Canada er et fantastisk land som jeg alltid har hatt lyst til å besøke. Ja allerede på ungdomsskolen ble jeg fasinert av dette enorme landet og jeg har siden hatt en drøm om å kunne dra dit på besøk. Etter hvert ble jeg jo jeger og lysten til å dra dit på jakt ble også en del av drømmen min.
Så da jeg ble spurt om jeg hadde lyst å bli med til Canada på bjørne- og ulvejakt så tror jeg at betenkningstiden ble sånn omtrent 2 nanosekunder…

Reisa holdt på å skjære seg pga aske og streik, men jaggu deg kunne det blitt trøbbel pga tankeløshet fra min side også da jeg skulle gjennom sikkerhetskontrollen hjemme i Haugesund… Jeg hadde nemlig et terrorredskap i håndbagasjen.


Fysjameg, kulepenn i kal. 30-06 er fali`det

Heldigvis fikk jeg smiska meg til få adgang til innsjekka bagasje og legge pennen trygt nedi kofferten min 🙂 Og sååååå kunne jeg endelig dra avgårde!

Utgangspunktet mitt for jakta var i grunn ikke det aller beste med en rygg som for alvor har begynt å skrike og oie seg, så jeg var usikker på hva slags tur det kom til å bli. Hadde hørt forskjellig om jaktformene, men det eneste jeg visste med sikkerhet var at det ikke var åtejakt for det er forbudt i B.C pga grizzlyene. Det kunne bli biljakt, jakt på hogstflater eller smyging langs de uendelige skogsveiene som finnes.


British Colombia består av mye skog

Noen vil nok hevde at å jakte fra bil er både latmannsliv og teit – men de som har vært der borte og erfart hvordan terrenget er skjønner at det er en av de beste måtene å jakte på. Skogen er så enormt tett at man ikke har sjanse overhodet å se noe som helst utover 2-4 m foran seg.


Guiden vår Frank strever med å finne en farbar vei gjennom «jungelen»

Som man kan se; det er tett og kronglete å ta seg fram i skogen. Og ikke søren om jeg ville møtt en halvgrinete bamse på kloss hold – eller enda verre – binne med unger! Det så vi forresten ikke så langt fra campen – ei diger binne med en sort og en brun unge. Fantastisk vakre dyr, men som sagt; de vil man ikke komme imellom…


Her ser vi såvidt ryggen på binna og den ene ungen – dette er ikke så veldig langt fra campen


Testskyting av riflene

Riflene ble innskutt og vi er vel rimelig like ser det ut for…?  Jeg til venstre og Pål Erik til høyre.

Hver dag var vi oppe kl 07.30 og spiste frokost med guiden vår Frank og fruen hans. På verandaen hadde vi selskap av kolibrier – jeg trodde det var altfor eksotiske fugler til å være her men det fantes visstnok 15 arter i Canada. Utrolig fasinerende fugler!


Kolibrien danser!

Etter frokost og matpakkelaging var vi klare for å dra på jakt. Vi må først over Grassham Lake og det tar et lite kvarter med båt. Deretter må vi kjøre et godt stykke med bil.

 


Der pila er bodde vi – en bitteliten øy uti Grassham Lake

Det er store avstander der borte – så store at jeg rett og slett hadde vanskelig for å ta det inn. Det ble etter hvert en del mil i bilen, noe jeg egentlig ikke hadde noe i mot med tanke på ryggen min.
Men som sagt; det er en av de beste måtene å speide etter bjørn på da skogen er tett og uoversiktelig og totalt bortkasta å jakte i.

Vi varierte jakten med å kjøre sakte langs skogsveiene og speide inn i alle avstikkerne, postere på hogstflater og å smygjakte langs delvis gjengrodde skogsveier.

Nå var det ikke BARE jakt vi bedrev… gutta boys viste seg fra sin feminine side og kravla rundt og fotograferte blomster 🙂


Hallo! Ikke legg dette ut på nettet da for da er imaget ødelagt for alltid…!


