Jeg har drevet med ettersøk siden 1997, og har som de fleste av oss gjort mange feil, særlig i starten på karrieren som ettersøksjeger. Og ikke minst det faktum at jeg er jente, har faktisk også vært en hemsko i enkelte miljøer (les seinere).
Det er lett å føle seg overkjørt av eldre/mer erfarne jegere, og ikke kjenner du bikkja skikkelig, og ikke vet du helt hvordan teorien skal settes ut i praksis. Så man hiver seg utpå søket mens man føler presset henge over skuldrene. Og så lurer man på hvorfor ikke søket gikk bedre…?
Men ikke fortvil – jeg vil her gi deg noen tips som kan gjøre det litt lettere – tips jeg gjerne skulle hatt for leeeenge siden selv… (En god del er selvsagte ting, men det får du heller bære over med).
STOL PÅ HUNDEN
Hundens luktesans ER bedre enn din. Unødvendig å si kanskje, men det er utrolig lett å ville styre hunden bort fra sporet fordi du mener at hjorten umulig kan ha gått den veien… Vi gjør oss ofte opp meninger om hvordan dyret har gått, men glemmer at at et skadet dyr ikke oppfører seg «rasjonelt». Hunden følger derimot luktmolekylene – noen mer spornøye enn andre – men hunden HAR som regel alltid rett.
Det er ikke alltid du ser sporene etter viltet, men hunden styres av duft og ikke syn (i hovedsak). Derfor må du ikke få hetta dersom hunden svinser forbi den døde hjorten som du kan se ligge der; den følger bare duftsporet. Dette er mer vanlig hos de lavbeinte hunderasene, som får duften plantet midt i nesa der de går. En høybeint hund kan lettere ta overvær og ta snarveier, selv om dette ikke er ønskelig (kommer tilbake til dette).
Har opplevd dette med svinsing mange ganger selv, og har fått høre det av jegeren bak som mumler noe om at det er ikke rare bikkja jeg har som ikke ser hjorten der framme…
STOL PÅ DEG SELV
Det er lett å la seg overbevise av «de andre» som er med i søket, enten det er skytteren, jaktkompiser eller andre. Det hagler gjerne med løsninger og meninger om hvordan du skal gjøre jobben din, og her er det viktig å ta kommandoen og fortelle hvordan DU vil ha det. Dette sier jeg av egen erfaring: som jente kan det være tøft å overbevise «ulvene» om at du vet hva du gjør og at du er til å stole på…
GI DEG GOD TID PÅ SKUDDPLASS
En svært vanlig feil mange gjør, er at de ikke gir seg god nok til på skuddplassen til å sjekke ut funn av blod, bein, hår osv. De tror at her er det viktigste av alt å komme seg i gang og leite – presset fra jeger(e) kan være merkbart…
Faktum er at et godt utført detektivarbeid på skuddplass er halve ettersøksjobben. Slurver du her, gjør du det uendelig mye vanskeligere for hunden (og deg) i å lykkes. Ting du finner på stedet, kan gi masse verdifull informasjon om hva slags skade dyret har, og dermed også gi en pekepinn på reaksjonsmønster fra dyret, retning dyret har gått ut osv. Gjør du ingen funn i det hele tatt, så betyr det IKKE at det er bom og at du kan gå hjem med god samvittighet! Det skal gjøres et søk uansett – det er ikke alltid det er blod å finne eller det pipler frem langsommere og lengre vekke fra skuddstedet.
Ha gjerne med deg et hvitt lommetørkle som du kan stryke over gresset for å fange opp evt. bloddråper. Prøv å være systematisk i utredningen på plassen – del gjerne opp i ruter.
Noen sverger til å smake på blod de finner – det skal kunne si noe om hvor dyret er truffet. Selv bryr jeg meg ikke om å gjøre det – jeg har ikke smakt blod fra overalt på et dyr (er ikke vampyr heller!), så jeg kan ikke uttale meg seriøst om det. Dette må du finne ut av selv 🙂
Når jeg utreder på skuddplass, sørger jeg for at hunden er bundet et annet sted, slik at jeg kan konsentrere meg. Når jeg føler at jeg er ferdig – har funnet blod el. lign. så henter jeg hunden. Prøv (dersom det lar seg gjøre) å la hunden søke seg innpå sporet med vinden i ryggen, slik at han tvinger nesa ned i bakken og ikke går på overvær. La hunden få god tid på å gjøre seg kjent med duftbildet før dere går i vei.
HØR PÅ SKYTTER
Ikke alle har like lyst til å fortelle hvor de var når de skjøt. Lange hold er et klassisk eksempel på det. Fortell at du er der for å hjelpe – ikke kritisere – og at du ikke går videre med noen opplysninger. Dette pleier jeg å si uoppfordret uansett ettersøk, for å sikre et godt samarbeid dere imellom.
