Jakta 2008 gav meg 6 hjorter, 4 rådyr og 1 havert.

28.11.2008
Da kan jeg vel bare konstatere at jakta 2008 er over…. og statistisk sett må jeg kunne si meg godt fornøyd!  Hele 10 dyr har det blitt – 6 hjorter og 4 rådyr (og 1 havert). 

Det var meninga at jeg skulle vært i Sunnfjord denne helgen sammen med sambo og noen kompiser – men det skar seg en smule da de dro oppover en dag tidligere enn beregnet og jeg ikke klarte å få fri fra jobb.  Sabla surt og jeg er overhodet ikke blid overfor gutta (nåja sambo da) som koser seg på hjortejakt mens jeg går her hjemme og vansmekter.  Håper de ikke ser snurten av dyr *evil smile*

Jaja.  Jeg var i Høyanger for noen uker siden på jakt og det var en fantastisk opplevelse!  Det var jeg og 7-8 karer fra Sogn og deromkring og vi hadde en fortreffelig helg med både god mat og drikke og ikke minst flott jakt!  Det lå en god del snø oppover fjellsidene og vi klatra oss opp på 900 m.  Det ble felt en spissbukk helt på toppen selvsagt hihi og den måtte da flås og parteres og bæres i ryggsekk nedover til fjorden.  Midt i lia fyra vi opp bål og koste oss skikkelig mens de som var på toppen fikk slite med kjøttet 🙂

Jeg fikk smake noe alldeles merkelig om lørdags kvelden – nemlig testikler!  Det var fra spissbukken som ble felt samme dag.  Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om smaken; det var relativt vassent og mykt i konsistens, men slett ikke ille.  De andre hadde større problemer å svelge virka det som for de måtte ha hjelp av øl og flatbrød 🙂  Anledningen for Høyangerjakta var at journalisten som var med meg tidligere i høst inviterte alle bokdeltakerne på fellesjakt.  Dette bokprosjektet kommer til å fullføres til neste år og forhåpentligvis vil boka være i salg høsten 2009.  Det jeg har sett av bilder og fått med meg av innholdet overbeviser meg om at dette kommer til å bli superbra!  De ulike deltakerne er unike på hver sin måte og fy flate så hyggelige de var! 

19.10.2008
Det gjorde godt å sove frampå i går!  Fy flate så stiv og støl jeg blir i ryggen av å flå – det er den verste stillingen å bli stående i over lengre tid når man har ryggproblemer.  Men – det går heldigvis fort over!

Lysten på å dra ut på jakt igjen begynte å komme snikende etterhvert som kvelden seig på og månen dukket opp.  Men ikke søren om jeg ville dra ut så tidlig som i går; jeg orket ikke tanken på å være på post i 7 timer.  Så jeg koste meg med reprisen av Greys Anatomy og gumla sjokolade og fikk i meg deilig varm te før jeg kledde meg for ei natt ute sånn i 23-tida.  Det store spørsmålet var jo selvsagt om jeg i det hele tatt ville klare å komme meg innpå posten – var det dyr der så kunne jeg jo bare glemme det.  Så jeg gikk forsiktig og krokbøyd framover mens jeg speida utover bøen.  Heldigvis var månen bak et skylag akkurat da så jeg lyste ikke opp som en påle og kunne ta meg nokså usett fram til skuret mitt.

Hva gjør man egentlig på post i flere timer? 
Det er jo en kjensgjerning at det ikke er så mye å ta seg til mens man venter på at dyra skal dukke fram, været skal klarne opp eller klokka skal dra seg mot morgen.  Mange har mye å mene om måneskinnsjakt (at det er slakt og ikke jakt eller at det er fare for skadeskyting siden det er på natta osv).  Sannheten er jo at skadeskyting forekommer svært sjelden ved denne jaktformen da man har rolige og fredelige dyr, man har god tid til å studere og velge ut hvilket dyr man skal ta ut og avstandene er korte.  Det er i det hele tatt en veldig sikker jaktform!  Forutsetningen er jo selvsagt at man kjenner våpenet sitt godt, har god optikk og er en erfaren jeger som kjenner sine begrensninger.

Foruten dette er nattjakt en studie i tålmodighet.  Det kan bli mange og lange timer mens man venter og hva bedriver man tiden med??  Det er rett og slett kjedelig innimellom; for man stirrer i timesvis og kanskje helt fånyttes utover bøen etter dyr før man tilslutt bestemmer seg for å gå hjem og legge seg.  I starten er man skikkelig optimist og føler at hjorten kan komme hvert øyeblikk som helst, men etterhvert som tiden går så blir man mer og mer lunken og så begynner man å småfryse på beina og øyelokkene siger nedover og alt man vil i denne verden er å krype under ei deilig varm dyne….  da er det at man får testa tålmodigheten sin!  For dyr vil det garantert komme innpå; du har sett ferske spor dagen før og vet at bare du venter lenge nok så får du sjansen din.

Så var det også i natt.  Jeg la meg faktisk til å sove en liten time da det brått begynte å styrtregne.  Jeg mente det ikke ville være «fare» for at det skulle komme en hjort utpå mens himmelens sluser stod fullt åpne.  Jeg våkna i 03-tida og da var det bare smådrypp å høre fra trærne utenfor og det begynte å klarne skikkelig opp. 

Etter en liten stund kommer det et dyr innpå – omtrent på samme sted som rådyra i går natt.  Det er helt umulig for meg å skyte sikkert; dyret beiter seg langs hele bøen og avstanden er bare 40 meter men dyret er delvis skjult bak det høye gresset.  Jeg vil ikke ta noen som helst sjanser for er det ikke reint skuddfelt så er faren for at kula vinkler av meget stor og da er skadeskyting en realitet.  Så jeg legger børsa til sides og venter.  Men dyret beiter seg bare rett ut av bøen og kommer ikke tilbake igjen. 