Her er forresten blomsten de gikk i kne for 🙂

Det ble en del mil på beina i løpet av uken også; ene dagen gikk vi nærmere 10 km ute i terrenget. Jeg regner meg selv for å være relativt sprek, men jaggu deg så ble lårene mine passe møre etter hvert. Og jeg svetta vekk flere kg uti skogen så ingen skal si at det er latmannsliv å være bjørnejeger…!


Jeg ble sendt som prøvekanin gjennom villnisset. Etterpå fikk jeg vite at bjørner liker å hvile på sånne steder…

Vi bytta på jaktdagene, og andre dagen i jakta var det min tur. Vi hadde sett 3 bjørner i løpet av dagen men ingen av dem var skytbare. Dvs – man så bare ræva deres der de forsvant bak nærmeste sving.
Men så skjedde det at vi oppdaget en bjørn av bra størrelse rundt 200 m foran oss. Jeg hoppa ut av bilen og gjorde meg klar men det var ikke aktuelt å skyte fra den avstanden mot et dyr som stod med fronten mot meg.
«Vil du ha skytestokken» spør Frank men jeg har aldri tatt i noe sånt og tenker at det der blir bare kluss så jeg skal heller snike meg fram og skyte knestående.

Som sagt så gjort. Bamsefar var hele tiden fokusert – guiden sa etterpå at han utfordra meg – der han sakte beita seg framover i grøftekanten, hele tiden med blikket på meg. Jeg klarte å komme meg et godt stykke nærmere og gikk ned i kne.

Men fra slik jeg stod i knestående så forsvant nå mesteparten av kroppen på dyret og det eneste jeg kunne se var fronten. Ikke aktuelt å skyte en bjørn i ansiktet kan du si.

Det var nå jeg skulle hatt den helsikes skytestokken… for jeg ser for lite av dyret til å trykke av. Og å skyte stående på frihånd tør jeg ikke.
Jeg prøver å komme meg enda nærmere før han stikker til skogs (eller lager bamsemums av meg alt ettersom…), men sjansen glipper for meg og bjørnen forsvinner inn i krattet. Surt, men lesson learned – skytestokk er lurt.

I løpet av uka så vi vel noe sånt som 19 bjørner, i tillegg til 2 gauper, 2 ulver, 3 elger og ørten kaniner. Ja – vi så mer ville dyr enn vi så folk den uka 🙂


Gaupa hadde det ikke travelt – den bare lunta rundt og lot seg villig fotografere.


Elg på tur over veien.


Denne stod i veikanten på vei fra Whistler – på 3 m hold…

10 timer om dagen var vi ute på jakt – jeg trodde aldri at jeg skulle få gnagsår i øynene av å bruke håndkikkert, men det ble nesten slik. Avstandsmåleren var gull verdt og meget flittig brukt (Zeiss Victory 10 x 45 RF).

Vi hadde også lisens på ulv, men vi var klar over at det skulle mye til for å treffe på den rakkern så sky som den er. Men vi så plenty med bevis på at han var i nærheten i alle fall!


Potespor som ikke er direkte små…


Masse hjortehår i avføringen viser hva menyen består av.

I tillegg fikk vi jo sett snurten av to stykker som kom løpende over veien – bare det å få sett dem var en opplevelse i seg selv.

Det nærmet seg slutten av jakta og jeg begynte å bli smått pessimistisk i forhold til om vi skulle klare å felle en bjørn eller aller helst to i det hele tatt. For det var vanskeligere enn jeg hadde trodd; de var sky og stakk av fortere enn svint og gjerne på lang avstand.

Lørdagen var min siste jaktdag og den startet utrolig godt med at jeg fant igjen linselokket til kameraet mitt samt ene jakthansken som jeg hadde mista noen dager før.
Det henger litt i meg dette med å kamuflere ansikt og hender, noe ikke guiden var så opptatt av og kanskje det ikke hadde så stor betydning i forhold til bjørnejakt som jeg innbilte meg? Uansett – selv om det var varmt og ubehagelig så skjulte jeg ansiktet og brukte hansker – om ikke annet så for å holde de helsikes insektene vekke. For de var til å bli klin gæern av.

Så når jeg fant igjen hansken min måtte det være et tegn på jaktlykke mente jeg og så lyst på det. Lou, min nye hjertevenn – var helt enig med meg.