La så skytteren fortelle hvor han var, skuddplass, hvor dyret gikk ut, evt. skuddreaksjon og andre ting som er vesentlige (var det flere dyr osv). Alt dette er med på å gi deg et godt utgangspunkt for søket. Dette er muligens banalt, men da får du heller la være å lese det – det enkle er ofte det beste…
HA ALLTID VÅPEN MED DEG
Selvsagt, sier du kanskje? Nja, ikke alle har det med seg når de går søk for en gjeng jegere. De har jo våpen i massevis?
Jeg lærte den leksa for mange år siden og jeg var fersk i gamet. Gikk et søk hvor jegeren var med meg og jeg hadde lagt våpenet hjemme. Pga ulike omstendigheter måtte jegeren avbryte, og siden jeg var i hælene på dyret, måtte jeg – svært ureglementert og ikke heeeelt lovlig – overta hans våpen og fortsette søket. Dyret ble skutt og alt gikk bra, men etter den gangen har jeg ALLTID våpen med meg uansett om det så er en hel bataljon med jegere med meg…
LES HUNDEN
Gamlehunden leste jeg ganske lett ved at halen gikk frem og tilbake når hun var på sporet, og at hun virret mer og halen datt ned dersom hun tapte det. Jeg kunne også «spørre» henne om hun var på tur eller jobb. Alt dette uten å si noe. Min nåværende hund Amigo har noe av det samme – han endrer fart og kroppsholdning dersom han mister sporet.
Lær deg hvordan hunden snakker med kroppen når dere øver – hvordan oppfører han seg når han har godlukt i nesa? Og endrer han oppførsel når han har mistet sporet? Ved å lære å tolke hundens kroppsspråk, blir du tryggere når dere går reelle ettersøk. Jeg har lært hunden min å si til meg om han er på spor ved at jeg stopper opp i sporet. Dersom han bli stående i stram line og vil på fram, så vet jeg at han er på spor. Da roser jeg avmålt og gir ny kommando «søk spor». Derimot hvis han slakker lina og begynner å velte seg i lyngen/oppføre seg som en fjortis da er han på blåbærtur… det skjer også for erfarne bikkjer som prøver å lure deg til å gå en tur i stedet for jobb 🙂
Merk deg hvor hunden mistet sporet, og gå tilbake og begynn på nytt derfra. Hold i lina og si minst mulig. Dette er hundens jobb, og du kan virke forstyrrende dersom du maser. Dessuten blir hunden mer selvstendig dersom den for jobbe i fred – også på tapsarbeid. Har hunden åpenbare problemer, så begynn helt forfra. Det har jeg gjort mange ganger på ettersøk, særlig på trafikkskader hvor man som regel ikke har en eksakt plass å leite ut fra (bilisten er ikke der/husker ikke hvilken side av veien/hvor hen det var osv). Da går jeg heller korte søk og starter forfra dersom jeg ser at det ikke «gir» noe for bikkja.
BLI-KOMMANDO
Sannsynligvis den viktigste kommandoen hunden kan (min mening).
Et ettersøk foregår i allslags terreng – ofte bratt og ulendt og farlig i enkelte tilfeller. BLI er innlært fra hvalpestadiet, og det har forhindret oss fra å havne utfor brattheng når bikkja er i hælene på et dyr og er gira. En annen god ting med BLI er at du får sjanse til å komme innpå skuddhold uten å være redd for at hunden er i veien.
LANGE SPOR
Hundens nese er et fint instrument som kan bli mettet med inntrykk akkurat som oss. Blir du lenge i et rom med en viss aroma, blir nesa di etterhvert bedøvd og du kjenner ikke lukta lenger. Hundens nese er 1 million ganger mer følsom enn vår, og det er uhyre anstrengende for hunden å jobbe intenst over tid. Den slurper luft som en vinkjenner, og dette er heavy arbeid. Derfor er det lurt når dere går lange spor, å ta pause. Bare en liten stund, slik at hunden får en sjanse til å hente seg inn igjen. Har du en vannflaske med deg som du kan «vanne» nesa litt så er det også bra; husk at nesas slimhinner tørker fort og da blir lukteevnen dårligere. Etter 5-10 minutters pause er hundens nese forfrisket igjen, og han er klar for ny innsats.
Gikk et spor engang på skare snø hvor det kun var en prikk med blod hver 10-20 meter og vi søkte sikkert over 1 mil. Hunden var helt pudding etterpå – snakk om å ligge som et slakt etterpå!
AVSLUTTET SØK – FUNN ELLER TAP
Det er ikke alltid dere finner dyret. Skjer oftest ved trafikkskader etter min erfaring, men det er så mange ting som kan spille inn her. Uansett – hunden har gjort en strålende innsats, og det må du markere enten det er funn eller tap. For hunder husker i bilder – det siste bildet er det første den henter opp neste gang den er i en lignende situasjon. Så ros hunden og fortell at han har vært flink okke som. Ta av sporsele for å markere at nå er jobben gjort – nå er du fri.
16. desember, 2011 kl. 13:14
Hei fin blogg du har.
Fint å lese om andres tips og erfaringer.
