass den fikk vondt, og den vil for ettertid unngå akkurat denne plassen.

En påskutt hjort søker gjerne til vann for å kjølne smerte og feber og den vil prøve å komme seg i skjul fortest mulig. 

Et dyr som er skadeskutt i beina har lettere for å springe i oppoverbakke enn nedoverbakke.  Løper den oppover, kan den dra seg opp med forbeina. Tilsvarende er det smertefullt og belastende å bevege seg nedover.  En hjort som er hardt skadet vil ganske snart begynne å løpe i nedoverbakke.  Dersom den gjør dette kan en som regel regne med at den faller død om etter kort tid.

Finner man ikke dyret innenfor en radius på 50-100 m bør man avslutte leitingen og tilkalle ettersøksekvipasje.

SKUDDREAKSJON

Hjerteskudd er alltid drepende, men dyret dør ikke øyeblikkelig.  Det er vanlig at dyret faller, enten momentant eller etter en vill flukt på opptil 100-150 m. Typisk er at dyret strever høyt med hodet og overkroppen rett for det tar sine siste skritt.  Den første bevegelsen kan ofte være karakteristisk med et lengdesprang på alle beina samtidig, eller et høydesprang.  Dyr i bevegelse faller ofte fort, for så å reise seg til den karakteristiske spurten.

Lungeskudd treffes ved en plassering noe ovenfor og bakenfor hjertet.  Også her kan dyret stupe omgående eller flykte 50-100 m, noen ganger også atskillig lengre.  Karakteristisk er at flukten starter med et langt høydesprang, og etter en tids galopp begynner dyret å hoste og stampe.  Til slutt stiller det seg ofte bredbent, vakler og faller dødt om.  Både ved hjerte- og lungeskudd kan det skje at dyret blir stående stille eller begynner å gå i ring.  Etter en tid vil det falle om etter en kort skjelving.

Leverskudd fØrer til samme øyeblikkelige reaksjon som lungeskudd for siden å løpe i en jevn galopp.  Dyret vil til slutt ofte oppsøke godt skjul hvor det kan dø etter få timer.

Tomromsskudd over lungene er et uttrykk som brukes når skuddet treffer områder utenom bein eller utenom vitale deler.  Mange strides om det i det i det hele tatt finnes noe slikt som «tomrom», men jeg har en personlig formening om det og derfor skriver jeg det her.  Tomromsskudd kan forekomme dersom hjorten puster ut akkurat i skuddøyeblikket, hvis en da treffer rett bak bogen mellom ribbe og i overkant av lungene.  Skadene er da så små at dyret raskt forsvinner vekk uten noen synlige tegn på skader.  På grunn av sårfeber vil det ofte dø i løpet av 2-3 dager.

Tomromsskudd i halsen er et uttrykk som brukes når skuddet går utenom vitale deler i halsen mellom virvelsøylene og spiserør, luftrør og større blodkar.  Slike skudd går tvers gjennom dyret, skadene er ofte små med svært lite blødning.  Dersom skuddet er nær virvelsøylene vil trykket av kula ofte påføre kortvarig lammelse som medfører at dyret faller rett ned.  Det vil da ofte ligge nede og sparke med beina opp i luften.  Dyret vil så plutselig reise seg igjen for å ta noen usikre skritt for det begynner å gå omkring.  Etter en kort tid, ofte innenfor 3-5 minutter etter skuddet vil så dyret gjerne ta ut vill flukt.  Dersom dyret ikke går i sårfeber vil det kunne overleve.

Skuddtreff i det sentrale nervesystem, dvs. hjerne, nakke eller ryggsøle er momentant drepende dersom det er fremfor korsryggen.  Reaksjonen er karakteristisk med knall og fall.  Skudd i korsryggen fører til at dyret prøver å kave seg videre på forbeina med bakkroppen hengende på slep.  Disse treffområdende er svært små og anbefales ikke.

Hode/ kjeveskudd fører ofte til at dyret stuper, for så å reise seg og fortsette i en noe groggy stil.  Kjeve- eller nesetreff er grusomme skader som må unngås for enhver pris!

Skudd i rosenkrans eller gevir fører til en kort besvimelse, etterfulgt av vill flukt.

Treff i ryggtaggene vil føre til øyeblikkelig fall, en kortvarig lammelse gjerne med at dyret ligger på rygg med beina sparkende opp i luften.  Dyret vil så plutselig begynne å reise seg igjen for å ta noen usikre skritt.  Etter kort tid vil dyret kunne foreta en vill flukt. Skuddet er som regel ikke dødelig dersom det ikke får sårfeber.