Jaktlabradoren Lou var en gutt som visste å nyte livet og oppmerksomheten.

Det var sol og varmt og moskitosen og de helsikes ”blackflies” var overalt og plaga vettet av oss. Å smøre seg inn med DEET som var merket med «WARNING: ONLY for use in hospitals in epidemic areas with malaria and other trophical fevers» hjalp litt 🙂

Vi kjørte til et sted som heter «Upper Charlie» – et område vi hittil ikke hadde vært i.

Smygjakt på gjengrodd skogsvei er vanskelig og konsentrasjonskrevende; det er så utrolig tett buskas på sidene at du risikerer å snuble over bjørnen rundt en sving eller å lage masse bråk når du går på veien.

Frank mente for øvrig at vi to var de beste smygjegerne på riflejakt han noen gang hadde hatt hos seg – de fleste subbet nedi med beina og tok ingen hensyn til kvistknekk eller andre bråkelyder. Det var kun buejegerne som beveget seg like stille da de forståelig nok måtte komme seg meget tett innpå bjørnene.
Vi ble litt overrasket over det skrytet for vi gjorde vel bare som enhver annen norsk smygjeger gjør – går sakte og speider mye. Frank fortalte også at jeg var en av veldig få kvinnelige bjørnejegere der – forrige gang de hadde ei jente på jakt var 4-5 år siden.

Det var veldig vanskelig for meg å gå sakte nok – ryggen min kranglet som bare søren og jeg måtte holde et visst tempo for å ikke gå helt i kne. Men stahet og en dæsj smertestillende og jaktlyst er en god blanding har jeg hørt 😉

I alle fall – jeg går først i følget med Pål Erik og Frank et lite stykke bak da jeg oppdager ræva av en bjørn som forsvinner bak svingen bare 65 m foran meg. Pokker også; hadde vi kommet andre veien så hadde vi fått den rett i fanget. Men det nytter jo ikke å tenke hvis om så atte eller hur?
Vi snur etter hvert og går tilbake til bilen hvor vi kjører et stykke lenger ut i terrenget, parkerer og begynner på en ny smygrunde.

Turen vi skal gå er vel et par km lang og jeg ser for meg noen timer i taushet og intens bruk av kikkert og hørsel.
Brått ser jeg noe stort og sort noe i en sving et stykke foran meg. Nå er det slik at det er ekstremt mye nedbrent skog i Canada. Gudene må vite hvor mange «bjørner» vi har sett som i virkeligheten er brente stokker, så jeg tenkte først at dette er nok et brent tre som ligger i grøfta. Men opp med kikkerten og hjertet gjør en saltomortale – det er en bjørn!


Svartbjørnen blir oppdaget på 180 m.

«It`s a bear» hvisker jeg og rygger forsiktig bakover. Bjørnen beiter og plutselig ser den rett på meg. Tvers gjennom meg rettere sagt.

«Don`t move» hvisker Frank og vi står som saltstøtter alle tre. Pål Erik måler avstanden til 180 m, og i skjul av noen trær settes skytestokken opp og jeg lirker rifla på plass. Hele tiden med fullt fokus på bjørnen som nå har begynt å bevege seg mot skogkanten. Det er overhodet ikke aktuelt å skyte pga greiner som er i siktebildet og jeg ser til min fortvilelse bjørnen forsvinne inn i krattet.

Vi blir stående et par minutter på det viset til Frank sier at jeg skal gå over til andre siden av svingen slik at jeg ser mer av det området bjørnen var i. Forhåpentligvis vil den dukke opp igjen, men jeg er redd for at den bare har forduftet.

Minuttene går og jeg begynner å slappe av og tenke at «jaja, dett var dett», da jeg hører det knake i krattet foran meg.

«I can hear him», hvisker jeg og spenningen stiger. Sekunder etter så skimter jeg en stor sort skikkelse i skogkanten. «Wow» tenker jeg – «kom litt lenger fram – please» og kjenner pulsen stige noen hakk.


Skytestokken helt i venstre kant – avstanden har krympet til 34 m.

