Jeg karra meg ut av senga klokka 06.00 i dag tidlig for å komme meg ut på post.  Det var fremdeles måne på den mørke himmelen når jeg kjørte av sted.  Amigo ble liggende strekk ut på sofaen og purksove; han hadde tydeligvis ikke noe imot å bli igjen inne i varmen 🙂

Jeg smøg meg stille ned til posten som ligger nede mot vannet og ble sittende der et par timer før jeg gav opp.  Det var rett og slett helt dødt.

Hvor er alle hjorter hen..?

Dødt har det også vært i jaktskogen hele forbanna sesongen; jeg har skutt en rev – det er alt.  Ellers har det vært tyst og tomt og ikke nye tråkk å se noe sted.  Rett og slett deprimerende!

Men i dag hadde jeg tenkt å virkelig utnytte dagen – vi har hatt mye dårlig vær i det siste og jeg har ikke fått jaktet noe om ettermiddagene pga seint hjemme fra jobb samt brannutdanningen som jeg holder på med.  Men sola var framme og det var mildt i luften så jeg ville ta Amigo med meg som bandhund i dag og tråle terrenget.  Han brukes som ettersøkshund og ikke til jakt, men han markerer så fint i lina og går like stille og rolig uansett hva han holder på med at jeg tenkte at dette ville jeg prøve.  For jeg har ikke prøvd ham ordentlig som bandhund tidligere.

Så vel hjemme fikk jeg i meg mat og drikke samt hente Amigo og så bar det tilbake til der jeg var i dag tidlig.

Hmmm... hva lukter det her da?

Amigo har god utsikt over terrenget

Nei, vi må videre!

Jeg lot bare Amigo styre retningen og så fulgte jeg bare på, men det var ikke særlig mye ferske tråkk å finne.  Amigo titta på meg flere ganger som for å si at «her er det faktisk ingenting; jeg har ikke godlukt i nesa».

Utsikt fra en av posteringene

Vi gikk et par km tilsammen på den siden i terrenget og hadde et par posteringsstopp på noen høydedrag med utsikt over langstrakte myrer og åssider.  Det var et fantastisk terreng og hjorten burde absolutt være her, men ikke i dag altså.

Vi krysset veien og begynte på returen til der jeg hadde parkert; Amigo fikk straks godlukt i nesa og vi gikk etter et ungdyr innover skogen før vi selvsagt havna midt i et alldeles jævlig tett granfelt.  Typisk hjorten å stikke seg vekk inni noe sånt; jeg ble sittende fast opptil flere ganger og skulle nok ønsket jeg hadde vernebriller 🙂  For slike greiner er ikke noe morsomt å få klaska i trynet!

Brått buldra det gjennom skogen og jeg som ikke holdt i lina akkurat da (jeg var halvveis nedi ei grøft og mistet balansen) måtte kaste meg framover for å ta tak i lina før bikkja tok helt av.  For her var vi like i hælene på ungdyret!  Vi fikk aldri sett hjorten, men det var vel ikke så rart så tett som det var.  Etter mye om og men kom vi ut i friluft igjen og fortsatte sporinga.  Dette var rene fersksporprøven 🙂

Dyret var over alle hauger på vei ut av terrenget så jeg vinkla innover igjen og Amigo fant nye spor å gå på.  Ikke direkte ferske men fra i natt kanskje?

Sniff sniff - det lukter godt der framme!

I kanten på ei diger myr markerte han noe voldsomt; nesa gikk rett i været og han gurglet luft som en annen vinkjenner – her var det visst noe foran oss!  Fram med kikkerten og saumfor overalt, men jeg kunne ikke se noe som helst.  Amigo fortsatte på fram og markerte hele tiden og sakket også veldig på farten samtidig som han snudde seg og så på meg.  Ville han fortelle meg at dyra var like rundt hjørnet?  At jeg måtte være enda stillere?  Jeg vet ikke; jeg har jo ikke brukt ham til dette før.  Men helt klart at det var noe i gjære ja.

Vi krysset myra og drog opp en åsside og brått fikk jeg se flere dyr jogge fra oss – det var disse han hadde kjent lukta av.  Det var i alle fall 300 meter tidligere at han oppdaga dem.  Jeg skynda meg å binde ham til et tre, slenge linsebeskytterne av sammen med hanskene og småløp fram til en brink i håp om å få sett dyra igjen.  Det gjorde jeg – det var tre ungdyr som tok seg oppover en åskam men uheldigvis for meg så var de halvveis skjult bak trærne og brakebuskene.  Jeg hadde sikringen av – så nært var det at det smalt.

Meeen – dyra hadde marginene på sin side i dag – men jeg er likevel ikke skuffet over det.  For hadde det ikke vært for bikkja, så hadde jeg jo aldri oppdaga dem!  Og disse tre hjortene er utrolig nok de eneste jeg har SETT i hele høst…  Så Amigo gjorde jobben sin og vel så det han 🙂

Han ble selvsagt satt på sporet og vi forfulgte dem et par hundre meter da jeg måtte bryte da vi var på vei ut av terrenget.  Kjipt, men sånn er det.

Det er deilig med en pust i bakken

Etter å ha gått over seks kilometer de siste fem timene så var det litt deilig med en posteringspause igjen.  Tror ikke Amigo prostesterte heller 🙂