Jeg fikk en telefon i går tidlig; kan du ta et ettersøk?  Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde stått opp; så jeg måtte gnikke litt søvn ut av øynene og riste litt på hodet før jeg kunne kremte fram et «ja».

Etter å ha skvetta vann i ansiktet og fått i meg litt mat så bar det avgårde for å møte skytteren; jeg var fremdeles litt surrete i hodet så jeg holdt rent på å glemme å ta med meg sporlina!

Vi skal et godt stykke opp til fjells før vi kommer til skuddplassen.  Skytteren har skutt på en liten bukk som dukket opp mellom noen trær.  Avstanden er litt lengre enn vanlig, men ikke noe problem for en erfaren skytter som vet hva han gjør.  Rifla er også innskutt deretter.  Hjorten kasta seg rundt og forsvant; han mente at ene beinet slang litt.  Han fant ikke noe blod på skuddstedet og gikk et par hundre meter nedover for å se etter dyret.  Som vanlig er det massevis av tett brakekratt – det er jo yndlingsstedet for en hjort å gjemme seg i!  Og ganske så umulig for oss tobeinte å finne fram i kan man si…

Etter å ha sett på skuddplassen og ikke funnet det minste lille tegn så får Amigo selen på og beskjed om å søke.  Han går en runde rundt på stedet før han vinkler til venstre og følger en sti nedover mot brakebuskene.  Vi følger bare på, han runder litt rundt inni der før han kommer opp igjen og fortsetter en litt annen retning.  Etter rundt 50-60 m kanskje så ser jeg en bitteliten bloddråpe.  Yess – og enda en litt lengre framme.

Vi følger i blodsporet ganske langt, som regel en liten dråpe men av og til en litt større klatt.  Det er friskt på farge.  Jeg er ganske sikker på at dette er en fotskade – dyret har ikke lagt seg noe sted (det gikk over 3 timer fra påskyting til søket startet så sårleie burde han lagt seg i på den tiden), og det er kun små dråper vi finner.  Ingenting oppetter buskene – kun nede på bakken.  Dyr som er skutt høyere oppe skvetter ofte blod i halvmeterhøyde.

Amigo jobber rolig – markerer blod av og til.  Etter å ha gått rundt 1 km så kommer vi til et veikryss for hjorten og her er det bråstopp på blodet.  Er en liten dråpe der og så nada.  Amigo jobber og jobber for å finne utgangen – vi går ut i alle retningene uten at han låser seg på noe.  Hmmm – det er himla irriterende men vi kommer ingen vei.
Vi bestemmer oss for å avsluttet søket her; dette er et dyr som er såpass sprekt at det ikke har lagt seg og det har en fotskade.  Fotskadde dyr kan du gå lengre enn langt etter og jeg følte at vi ikke kom til å komme noe nærmere dyret.  Men skytteren skulle gi beskjed til alle som jakter i nærområdet om en halt bukk som de må skyte dersom de ser den.

Det er alltid fryktelig kjipt å måtte gi seg når du vet at det går et skadd dyr der…. men den avgjørelsen var min og skytteren var veldig enig med meg i det.  Så jeg håper inderlig at enten så får de skutt den i løpet av kort tid eller så vil skaden ikke være av det alvorligste slaget slik at den overlever.

Jeg var sulten og hadde godt med skallebank da jeg kom meg hjem, så jeg droppet å gå ut på ettermiddagsjakta men tok meg heller en god og varm dusj før jeg seig ned  i sofaen og titta på TV utover kvelden.  Heldigvis ble formen bedre etterhvert; det er bra det finnes gode migrenemedisiner!

Da klokka var nærmere midnatt så gikk jeg en tur ut på måneskinnsjakt.  Det var skyer og måne om hverandre og det er sånt jeg liker det best.  Er det klar himmel og sterk måne så virker det som om dyrene er mer skeptiske til å eksponere seg. 