Bjørnen kommer lenger og lenger ut på skogsstien og snart ser jeg hele dyret. Det er et mektig syn der den kommer gående mens den stirrer intenst på meg. Pelsen er gnistrende sort og blank og vakker.
Det er en merkelig opplevelse – jeg er helt rolig og vet at jeg skal ta livet av dette utrolig vakre dyret om noen få sekunder.


… og nærmere og nærmere kommer den mens den ser på meg.

Trådkorset finner bogen og jeg klemmer inn avtrekkeren. Dyret går kontant i bakken og jeg tar nytt ladegrep. ”Shoot again” får jeg beskjed om for den begynner å bevege seg, og skudd nr 2 suser av gårde. Deretter blir det stille.

Jeg har trådkorset på bjørnen og kontrollerer den men vet at den ikke kommer til å gå noen steder. Den er død. Det er alldeles stille – kun et siste stønn høres fra bjørnen i det de siste krampetrekningene går gjennom den.

Frank har tidligere sagt til oss at han ALDRI gratulerer noen før han bokstavelig talt har tatt på bjørnen – men det var før ”the hardcore Norwegian bearhunters” dukka opp.

”You just killed a bear» hvisker han og så kommer han med et gledesbrøl en rodeorytter verdig og spenningen løses opp i latter, klemmer og smellkyss av begge gutta. Det er helt surrealistisk at jeg har skutt en bjørn – hvem pokker skulle trodd dèt for et års tid siden??

Bjørnefellingen på video

Jeg må bare få kommentere det der som blir sagt om dusj på filmen – vi inngikk en avtale om at ingen skulle dusje før første bjørnen ble skutt… og det tok altså nesten ei uke og vi stinka godt alle sammen av en blanding av svette, halvsure sokker og myggspray. Ikke rart insektene var glad i oss!

I tillegg måtte jeg ned på kne og gjennomføre den såkalte bjørnedansen I følge Frank så var han blitt fortalt at det var en meget norsk skikk og vi nikket alvorlig og var heeeelt enige om at joda; skyter man bjørn i Norge så må man danse bjørnedansen… Den filmen legger jeg IKKE ut her altså!

Bjørnen viste seg å være 8-9 år gammel. Det var ei binne uten unger og hun hadde vært ute i hardt vær før med arr flere steder i ansiktet.

Hun var relativt mager etter en lang og hard vinter hvor de ikke hadde fått opp skikkelige fettreserver å tære på under dvalen. Hun ble ikke veid så vekt er umulig å anslå. Men bare det å holde hodet hennes opp var tungt nok syntes jeg.

Hun ble derimot målt til 6,3 fot, noe som i metrisk system tilsvarer litt over 192 cm fra snute til hale. Ingen liten bjørn altså, spesielt til å være binne.

Etter at de obligatoriske bildene var tatt så ble bjørnen vommet og deretter ble den frakta tilbake til campen hvor Jill, kona til Frank, venta på oss med en gratulasjonsdram. Resten av kvelden var bare kos og latter og god middag og masse jakthistorier

Neste dag var det Pål Erik sin tur til å felle en bjørn og da var opplevelsen komplett!  Les hans historie her.

Jeg kommer mer enn gjerne tilbake til Omineca på jakt – jeg har bare positive opplevelser fra turen. Vi ble innlemmet som familiemedlemmer og kunne blitt der enda lenger for å fiske og slappe av om vi hadde lyst til det. Dessverre hadde vi en leiebil som skulle leveres i Vancouver – ellers skulle jeg gjerne blitt noen dager til.


Min aller første bjørn – en helt fantastisk opplevelse!

Nils-Ole Stubberud har vært super på alle måter – ryddig og ordentlig og rask med å svare på alt vi måtte ha lurt på, så tusen takk til deg for å ha tilrettelagt for en knallflott jaktopplevelse!

Jeg er dessuten så utrolig glad for at Pål Erik spurte om jeg ville bli med ham til Canada på bjørnejakt; det har vært en alldeles fantastisk tur på alle vis. Både selve jaktturen men også opplevelsene vi hadde i Whistler og Vancouver før og etter jakta. Så tusen takk til deg Pål Erik!

Våpen: Remington 700 kal. 30.06, Fusion 180 grs
Kamera: Nikon D50 m/ diverse linser