For en tid siden fikk jeg anledning til å komme til Huglo på jakt.  Jeg var der og dømte ferskspor tidligere i år og fikk erfare at dette er et fantastisk hjorteområde.  Så dette kunne jeg selvsagt ikke si nei til!

Tidlig lørdag morgen samlet vi oss for å dra opp i fjellet.  Håkon hadde dachsen Castro med seg og som skulle slippes.  Vi andre skulle postere så vi dro i forveien for å komme til topps og være klare før slipp av hund.

Det er et nydelig hjorteterreng på Huglo.  Lettgått og oversiktlig og med plenty av gode plasser for hjorten å ligge i dagleie.

Jeg og Lillian har gått sammen opp mot toppen før vi skiller lag.  Jeg er på vei ut på en kant for å ha best mulig oversikt.  Jeg ser for meg at her kan det poppe opp dyr overalt.  Forventningene til denne dagen er store kan man trygt si!

Jeg finner meg en god oversiktsplass og vet at Håkon skal slippe hunden langt nedenfor meg.  Forhåpentligvis vil losen høres snart og kanskje jeg får en sjanse?

Ingenting å si på utsikten her ikke sant?  Klokka er bare halv ni om morningen, det er vindstille og lunt og varmt i været.  Og jeg har hørt boffingen fra Castro langt nedi dalen!  Dette blir spennende; jeg som vanligvis jakter alene er klar for en helt ny opplevelse.

Losen kommer stadig nærmere og jeg saumfarer terrenget rundt meg etter hjort.  Castro bjeffer som besatt og jeg hører hvordan hunden jager noe oppover en topp rett foran meg.  Jeg sitter klar med børsa og nistirrer.  Brått ser jeg en bevegelse mellom trærne langt der borte; det er ei kolle som viser seg i noen få sekunder før hun forsvinner videre.  Pulsen min stiger og jeg hører at det bråker noe sinnsykt foran meg.  Avstanden er 250 m og jeg aner ikke hvor dyra har tenkt å dukke opp.  Jeg kjenner jo ikke terrenget foran meg, men det er søkker og smådaler overalt og muligheter for hjorten å smyge seg vekk.  Så jeg forflytter meg for å komme i best mulig posisjon.  Det er så spennende at det nesten ikke går å beskrive 🙂

Det singler i stein når jeg hører (flere?) dyr rutsje nedover lia – og jeg har nå forflyttet meg raskt 10-20 meter til venstre for å kunne komme nærmere der jeg tipper at dyra vil kunne komme.  Brått får jeg se et vannvittig vakkert syn – en bukk sklir fram bak ei furu og jeg ser kun deler av hodet og geviret – det er en stor bukk!  Jeg kjenner virkelig at pulsen jobber nå; har jeg sjansen på denne her??
Jeg legger meg ned på steinen og løfter rifla og sikter – men stor avstand og bitteliten blink og dårlig stilling gjør at jeg velger å la være.   Det går ikke å skyte mot halsen – det er en levende blink og jeg vil ikke risikere et dårlig skudd med påfølgende ettersøk.  Jeg banner inni meg når bukken forsvinner; fy faen så jeg har lyst på den!

Jeg forflytter meg tilbake til utgangspunktet for jeg håper at bukken vil komme ut nedenfor meg.  Og da vil jeg ha fritt skytefelt.  Pliiiiiiiiiiiiiis!  Kom da bukken!!!!!

Ingenting skjer – men så begynner bikkja å boffe igjen og etter noen få minutter smeller det.   Jeg skal ikke engang si høyt hva jeg tenkte da, men jeg var 100% sikker på at det var bukken som gikk i bakken da….

Jeg sms-er til Lillian om jeg skal fortsette å poste eller om vi skal avbryte.  Mens jeg sitter og tekster så kommer en mindre bukk fram helt i enden av fjellet på vei nedover lia.  Jeg ser ham kun bakfra og han er såpass langt unna at det ikke er aktuelt å prøve engang.

Så jeg pakker sammen og går opp for å gratulere den lykkelige skytteren.  Han kunne fortelle at bukken kom på rett på ham og ble skutt på ca. 30 m.  Det må ha vært en vannvittig opplevelse!

Lillian og Håkon er i full gang med vomming da jeg kommer og Castro har fremdeles full los der han står bundet noen meter fra.  Litt snurt fordi han ikke får spise opp hjorten visst!

Dette kan da umulig være en hjort????  Jeg har aldri sett et så digert hjerte før!

Etter at dyret var vommet så ventet vi på en av de andre på laget; han ble «børsebærermannen» da vi andre måtte sele på oss for å begynne den lange turen ned fra fjellet med en diger hjort på slep…  Og jeg kan love dere at dette IKKE er lett!!!  Fyttigrisen; brakebusker, myrområder, trange søkk – sleipt berg – og når hjorten veier langt over 100 kg med skinn og gevir så er det ikke for pyser.

Vi dro noen meter og så måtte vi ta en pust i bakken.  Lillian gikk foran for å sjekke hvor hen vi kunne sleppe oss utfor for å unngå å gå oss fast.

Geviret henger seg opp i brakebuskene og det resulterer i mange bråstopp kan du si!  Heldigvis er Håkon sterk som en okse; han pælmer hjorten ut av de mest intrikate fellene.  Jeg står som en saltstøtte for jeg har ikke nubbesjanse til å lee dyret alene.  Så godt vi er flere til å dra!

Endelig – etter nærmere tre timer er vi nede i bygda og bukken blir lastet opp på traktoren.  Jeg er sliten som fy og det er jeg ikke alene om 🙂  Vi er møkkete og våte men også utrolig godt fornøyde med dagens jakt!

94 kg slaktevekt ender denne 11-taggeren på; feit og god.

Det har vært en alldeles fantastisk jaktopplevelse for meg og jeg kommer mer enn gjerne tilbake 🙂  Tusen takk Lillian for at jeg fikk være med!