Denne historien kommer til å leve for alltid – både på internett og i de kulørte blader!

Det har seg slik at jeg har blitt meget god venn med ei jente via et nettsted som het Sluttstykket.com.  Jeg jakter og hun driver baneskyting, og disse interessene samt mengder med god humor førte oss sammen.  For å gjøre en lang historie kort; jeg inviterte Anita over til meg på hjortejakt høsten 2005, og hun heiv seg sporenstreks på jegerprøven og gjennomførte på rekordtid!  Deretter kom hun over til vestlandet en dag i slutten av september, og vi dro inn til Etnefjellene for å jakte på hjorten oppi liene.

Før jeg beretter historien, må jeg kanskje forklare den noe merkelige tittelen?  Som nevnt møttes vi via et nettsted, og slike nymotens greier sysler med nick.  Jeg er jaktlykke, og Anita er Nemi.  Hvem Babylon er – se det får du vite senere…

Vi pakket bilen tidlig en formiddag  og dro innover til Frette.  Det var blitt oss fortalt at det var sinnssykt bratt der inne, og dersom vi skulle være så heldige at vi klarte å komme oss opp under fjellet, i tillegg skyte en hjort og deretter få ham ned igjen, ja da ville Trondheim-Oslo bli rene barnematen i forhold…  så vi var mentalt forberedt på et blodslit 🙂

Vi kom inn til huset vi skulle overnatte sånn ved middagstider.  Vi heiv bare sekkene fra oss, for vi ville komme oss opp i fjellet så fort som mulig.  Det var sagt at det tok 2 timer opp, og vi ville ikke kaste bort tida.  Så vi tok bare med oss hver vår lille sekk med litt varmt å drikke og litt mat og tau.  Du vet – i tilfelle det skulle dukke opp en hjort.
Det var drøyt opp, men vi gikk da på en traktorvei.  Etterhvert måtte vi forlate veien og klatre de siste par hundre meterne opp gjennom skogen – og jeg skal si vi ble svette og varme! 

Det var så bratt enkelte steder at vi måtte bruke lave trær som drahjelp – ellers hadde vi sklidd rett ned igjen. 

Jeg trenger vel ikke si at vi trengte noen pauser på veien!  Når vi vel var kommet opp på snauflaten oppunder fjellfoten, så var det en alldeles fantastisk utsikt som ventet på oss – sol og regn førte til 2 utrolige regnbuer som rammet inn Stordalsvannet og Frette langt der nede.  Det var verdt slitet alene! 

En fantastisk utsikt er belønning når vi kommer til topps!

Vi gikk langs fjellfoten og speidet etter hjort både foran oss og nedi skogen langt under oss.  Han ligger gjerne i dagleie på små hyller og hviler, og dersom vi var heldige kunne vi kanskje komme overraskende på ham?  Men enn så lenge var det ingenting å se.  Etter å ha gått langs lia noen hundre meter og krabbet over ei diger fjellur og forsert ei elv, så fant vi et godt sted å poste på.  Da hadde klokka begynt å tikke mot 17.00, og det vil si at vi hadde vært på farten i 4-5 timer allerede.  Vi skilte lag der oppe – Anita satte seg på en fin utsiktsplass hvor hun hadde oversikt både under seg og til sidene.  Jeg fortsatte og satte meg ned 50-60 meter bortenfor.  Men jeg var ikke fornøyd, så jeg reiste meg og begynte å gå et stykke ned for å runde hjørnet.  Automatisk farer øynene gjennom skogen, og der ser jeg noe som får meg til å bråstoppe.  For visst pokker er det en hjort som ligger 50-60 meter under meg!  Pulsen stiger og jeg begynner å smyge nærmere.  Det er ikke mulig å se hva slags kjønn dyret har – det er tett skog overalt.  Mens jeg går nedover i steinura, så løsner det småstein overalt og spretter nedover.  Jeg får nesten hjertestans – er livredd for at en stein skal dunke borti hodet til hjorten!  Etter 10-15 meter setter jeg meg på huk for å kikke – men det er komplett umulig å skyte slik – hjorten forsvinner under meg i lia.  Og ikke kan jeg skyte stående heller.  Så jeg må videre nedover.  Hjorten ligger og drøvtygger – uvitende om meg.  En stein farer nedover, og jeg ser at ørene begynner å vifte hit og dit.  Jeg står alldeles stiv – jeg puster omtrent ikke av redsel for å ødelegge noe.  Mens jeg nistirrer på hjorten så åler jeg fram rifla og sikter i delvis stående/hukstilling.  Dette er ingen ideell stilling, men det er den eneste muligheten dersom jeg i det hele tatt skal prøve meg. 

Hjorten ligger stødig og jeg sikter på nakken.  Ingen bevegelse – jeg trekker pusten og klemmer forsiktig inn avtrekkeren.  Dyret velter over på siden – og nå først ser jeg at det er en bukk!

Anita kommer ned til meg og det er hun som kommer på den geniale ideen om å døpe bukken for Babylon.  Grunn?  Han ble felt mens han lå og hvilte i «de hengende hager i Babylon»…

Jeg vommer og klarer det kunststykket å skjære fingeren av meg (nesten da) i et forsøk på å lage en piercing gjennom kjeven for å dra tauet gjennom.  Som den gode sykepleier hun er har Anita med seg førstehjelpssutstyr, og jeg får bandasjert meg.  Kan ikke risikere å blø ihjel i skogen, hihi!

Deretter begynner det virkelige blodslitet – å komme oss til gards igjen.  Det er 500 høydemeter gjennom ekstremt bratt terreng og vi er to spinkle damer med en bukk på slep. 

Hmmm.  Det ble til at vi delvis rappellerte Babylon gjennom de bratteste hengene og ellers ble han slept og båret over stokk og stein.  Det var fryktelig slitsomt, og begge kjente at energien ble tappet. 

Etter å ha slitt i 3 timer er vi nede – og det var på håret!  Det var nesten helt mørkt da og det var ingenting å orientere seg etter.  Vi måtte bare satse på å treffe traktorveien.  Og det gjorde vi – og glade var vi for det!  Vi ringte bonden og han kom som en reddende engel med traktoren. 

Det første han sa da han så oss var: «Dåke e` steikje galne kvinnfolk!!  Har dåke vore HEILT OPPÅ FJELLET???»  Han lo hele veien hjem og var visst mektig imponert over oss. 

Men det var ikke over enda – hjorten skulle flås og vi var sultne og skitne og trøtte.  Arbeidfordelingen var rimelig lett – jeg tok meg av Babylon mens Anita fiksa varme på peisen og laget en alldeles himmelsk middag av indrefilet av rådyret som hun skjøt dagen før (det var hennes jegerdebut!).  


Ferdig flådd og nå skal jeg inn til herlig middag!

Etter å ha tatt en herlig dusj og fått av oss halve skogen, så var det bare helmaks å sette seg til bords og nyte livet.  Dette var en flott opplevelse – og vi er ikke så reint lite stolte over at vi gjennomførte det – det er dette som kan kalles hjortejakt!!!!

Vi sendte historien inn til Jakt&Fiske – og den kom ut i marsutgaven 2006!!!!