For 5 år siden opplevde jeg et mareritt under ettersøk – Amigo forsvant for meg og var vekke i over et halvt døgn.  Langt vekke hjemmefra og helt alene i skogen – jeg har aldri vært så nervøs og redd i hele mitt liv.

12.10.2006 – PÅSKUTT HJORT
Dette er et ettersøk jeg sent skal glemme… det holdt på å ende i forferdelse!

Vi får telefon om kvelden – en kalv er påskutt og jegeren tror skuddet har havnet litt lavt framme i foten. Vi kommer inn til stedet et par timer etter påskytingen og starter søket. Finner masse blod på skuddplass samt bittesmå beinrester. Amigo tar kjapt an sporet og vi følger dyret helt til der det har hoppet over et piggtrådgjerde. Der er det mengder med blod – det har sprutet over på andre siden. Vi fortsetter på andre siden og han drar nedover i skogen og går på kryss og tvers inni krattet. Jeg lar ham gå; han er på sporet selv om det ser en smule kaotisk ut med søksmåten hans. De som var med meg var kanskje litt skeptiske for de spurte om han var på sporet 🙂  Men han jobber intenst og han snøfter og det klikker i nesen hans.

Etter hvert drar han meg over en bekk og fortsetter inn i et fryktelig tett grankratt. Jeg ser ikke antydning til blod, men kjenner lukta av hjort. Ikke en lyd er å høre. Fortsetter utav krattet og går oppover langs et gjerde der vi på ny finner masse blod. Amigo står helt stille med nesen i gjerdet; her skal han over sier han! Så han blir lempet over og vi fortsetter i tett kratt og lyng og finner små dråper blod en og annen plass. Kalven har på nytt kommet seg over piggtrådgjerdet; her er det blod og også hår som sitter fast i piggtråden. Jeg synes piggtråd ikke har noe i skogen å gjøre!! Dyret vil jo kunne skrape seg opp under buken i tillegg til skuddskaden. Og for ikke å snakke om oss som skal kravle over med børse og bikkje og lykt og line! Jeg svetter som en gal men jeg må jo bare henge på Amigo.

På dette stadiet har jeg kommet frem til at kalven har en lav fotskade. Og at han er forholdsvis sprek etter forholdene; nå har vi søkt sammenhengende 2 timer og over et område som dekker minst 1 km. Og det er bratt og ulendt flere steder. Dyret er såklart hardt skadet, men han er nok i følge med moren som drar ham med seg innover skogen. Ikke en lyd er å høre noe sted.

Så skjer det fatale. Jeg slipper lina som så ofte før når jeg må gå omvei i krattet. Amigo er 10 m foran meg – det er hjortelukt i lufta – og han drar etter den lukta. Jeg ser på ham og roper på ham, men han bare kaster et blikk på meg og fortsetter. Og så blir det stille. Dødsens stille. Jeg bekymrer meg ikke de første minuttene; han kommer jo tilbake såklart! Det er jo helt utenkelig at han skal stikke av; det har han jo aldri gjort under søk før! Men etterhvert som tiden blir til en halvtime og time så begynner jeg å kjenne angsten i halsen. Vi skiller lag – vi er tre stykker – og jeg saumfarer skogen ned mot et vann mens de andre tar veien tilbake til huset (det er en km å gå dit), henter bilen og kjører ut på hovedveien for å se om han har kommet ut på den andre siden. Jeg roper meg hes der inni mørket men til slutt gir jeg opp.
Jeg har vært i kontakt med politiet og de tilbyr seg generøst å stille opp for å gå manngard etter ham.  Det er nokså uvanlig å gjøre for en hund – men de fulgte med på hjemmesiden min og visste godt hvem Amigo var!  Jeg takker så mye for tilbudet men velger å dra hjem for å sove noen timer og så gå på igjen i dagslys.  Jeg avtaler at dersom det ikke lykkes oss å finne Amigo selv så tar vi imot tilbudet deres.

Jeg og samboeren drar innover så fort det blir lyst og starter søket i 08- tida. Vi skiller lag der Amigo forsvant, og jeg har Sonny, eldstehunden, med meg. Det er masse ferske tråkk her og hun søker overalt og drar meg oppover i terrenget. Ett sted synes jeg at det er et poteavtrykk i gjørma, og ber henne finne Amigo. Jeg vet ikke om hun skjønner det; men hun sporer det hun kan og vi forsvinner lenger enn langt innover skogen og krattet. Jeg roper og roper men er iskald innvendig – jeg tror Amigo sitter fast ett eller annet sted… eller enda verre – ligger påkjørt ved hovedveien. Det er ikke så mange ukene siden nettopp det skjedde med hunden til en kompis av meg og derfor er jeg kjemperedd.

Så her sitter jeg da i skogen og er så engstelig at det er rett før jeg kaster opp. Jeg bestemmer meg for å dra tilbake – jeg vet egentlig ikke hva jeg vil – men ber Sonny søke videre en annen rute tilbake. Finn Amigo! ber jeg henne. Vi stopper på en stor flate med utsikt over vannet og jeg ringer samboeren for å høre hvordan han ligger an. Mens jeg står og prater med ham ser jeg noe i øyenkroken – noe sort og og hvitt og gult! «Det er ham»! roper jeg i telefonrøret og slenger telefonen fra meg mens Amigo kommer mot meg.
Jeg har aldri aldri i hele mitt liv vært så lettet!! Jeg strigråter og stakkars Amigo skjønner sikkert ingenting. Men det driter jeg fullstendig i – han er kommet tilbake like hel og det er alt som betyr noe.

Vi kommer hjem langt utpå dag og han er skrubbsulten. Etter maten bærer det inn i dusjen for å få av ham all dritten og så stuper vi i seng begge to. Amigo kryper tett inntil meg – endelig er han hjemme etter 12 timer alene i skogen…

Nei – dette søket skal jeg aldri glemme. Det kunne så fort blitt det siste.

Dette er som sagt 5 år siden nå og jeg har aldri opplevd at han har stukket etter hjorten igjen.  Jeg skal innrømme at jeg var fryktelig nervøs for å i det hele tatt slippe lina de første gangene etterpå; særlig om det var i kveldingen så hadde jeg ingen kontroll lenger.  Men det har heldigvis gitt seg; Amigo har som sagt aldri gjort noe lignende etter den gangen.

Kalven fant vi aldri igjen siden vi måtte prioritere å finne bikkja.  Om det ble satt igang søk av noen andre dagen etter vet jeg heller ikke.  Dette var langt utenfor mitt vanlige søksområde så det kan godt hende at det ble gjort.