Jeg hadde en ambisjon om å stå opp 04.15 i dag.  For det er hjortejakttid og jeg må ut før fuglene våkner 🙂  Men når klokka ringte så var det såvidt jeg klarte å åpne øynene; jeg ville bare soooooove!  Så jeg satt klokka til 05.00 – i håp om at jeg ville bli duggfrisk og klar etter 45 ekstra minutter under dyna.  Jadda.

Klokka ringte og jeg vurderte seriøst å bare sove videre.  Hjorten er der jo uansett hva jeg finner på så hvorfor ikke bare nyte lørdagsfri…? Heldigvis tok jeg meg i nakken sjølv om det var tungt å stå opp.  Mørkt og høstlig og smått regn i lufta.

Jeg tusla avgårde etter en kjapp matbit og var på plass i jakttårnet 05.45.   Det var begynt å lysne og stemningen var trolsk med tåkedotter som for hit og dit over myra.  Det var dørgende stille.
Men fuglene våkner visst samtidig rundt 07.15 – da ble det liv og røre og de flaksa rundt meg mens de delte sladderen om den merkelige dama som satt et tre. Hjorten og rådyrene glimret imidlertid med sitt fravær.

Så etter å ha sittet standby i to timer så var det fullt dagslys og jeg orket ikke sitte der mer. Jeg ville helst hjem under dyna men bestemte meg for å ta en tur opp på «toppen» med utsikt over ei diger myr og skog på alle kanter.
Her oppe har jeg vært mange mange ganger og skutt både hjort og rådyr.  De siste årene har det imidlertid vært heller skralt – ingen dyr har blitt observert i området under jakta.

Men det ER dyr der – jeg så masse ferske tråkk og her en kveld jeg satt på toppen så fikk jeg nyte synet av to koller som beita fredelig i skogen under meg.  Det var aldri aktuelt å skyte selv om jeg hadde fritt leide; de kunne ha kalv selv om den ikke var synlig for meg. Så de fikk gå i fred.

Da jeg kom opp på toppen så hørte jeg straks at det var dyr i ene skogssida for det knaket og braket en hel stund; var det bukken som herja med buskene?  Jeg kunne ikke se noe; det var for tett borti lia.  Og etterhvert så ble det stille foruten småfuglene da som nok engang studerte meg inngående.

Etter rundt en halvtime så hoppet hjertet opp i brystet mitt.  For helt utav det blå så stod det plutselig to hjorter og beita ved siden av en berghaug nede på myra.  Det er sikkert de to kollene, tenkte jeg.  Det ene dyret gikk med hodet nedi gresset så jeg kunne ikke se hva det var og det andre dyret forsvant bak noen busker.

På venstre side av pipa dukket de opp

Men i kikkerten kunne jeg se noe som lignet mistenkelig på ei gevirstang der dyret beita nedi buskaset .  Bukk!  Yess!
Avstanden ned til der de beita var 125 meter og jeg ventet på at bukken skulle komme fram.  Det andre dyret viste seg å være bukk det og; en spissing.  Han var mer i bevegelse så han klatret opp på haugen og dermed fikk han den andre bukken med på laget.  Det var en voksen bukk  som kom opp og stilte seg så fint med breisida til.   Skuddet falt og bukken gikk rett ned.   Jeg tok kjapt nytt ladegrep i tilfelle han skulle reise seg igjen (knall og fall er skummelt hvis det er litt for høye skudd) men jeg trengte ikke bekymre meg; det var end of story på 1-2-3.

En fin 8-tagger

Jeg forventet at spissbukken skulle stikke av men dengang ei.  Han ble stående litt forfjamset og så begynte han å beite igjen!  Er det lyddemperen mon tro som får fram den oppførselen?  Ikke vet jeg.  I alle fall – det var dumt gjort av ham å bli værende for da sendte jeg avgårde skudd nummer to. Han løp kanskje 15 meter før han gikk overende.  Så dermed satt jeg der to fine hjorter!

Spissbukken

Heldigvis slapp jeg å dra dyrene ut av terrenget sjølv; da hadde jeg sikkert holdt på enda 🙂

Godt med sterke karer!

Det er nå slitet begynner – jeg satt på toppen i knappe 45 minutter før skuddene falt.  Og så gikk det halvannen time å frakte dem ut av terrenget og når frakkene var kledd av og alt utstyret vasket og ordnet så var pinadø klokka 15.00.  En hel arbeidsdag med andre ord 🙂 Men du og du for en vellykket dag!  Spissingen veide 46 kg og 8-taggeren var 66 kg.  Ikke store altså men flotte matdyr 🙂