Etter en lang dag på utstilling og spordømming i Bergen så jeg fram til en sløv kveld foran TV-en med Amigo i sofakroken 🙂  Men vi hadde vel knapt kommet oss innenfor dørene før jeg får en telefon om jeg kan komme på ettersøk.  Det er en uheldig skytter som trenger hjelp.

Så det er bare å slenge i seg en banan og en sjokoladebit (kan ikke risikere å gå helt tom for energi) og finne fram rifle, lommelykt og utstyret til bikkja.  GPS-en er også med; det er et nyttig verktøy!

Amigo er klar for innsats; lite vet han hva som er i vente!

Jeg kommer på plassen og får informasjon av jegeren om hva som har skjedd.  Han var langt oppi lia da han ser ei kolle mellom noen brakebusker så han legger seg ned og skyter.  Dyret viser ingen reaksjon; hjorten står bare og ser på ham.  Han beveger seg nærmere da dyret har forflyttet seg noen meter.  Han skyter skudd nr 2 og da popper det brått opp flere dyr; de har tydeligvis ligget og tygget drøv inni buskaset.   Skytteren får nok litt kav og skyter et skudd til – og dyret går rett i bakken.  Men han finner bare ett kulehull og føler seg usikker på om han virkelig har skutt bom på de to første skuddene eller at han rett og slett har truffet et dyr til (det er lett å bli forvirret når det dukker opp flere dyr innenfor en radius på noen meter).

Han bruker den nærmeste timen til å leite – han går ganske langt uten å finne noe som helst.  Det er da jeg får oppringingen om jeg kan komme og hjelpe ham.

Når vi kommer på stedet er det gått 1 1/2 time siden påskytingen og det kommer til å bli mørkt i løpet av kort tid.  Jeg har dispensasjon til å bruke lys via sporhundsentralen, ellers kunne vi ikke gått søk der i kveld.

Planen min er at jeg binder Amigo godt utenfor syns- og luktområde for den døde hjorten som ligger på skuddplassen – jeg vil ikke at han skal bli forvirret.  Jeg går deretter fram og saumfarer der hjorten stod uten å finne noe.  Går deretter forbi den døde hjorten og 3-4 m til høyre finner jeg en enslig liten bloddråpe.  Kan det være fra den døde hjorten?  Neeeei…. det er usannsynlig at spruten har stått den veien.  Så her er det nå en reell mulighet for at skytteren ikke har bommet men faktisk har hatt treff på dyr nr 2 og at vi skal ut og gå søk.

Jeg tar Amigo i en stor bue rundt hjorten og setter ham på bloddråpen.  Han sporer noen meter men snur og vil til den døde hjorten.  Ikke så rart sjølvsagt 🙂  Men jeg lar ham ikke få lov (stakkars gutten skjønner jo ingenting!) og pusher ham i den andre retningen.  Han sporer oppover stien men har hele tiden lyst å slå nedover til skuddplassen.  Pokker – det er jaggu ikke lett å få hunden til å forstå at det ikke er denne her vi skal leite etter!

Så finner jeg en bloddråpe til – såvidt synlig i lyngen.  Rødt og fint blod er det.  Amigo sporer og vi finner nok en dråpe men så mister han sporet og vi går i ring nedover mot den døde hjorten igjen.  Okei; så er det på`an igjen 🙂  Jeg husker hvor vi hadde bloddråpen sist og setter ham direkte på der og nå tar han brått en annen retning og er sikker i sin sak.  Jobber rolig i lina og jeg finner flere dråper blod der vi går gjennom lyng, brakebusker og åpen skog.  Det er kun en liten dråpe for hver 20 m kanskje så det er ikke mye å rope hurra for.  Men – det er nok til å vite hva vi har å gjøre med – dette er en hjort som er relativt sprek og som forflytter seg hele tiden.  Som jeg sa til han som var med meg; her kan vi brått komme over dyret og da er du bare nødt for å grabbe tak i lina på Amigo slik at jeg får skyte.  Dette dyret har muligens en beinskade og da kan vi gå langt.

Det er kun jeg som har rifle med meg.  Skytteren blir igjen på skuddestedet og vommer og tar seg av den døde kolla mens kompisen hans blir med meg som et ekstra sett med øyne for å se etter blod og for å lyse.
Skogen er blitt mørk og det er helt stille.  Ikke en eneste lyd å høre.  Vi går hele tiden på opp og brått så sier han som er med at «DER!  Ser du dyret??»  Jeg titter og titter men det er så jækla tett buskas foran oss og det er vanskelig å se.
Men så ser jeg speilet på et dyr som står inni brakene.  Blodet har fulgt oss hele tiden og jeg er hellig overbevist om at dette er det skadeskutte dyret.  Alt stemmer jo!  Amigo overlates til kompisen og jeg prøver å finsikte innimellom krattet men her er det bare deler av ryggen og rumpa jeg ser.
Vel – i ettersøkssammenheng skyter man for å få dyret ned så fort som mulig; man får kanskje bare den ene sjansen.  Så når skuddet går så havner det bak i rumpa.  Dyret raser ut og faller om 3-4 m nedenfor.  Jeg skynder meg bort for å kontrollere og evt. gi det et fangskudd.  Dyret ligger på magen og peser så jeg skyter den i nakken.  Men jaggu deg så er hjorten seig; den prøver å reise seg så da bestemmer jeg meg for enda et skudd – denne gangen i hodet.  Det ser fælt ut med utpoppa øye og røykskya ut av øret… men likevel – dyret nekter å gi opp!  Har ikke opplevd maken til seighet.  Men heldigvis så blir det stille etter noen få strakser.
…og jeg tenker i mitt stille sinn at nå lurer sikkert folk på hva i alle dager som foregår i skogen siden det smeller i vilden sky!