Vomskudd som skader tarm og mage reagerer dyret ofte ved å skyte rygg.  Det vil si at dyret farer sammen og gjør noen lange sprang.  Vanligvis vil dette bli etterfulgt av en flukt med ryggen skutt opp bakoverbøyd.  Skuddet er ikke alltid drepende, men dyret kan gå i lang tid og nærmest råtne opp innvendig før det dør.  Mer vanlig er det at vomskutte dyr søker skjul etter noen timer i nærheten av vann, og dør forholdsvis raskt.

Lavt skudd i bogen er skudd hvor en skyter for lavt til å treffe hjertet eller lunger.  Dyret vil ofte stupe, for deretter å  fortsette i galopp såfremt beinstrukturen er intakt.  Dersom dyret ikke blir støkket på annen mate enn skuddet kan det ofte stille seg opp bredbeint med hodet nedover bøyd i lengre tid.  Dersom det flykter, legger det seg til et sted med godt skjul og dør vanligvis i løpet av de første tre timene.

Forbeinsskudd er karakteristisk ved at dyret styrter framover, reiser seg og galopperer for deretter å snuble for deretter å løpe videre igjen.  En vil ofte se at det ene beinet slenger til siden.  Dyret kan ofte klare seg lenge.

Bakbeinsskudd fører ofte til at dyret faller om eller siger bakover for deretter å flykte i haltende trav.  Dyret kan også her klare seg en god stund.  Det vil ofte oppsøke tett skjul i nærheten av vann.  Beinsskudd vil alltid føre til en avmagring over tid.  For beinskudd vil dyret som oftest være i sjokktilstand i begynnelsen, og sjansen for å finne dyret og få det avlivet er derfor best så snart som mulig etter det første skuddet.

Bomskudd kjennetegnes ved at dyret ikke foretar noen uvanlige bevegelser, men flykter i normal galopp eller sprang.  Etter en stund vil dyret vanligvis stoppe opp for å se seg tilbake.  Dersom det er flere dyr sammen vil dyret også følge etter resten av flokken.

BLODFARGE

Høyrød blodfarge
Denne blodfargen er karakteristisk ved treff under ryggraden, treff i beinet og ved ryggtaggskudd.  Ved skudd i beinet kan ofte blodet sprute vidt omkring, mens skudd i ryggtaggen vil ofte gi svært liten blødning.  Ved ryggtaggskudd finner en ofte lange hårtapper med avskutte hår som ligger igjen på skuddplassen.

Lys rød blodfarge
Denne blodfargen er vanlig ved lungeskudd.  Ved et slikt treff vil blodet flyte rikelig.  Det er svært lyst og vil nesten være blekrødt. Etter en stund vil en kunne finne skummet blod.  Dette er opphostet skum som en finner i og ved siden av sporet.  På skuddplassen vil en ofte finne korte avskutte hår fra bogen.

Bukskudd
Her er det   også karakteristisk med lyst blod, men ikke så lyst som ved lungeskudd.  Dette blodet kan virke tynnere, og det har ingen antydning av blærer i bloddråpene, og derfor aldri skumaktig.  Ved et slikt skudd er det vanlig å finne blod oppblandet med tygget og halvfordøyd mat.  Dette ser ofte ut som grønn materie.  Ved bukskudd er det ofte sparsomt med blod.

Mørkerød blodfarge
Denne blodfargen vil en se ved hjerteskudd.  Blødningen ved dette skuddet er til å begynne med sparsomt, men tiltar etter hvert. Ofte vil se at det spruter rundt på vegetasjonen etter en stund.  Dette er tegn på at dyret ikke ligger langt unna.  Denne blodfargen vil en også kunne registrere etter halsskudd.  Ved et slikt skudd vil blodet strømme rikelig i begynnelsen, men vil siden avta.  På skuddplassen vil en finne halshår.

Mørkerød til sortrød blodfarge
Denne blodfargen er typisk for skudd i leveren.  Blodet vil med et slikt skudd sprute ut med det samme for så å avta etter en stund. Ved galopp spruter det vidt omkring, mens det ved trav ofte faller rett ved siden av sporet.  Ved gange vil det ofte arte seg som store dråper jevnt fordelt langs sporet.  Ved skudd i nyrene vil det også bli meget mørkt blod.  Ved nyreskudd vil treffpunktet sitte høyt, og en vil derfor finne hår på skuddplassen på samme mate som ved ryggskudd.  For å skille mellom nyre- og leverskudd kan en smake på blodet.  Blod fra leveren har en søtbitter smak, noe som nyreblodet ikke har.