Dette stedet er «nytt» i den forstand at det er noen år siden sist jeg titta innom der.  Jeg var innom der på veien hjem fra ettersøket og så at det var ganske ferske tråkk utpå.  Så jeg hadde forhåpninger!

Jeg rigga meg til inni skyggene og satt lent inntil en trestamme.  Det var masse tørt gress og dødt løv der så det bråka noe innfernalsk hver gang jeg beveget meg…. heldigvis var det mye vind som overdøvet bråket mitt.  Kikkerten var flittig i bruk langs kantene men ingenting å se.  Jeg kjente at øyelokkene var tunge som bly; dette er prisen å betale for migrenemedisiner tidligere på kvelden… man blir trøtt.  Så jeg satt og småduppa en times tid før jeg rett og slett la meg ned på siden og lukket øynene.  Åhhh, det var bedre å få ligge 🙂  Jeg tror faktisk jeg sovna  – og sov borti en times tid…!  Jeg våkna og lirka kikkerten opp mot øynene mine mens jeg fremdeles lå nede.  Sveipa langs kanten av jordet uten å se noe spennende så jeg kikka på utsiden mot en trestamme.  Det der så faktisk litt rart ut….?  En mørk klump som jeg liksom ikke hadde lagt merke til tidligere.  Jeg nistirrer – det er jo så lett å innbille seg ting når det det er mørkt.  Joooo….!  Det leet litt på seg.  Ikke bare sånn «leet-seg-som-et-dyr-men-i-virkeligheten-er-jeg-en-kraftig-grein» innbilning – men det strakk seg ned og vrei på hodet.  Det er et dyr som beiter!

Jeg kjenner at pulsen stiger øyeblikkelig og jeg er bråvåken.  Vekk med søvnen – på et øyeblikk er jeg klar for hva det måtte være.  Jeg ser i kikkerten enda en gang – joda – det er et beitende dyr.  Jeg kommer meg opp i sittende posisjon så forsiktig så forsiktig – jeg venter til det kommer ei vindkule før jeg beveger meg for mye slik at vinden skjuler alle lydene fra det døde løvet under beina mine.  Jeg fisker fram rifla og får den i fanget – månen gir gjenskinn i kolben og kikkerten så jeg må prøve å unngå for mye eksponering.  Sakte sakte får jeg satt meg i en ordentlig skytestilling (jeg sitter rett på bakken og drar ene beinet oppunder meg og vender kroppen mot dyret).  Jeg sjekker dyret hele tiden – jeg må ikke avsløre meg!  Avstanden er 70 m og dyret holder seg fremdeles utenfør bøkanten og beiter ved treet.  Når jeg er kommet i god posisjon så tar jeg en god kikk på dyret som nå har stilt seg med breisida til.  Det er et rådyr – og jeg legger trådkorset i bogen og tar sikringen av yrende forsiktig.  Puster rolig ut.

Skuddet kommer aldri. Jeg ser at det er ei rågeit og jeg tar sikringen forsiktig på igjen.  Hun er alene og vi har lov å skyte rågeit – men jeg velger å la henne gå.  Jeg ønsker helst ikke å ta disse da vi har hatt en nedgang i stammen i de seinere år føler jeg.  Så jeg vil helst la være.  Så frøken rågeit aner ikke hvor heldig hun er i natt  – hun beiter videre mens jeg legger rifla fra meg og lener meg tilbake på trestammen og nyter synet av henne i kikkerten.  Etter en halvtimes tid forsvinner hun inn i skyggene og kommer ikke tilbake.

Jeg er full av forventninger til at det kan dukke opp andre dyr, så jeg tilbringer noen timer der mens jeg jevnlig sveiper blikket over bøen.  Men det ser ikke ut for at det har tenkt så skje noe mer i natt; så jeg bestemmer meg for å gå hjem til ei god dyne og pute i stedet.  Klokka er jo nesten morgen så det er vel kanskje på tide 🙂