Det viser seg at dette i utgangspunktet er et friskt dyr.  Den har ingen kulehull som ikke stammer fra mitraljøseomgangen min…. dessuten er det en kalv.

Okei… gutta har kalv på kvoten så den er grei – jeg hjalp dem bare litt der 🙂   Men vi må reorganisere oss; Amigo har jo allerede fått kommet ned til kalven og fått skryt.  Vi leiter på oppsiden av skuddplassen og 10-15 m ovenfor kalven finner vi ei diiiiger blodrose som ikke stammer fra den, så her er det bare å snu på flisa og starte søket igjen.

Skikkelig blodpøl - hjorten har stått og hvilt seg her

Amigo tar det hele med knusende ro; han sporer forbi kalven (han må jo tro det har rabla fullstendig for meg når han ikke får hilse på hverken hjort 1 eller 2…!).  I alle fall.  Vi fortsetter et stykke nedover men der er det ikke noe blod å finne, så da går vi tilbake til kalven og setter ham på i motsatt retning.  Etter 20-30 m finner jeg en bitteliten bloddråpe igjen – YESS!!!  Det er et godt syn for en ettersøksjeger 🙂
Så skjer ting fort; han som er like bak meg ser at det blinker i et par øyne ca 30 m foran oss.  Det er sykt tett kratt akkurat der så jeg sliter big time med å skille ut hva som er hjort  og hva som er busker.  Så ser jeg den plutselig – det er ei stor kolle og hun står bare og titter på oss.  Eneste som er fritt skytefelt er deler av halsen hennes; resten er skjult bak digre busker/trær.  «Hold Amigo og vis med lykta» sier jeg og jeg prøver å se henne i kikkertsikte.  Det er for dårlig – jeg ser for lite av dyret – så jeg går enda lenger fram og lener meg inntil ei bjørk.  Halsen er fri – jeg avsikrer og skyter.  Treff!  Dyret bakser noe voldsomt og velter nedover i buskene og jeg er nervøs for at dyret skal klare å komme seg videre.  Så jeg løper fram og ser dyret ligge og sparke oppned i ei rotvelt.  Hun er helt gåen men kjemper likevel og beina går som trommestikker.  Jeg sikter på henne på 2 m hold men det er stein bak henne så jeg er redd for evt. rikosjett.  Sparkinga avtar og jeg vet at det bare er et tidsspørsmål før hun er død.

Endelig fikk Amigo belønningen sin!

Siden det er blitt mørkt nå så er det nesten umulig å orientere seg.  GPS-en er derfor til uvurderlig hjelp.  Jeg har merket av både der første, andre og tredje hjort er så det går bra å finne fram (sjølv om vi likevel kladder det til ved å leite etter hvor pokker kalven lå nå igjen…)

Jeg vommer begge dyra og Amigo legger seg bare tett inntil kolla for å sove etterpå når vi står og prøver å forklare for skytteren hvor vi er hen.  Amigo har virkelig gjort seg fortjent til uhemma skryt og kos i kveld må jeg si!  Makan til sporing har jeg ikke sett før; det var rett og slett imponerende.

Etter at jeg åpnet kolla så jeg dette: Meget lavt skudd - kun vært innom brystbeinet og ikke vært i vitalt område.

Når jeg åpnet buken så var vomma heil; det var derimot ikke kjøttet utenfor brystbeinet!  Det var spjæra og jeg kunne legge hele hånda mi mellom skinn og ribbein.  Dette kunne nok kolla levd med ei stund vil jeg tro hvis den ikke dauet av blodtap eller infeksjon.

Jeg er superfornøyd med innsatsen til Amigo i kveld; dette var en meget krevende jobb når det er flere dyr involvert på så kort tid.  Han bare jobbet i vei som om ingenting var på ferde og det var rett og slett HERLIG å gå bak ham 🙂  Denne jobben var en HP verdig (Er jeg inhabil sier du?  Høh!  Jeg har jo verdens beste ettersøkshund!)

Nedenfor er utskrift fra GPS på ettersøket.

Vi må gå opp ca 300 m før vi kommer til skuddstedet.

Hjort 1 er der begge dyra blir påskutt. Den ene går ned i smellen, den andre forsvinner. Som dere ser så har hjorten gått litt i ring oppover terrenget før den drar ut.
I skjæringspunket mellom Hjort 2 og Hjort 3 er det at jeg skyter kalven – det er blod hele veien og naturlig at jeg tror det er det rette dyret. Men som man kan se; den egentlige skadeskutte hjorten er like i nærheten – det er ca 50 m mellom dem.
Den skadde har gått rundt 300 m før jeg når henne igjen og får inn et avlivningsskudd.

Trakkingen att og fram nedenfor kalven er Amigo som blir satt på for å ta opp sporet etter kolla, samt av vi går til og fra dyrene for å vomme og samle dem sammen til transport. I tillegg så må jeg innrømme at vi roter litt for å finne tilbake til der jeg heiv fra meg jakka og capsen *rødme*. Det er relativt lett terreng å få ned hjortene på – rett ned noen hundre meter.

Nå ligger Amigo og snorksover på sofaen – nydusjet og mett.  Jeg er meget meget glad i bikkja mi i dag 🙂