De siste dagene har vært preget av regn, regn, myyyyyye regn, vind, storm, haglbyger, regn i bøtter og spann og ja….. vestlandsk HØSTVÆR 🙂
Det har blitt minimalt med jakt på meg pga dette (ufyselig å utsette seg for sånt vær ikke sant hihi) samt at jeg har vært på noen ettersøk.
Men gårsdagen opprant med strålende sol og blå himmel – jøsses tenkte jeg – hva er DETTE??? Ble jo nesten litt satt ut hihi.
Jeg hadde en avtale om å dømme en hund på blodspor i Sandeid på formiddagen og etterpå skulle jeg få være med gjengen der inne på hjortejakt.
Hunden gjennomførte blodsporet meget godt og fikk en fin 1 premie. Den hadde et tap i et område der hjorten har dagleie og det var her ene vinkelen også lå. Det er sjelden jeg får se ordentlig tapsarbeid, men det gjorde jeg nå! Dette er en ung og urutinert hund så effektiviteten kan selvsagt bli bedre men jeg likte godt det jeg så. Ståpåvilje og fin utredning før den klarte å nøste seg forbi og innpå sporet igjen.
Etter å ha fått i oss litt mat og samlet folket så dro vi ut på jakt. Jeg fikk en flott post med utsikt utover et myrdrag og satt og halvduppet i den varme høstsola 🙂
Det var til og med MYGG!!
Det ble dessverre ikke noen dyr på oss, men du all verden så vakker naturen er nå når den bader i høstsol.
Det er fullmåne om noen dager og når jeg dro hjemover så var månen allerede høyt oppe på himmelen – og klokka var var bare 19.30. Da kribler det i magen vettu; måne og vindstille og et par plussgrader… kan det bli bedre?
Så jeg drar hjem for å få i meg litt mat og skifte til varmere klær – det kan jo bli en lang natt i kaldt høstvær. Jeg er litt redd for at dyra allerede er utpå når jeg kommer og denne plassen (lille løa og den lille enga) er umulig å komme innpå uten å støkke dersom det står dyr der. Og ganske riktig; jeg er på plass sånn i 21.30-tida og jeg hører bare svusj svusj svusj når jeg går veien opp mot løa. Jaja – det er lenge igjen av natten og månen er med meg og jeg er nokså sikker på at det vil komme besøk seinere på natta.
Jeg rigger meg til og roen senker seg. Jeg bruker kikkerten flittig og sjølv om det er kommet en dis foran månen så er det lett å se bladene på trærne på andre siden (som er hele 60 m unna). Jeg smådupper og lytter intenst etter skritt eller beiting. Det er helt tyst. Så jeg fortsetter rutinen med å duppe litt, opp med kikkerten på et sveip før jeg synker tilbake og dupper igjen.
Slik går et par timer. Jeg tar opp kikkerten og titter ut og der ser jeg rett i noe kritthvitt!! Det er bakenden på et dyr – hvor pokker kom den fra??? Skjønner ikke det der jeg – har de et lite hull i bakken som de kommer opp fra?? I alle fall. Det er et rådyr ser jeg – ei geit. Hun er veldig urolig og strekker hals som en annen giraff og stirrer bortover enga mot noe som ikke jeg kan se i alle fall. Brått legger hun inn et ekstra gir og jogger bortover før hun forsvinner inn i skyggen. Det går noen minutter og så er hun tilbake igjen – fremdeles veldig urolig. Kan det være meg hun værer? Njaaaaa – hun virker å ha oppmerksomheten vendt mot noe annet. Så brått får hun en rakett i baken og forsvinner ut av syne og kommer ikke tilbake igjen.
Jaja – ikke vet jeg hva som stakk henne men hun kommer forhåpentligvis tilbake igjen? Jeg kom aldri så langt at jeg fikk vurdere et skudd; hun var altfor kavete. Så jeg roer ned og dupper av igjen (jeg tror nok jeg har fått litt for lite søvn i det siste hihi).
Nok en time går. Klokka er nærmere 00.30 og jeg fryser litt. Jeg skimter noe hvitt bak en busk – jo det er pinadø geita som har kommet tilbake! Denne gangen er hun mye roligere og beiter og beiter. Nå skal jeg ikke gjøre noe som forkludrer – jeg har dyret 40 m unna og det er damstille. Jeg må få rifla ut av gluggen, reise meg opp i posisjon uten å lage den minste lille lyd. Denne jaktposten er faktisk ganske vanskelig å skyte fra sjølv om du sitter inne i ei lita løe. Det er så trangt og mye laus materiale der samt at dyra er rett utenfor og hører den minste lille fis du kommer med.
Så jeg prøver å ikke la reima dunke borti veggen, ikke la gulvet knirke under meg og ikke peise borti noe annet med armer og bein. Det er anstrengende. Jeg titter hele tiden på geita og ser at hun står med rumpa mot meg. Ikke aktuelt med skudd da selvsagt. Men litt etter litt snur hun seg. Jeg tar børsa og legger den på plass og så ser jeg i øyenkroken noe som kommer fra høyre. Det er jaggu deg en råbukk! Og han er myyye nærmere enn geita; jeg måler avstanden til knappe 26 m. Han er sikkert årsaken til geitas uro tidligere på natta tipper jeg.
Vel. Bukken stiller seg opp med breisida til og jeg gjør alt i èn bevegelse nå (ikke noe lirking og dirking for det vil bare skremme ham tenker jeg). Så jeg har fullt fokus på dyret og reiser meg, får trådkorset i bogen og tar av sikringen forsiktig. Puster rolig ut og legger korset litt høyt i bogen da det er så kort avstand og klemmer inn. Munningsflammen gjør at jeg ikke ser noe med engang men jeg er raskt oppe med kikkerten og ser det hvite speilet ligge på bakken og det rører seg ikke. Geita har selvsagt stukket av.
Jeg venter enda 5 minutter mens jeg kontrollerer dyret på bakken. Men dyret ligger i ro så jeg går bort og titter.
En 4-taggers bukk i godt hold – med et litt rart øre 🙂
Ikke godt å si hva som er årsaken til dette, men han har kanskje vært innom en slåmaskin som kje? For det er en gammal skade dette.
Når jeg har fått slaktet og ordnet så er klokka allerede 02.30 så da er det på tide å finne sengen. En god og varm dusj er på sin plass for å varme opp frosne tær og vaske vekk litt blod – Amigo er litt snurt for at han ikke har fått være med men sånn er det. Kan ikke være med alltid 🙂