Man lærer stadig noe nytt innen ettersøk og sporarbeid; det har jeg i alle fall gjort i dag!
Tåkedottene hang tungt over den bratte hjortelia i dag når vi skulle gå fersksporprøve og tettere skulle det bli etterhvert.
Hunden ble satt på et spor som gikk rett inn i et brakebuskhelvete for å si det forsiktig. Det var så tett at det var umulig å komme seg ut derfra i oppreist stilling og i alle fall ikke mulig å se om det var ferske tråkk der eller ei.
Jeg skulle ha sagt til hundefører at vi bryter dette sporet her og finner noe mer egnet; for vi rota oss inn i en hel fjellside av mannshøye brakebusker som den stakkars bikkja ikke hadde en sjanse til å få vise hva den var god for. I stedet lot jeg dem suse rundt inni f***skapet borti 20 minutter før vi ble enige om at vi må legge en annen strategi; hunden får ingen reell sjanse her (den satte seg fast omtrent overalt stakkars).
Så bikkja ble koblet løs og fikk riste av seg denne opplevelsen mens vi tok turen mye høyere opp i terrenget der det var mer oversiktlig og mer sjanse for å komme over tråkk etter enkeltdyr. Der nede som vi begynte var det søndertrampa av en flokk som har holdt seg samlet inni brakebuskene.
Etter å ha tatt oss en god pause så er vi klare for å begynne på ny frisk. Vi kommer over rykende ferske tråkk etter kolle og kalv og hunden blir satt på. Nå er det noe heeeelt annet ja! Hunden sporer som om den aldri har gjort noe annet og fører oss oppover i terrenget – ja her skal vi rett til værs!
Det er rimelig bratt og sleipt der vi følger hundens nese og ferske tråkk etter kolla og kalven er det med jevne mellomrom.
Sjølv om formen min er rimelig god må jeg tilstå at jeg fikk litt blodsmak i kjeften (hysj ikke si det til noen 🙂 ). Men det er en deilig følelse også da å kjenne at man bruker kroppen sin!
Enkelte steder kjenner vi lukt av hjort som siger nedover lia mot oss. Vi kan umulig være langt unna dem!
Hunden Yess gir alt og havner rett utfor en liten avsats. Det kunne vært skummelt for det er bratt og langt ned. Heldigvis gikk det bra med frøkna og hun rista det av seg fort og fortsatte sporinga.
«Alt som går opp må også komme ned» – dyrene har gått oppover og oppover i terrenget før de svinger av og stikker ned igjen. Det river skikkelig i nesa av fersk hjortelukt og Yess får litt større drag i lina men er likevel rolig og stille.
Særlig ett sted må vi være like i nærheten av hjortene – det lukter stramt og hunden stopper opp og begynner å bli litt krypende i gangen. Hun ser bakover mot fører for å fortelle at her er det dyr!
Vi fortsetter nedover til vi kommer til et stup; da avbryter jeg for jeg har sett det jeg vil og hunden har gått et nydelig ferskspor. Vi finner de samme avtrykkene også her, så det er ingen tvil om at vi er på rette dyra ja!
Så da er bare for meg å gratulere ekvipasjen med et meget godt gjennomført ferskspor!
Sigbjørn Matre og welshen Yess
Så skal vi komme oss ned fjellsida… tåka siger på ganske fort nå og klokka nærmer seg halv fem. Det betyr mørke 🙂 Og som den forutseende jeger jeg er så har jeg selvsagt ikke med meg lommelykta (vi skulle jo liksom ikke være i skogen sååå lenge *host* ).
Heldigvis er hundeføreren lommekjent i terrenget så vi kommer oss velberget ned uten å brekke hverken armer eller bein 🙂
Igjen – gratulerer så mye med ettersøksgodkjenning til Yess og Sigbjørn!