Jeg var ikke ute de første dagene i hjortejakta; det ausregnet og jeg er litt lat så jeg orket ikke…. (fysjom, det må være alderen hihi).

Men så ble det oppholdsvær og av alle ting gikk jeg og satte meg i det lille skuret på bøen.  Klokka var jo bare sju om kvelden så det var jo kleint å tro at det ville dukke opp dyr der så tidlig.  Men – jeg var ikke i stemning for å gjøre noe annet ( var trøtt av å gå etter ei uke på reinsdyrjakt hihi) så dermed ble det gluggposten.

Tiden gikk og jeg satt der og halvsov og ingen dyr var – naturligvis – å se.  Etter  et par timer begynte mørket å sige på og jeg ville hjem.  Jeg bøyde meg helt ut av gluggen for en siste kikk over bøen men neida; ingen dyr var å se.

Likevel ville jeg ikke skru på lykta inne i skuret for å se hvor jeg satte beina; jeg ville ikke ødelegge nattsynet mitt og dessuten ville jeg se hvor stille jeg klarte å gå uten å rive ned vedstabelen og snuble i tingene på gulvet.  Det gikk rimelig bra og etter et par minutter var jeg ute av skuret.  Forsiktig gikk jeg mot hjørnet av skuret og kikka forsiktig ut på bøen – man vet ALDRI når man har flaksen på sin side.

Og skulle du sett – jaggu hadde det kommet en hjort innpå i løpet av de minuttene det tok meg å komme ut av skuret.  Jeg seig bare rett ned på huk og fisket opp børsa.  Det var i grunnen bare å vente til dyret stilte seg med breisida til og det var ikke mange minuttene.  Kanskje to – så smalt det.  Dyret langet ut men det gikk rimelig fort overende og lå bare få meter fra skuddplassen.

En liten rakkar

Raskt levert må jeg si!  Og det gikk troll i ord av det som en god kompis av meg sa på vidda:  «den siste timen på jakt er like god som den første».