Angående ditt inlegg om skuddplass.
Du lar hunden stå igjen, mens du undersøker skudd plass.
Er det ikkje letter å finde blod og spor med hunden. Er ganske ofte skytter ikkje er heilt sikker på skudd plass osv. Trudde det kunne være lett å tråkke i blod og lage falske spor.
16. desember, 2011 kl. 15:59
Jo du kan ha rett i det Thomas. Her finnes det sjølvsagt ingen fasitsvar.
Jeg liker helst å høre hva skytteren har å fortelle før vi begynner og også prøve å finne ut hvor dyra stod når skuddet gikk (skytteren går til sin post mens jeg forflytter meg på hans direksjon til der dyret stod). Det er ofte lettest å finne skuddstedet når jegeren ser tingene fra sin post og ikke nede på sjølve området.
Bikkja sitter like ved og følger med.
Det hender ikke så sjelden at vi ikke finner noenting på skuddstedet og da settes bikkja på relativt fort. Men om jeg finner blod, hår eller beinfragmenter så kan de gi meg opplysninger om hva slags skade det dreier seg om og hva slags ettersøk dette kan bli slik at vi kan ha en plan på hva vi skal gjøre.
Hunden kan såklart settes rett på sak men da mister jeg den der infoen som jeg vil ha – og en god skuddplassundersøkelse er halve ettersøket etter mitt skjønn. Jeg liker også helst at når bikkja først settes på sporet så skal den få jobbe uforstyrret og ikke bli hanket av hele tiden.
Jeg er veldig forsiktig med hvor jeg plasserer beina mine så jeg tror ikke det vil spille så stor rolle for bikkja. Ganske ofte har dessuten jegeren valsa rundt der fra før i mer eller mindre lang tid før vi kommer på plass.
18. desember, 2011 kl. 00:01
Hei. Er nok ein av dem som er litt rask i starten og kan gå glipp av info. i starten. Skal huske det til neste gang. Takk.
10. april, 2011 kl. 09:34
Hei! Mange gode tips her, jeg har en Norsk elghund svart på 13 1/2 mnd. og blodspor er ikke noe kult fordi overvær er tingen! Jeg sliter virkelig med å få han til å gå blodsporet i det hele tatt. Og de gangene de er enkle nok (altså 2-3 timers gammelt spor, og vi har gått maaaaaaange spor, sånn rundt 8-9, så vi har med andre ord mislyktes en god del ganger….) så drar han like godt i alle retninger og leter på overværet til han lukter belønningen i slutten og da drar han seg rett mot den. Begynner å bli ganske frustrert nå!! Har du noen tips om hvordan jeg kan gjøre blodspor interessant nok slik at han gidder å gå dem? belønningen er en elgfot eller tørrfisk og disse kan han «dø for» ellers når vi trener med de som belønning. Jeg sliter med å lese han, jeg merker opp blodsporet med klesklyper og plastposer, og det har vært tilfeller der han drar som juling i feil retning av sporet og vinden. Håper på litt hjelp her da det ser ut som du har litt peiling 🙂
16. april, 2011 kl. 21:42
Hvis jeg skjønner deg riktig så er sporene rundt 2-3 timer gamle når dere går dem og han begynner å rote og slår over på overvær? Går dere eldre spor (7-8-9 timer eller mer) og hvordan i så fall reagerer han da?
2-3 timer gamle spor har ikke fått satt seg skikkelig; de flyter gjerne rundt og kan forvirre hunden da lukta er «overalt». Siden du har en NES så vil den automatisk begynne å bruke nesa på overværet da. Er sporet i tillegg lagt på åpent lende (myr, gressflate) så blir det enda mer utflytende.
Så det du kan forsøke er følgende:
Pass på at du har vinden i ryggen slik at han ikke får hjelp av overværet. Dette er spesielt viktig på overværshunder.
Legg sporet på skogbunn slik at det «samler seg» og ikke flyter så mye utover. La også sporet få bli eldre; gjerne 7-8 timer eller mer og bruk lengre mellomrom mellom dråpene. Jo eldre sporet blir jo bedre er det i grunn for blodet begynner å råtne og lukter bedre samt at lukta samler seg mer. Mindre blod vil også tvinge ham mer til å bruke nesa i bakken.
Noen bruker også som en overgangsfase å legge små godbiter i sporet for å få nesa nedi; har du skinnbiter eller litt beinbiter fra klauven så kan du legge det et par steder i sporet for å forsterke det.
Er hunden vant til å spore ferskspor? Det er ofte en «feil» mange med spisshundraser eller drivende hunder gjør før blodsporbiten er under kontroll. De er jaktbikkjer med sterke instinkter og har de først fått smaken på ferskspor så er ikke et kunstig blodspor særlig interessant dessverre. Mange sliter med det altså. Så ikke la hunden spore ferske dyr mer før blodsporet er i boks.
Håper dette hjelper deg; bare ta kontakt igjen – vil gjerne høre hvordan det går med dere!