Det går halvannen time til.  Klokka nærmer seg 04.30 og månen lyser sterk og klar fra en klar himmel.  Jeg er moden for sengen kjenner jeg og har begynt å tenke på hjemvei.  Et siste sveip med kikkerten og der står det brått en diger klump!  Herregud – hvor kom den fra??  Dyret er på vei rett mot meg og jeg har reist meg opp og kommer uendelig forsiktig i posisjon.  Hjorten står bare rundt 20 m fra meg og jeg er livredd for å lage lyd.  Rifla må for all del ikke dunke borti noe og jeg synes at jakka mi bråker noe innfernalsk når jeg legger kolben inntil skulderen.  Overdøvende bråkete faktisk!  Men det er nok bare min egen fantasi for hjorten enser det heldigvis ikke og står rolig. 

Jeg lar skuddet gå og hjorten snurrer rett rundt og løper på stive føtter fra meg.  Jeg følger ham med kikkerten hele tiden – du må ikke løpe ut av bøen unge mann!  Han blir stående og vakle – jeg er klar til oppfølgingsskudd men ser at nå er det slutten og han går overende.  Det hele tar bare noen få sekunder – men jeg følger alltid konsentrert med helt til dyret ligger dønn i ro. 

Det er en spissbukk; tappene er bittesmå.  Heller ikke dette skuddet har gått gjennom dyret; jeg skjønner ikke dette.  Jeg har truffet litt høyt i bogen og kula har altså stoppet i kroppen.  Avstanden var bare 20 m og det var ingen hindring (gress eller annet) foran som skulle tilsi at kula skulle ekspandere på veien inn i dyret. 

Hmmm.  Får forske litt på dette.   Bukken veide 47 kg ferdig slakta.

18.10.2008
For noen kvelder siden klarte jeg det kunststykket å støkke hjorten etter å sittet på post i over tre timer og fått gnagsår i rævva og vondt i ryggen!
Det er dette skuret jeg snakker om hvor bøen er liten og lys og hvor dyrene kommer veldig tett innpå deg.  Ergo er det omtrent umulig å bevege seg uten at dyra oppfatter det og det kreves god balanse og koordinasjon for å komme i posisjon uten å bråke.  Jeg klarte altså det når rifla dunka borti ei fjøl og det hjalp ikke at jeg plystra etter henne engang.  Jeg var ordentlig irritert på meg selv for at jeg kunne være sånn amatør at jeg ikke hadde gjort noe med sitteplassen min på forhånd.  Jeg tenkte vel «vi tar det som det kommer».  Det straffet seg altså!

Så i går ettermiddag var jeg tilbake på plass og rydda skikkelig; jevnt og glatt å trø og ingenting å dunke borti.  Uansett hvordan jeg plasserer beina så vil det ikke knirke i hverken planker eller annet og dessuten skulle jeg kunne komme med inn i skjulet (det er et slags vedskjul med massevis av plank i hulter til bulter som jeg må stige over) i blinde uten å lage en eneste liten fiselyd. 

Det var varierende vær denne kvelden – fra tjukk skodde til styrtregn og deretter måne.  Jeg var på plass i 20-tiden for dengang jeg støkka hjorten var den innpå i 21.30-tida.  Det er ikke mulig å komme seg på plass når det allerede er kommet dyr innpå så her må man være i forkant.

Tiden gikk og jeg ble etterhvert ganske trøtt og duppa av innimellom.  Ingenting å se og ryggen begynte å bli både stiv og øm.  Jeg flytta meg helt ut av syne og reiste meg opp og hadde rene skjære trimmeseansen med bøy og tøy for å holde varmen og for å holde meg våken.  6 timer rett opp og ned tar på en stakkars rygg!
Klokka var nå passert 02.00 og den siste halvannen timen hadde regnet slått i bakken.  Ingen dyr kommer utpå i sånt vær, men jeg hadde mine forhåpninger om at det ville skje saker og ting hvis det sluttet å regne.  Jeg hadde vel også tenkt som så at dersom ingenting skjer før 04.00 så går jeg hjem og legger meg. 

Regnet sluttet etterhvert og det klarnet opp.  Det var lyst og fint og jeg kunne se regndråpene på gresstustene.  Plutselig helt i venstre kant får jeg se en hvit flekk som ikke har vært der før.  Det er speilet til et beitende dyr!  Jeg sitter bare rolig og venter – denne gangen skal jeg ikke tabbe meg ut!  Jeg ser ett dyr til – det er på vei bort i et kratt og forsvinner for meg.  Jeg har nå reist meg forsiktig opp og søker med kikkerten for å kontrollere hvor dyrene står.  Det dyret som jeg kan se til venstre for meg er rådyr.  Det andre forsvant så det vet jeg ikke, men regner med at det er samme sorten da hjort og rådyr vanligvis ikke går så tett sammen.

Uendelig sakte og kontrollert prøver jeg å komme inn i en god stilling for å skyte.  Jeg må tenke meg om før hver bevegelse for rådyret beiter bare et kort stykke unna meg og det er helt stille ute.  Ikke et vindpust og den minste lille knirk fra min side vil være katastrofalt.
Jeg finner god støtte til hele kroppen og føler meg klar til å skyte.  Reima og kikkerten er under kontroll; ingen løse reimer som kan dunke borti noe 🙂  Jeg vil likevel sjekke hvor den andre er slik at jeg ikke støkker det i min konsentrasjon om det andre dyret.  Jeg kan ikke se noe til det og legger krossen i bogen på dyret og trykker av.  Et voldsomt smell og deretter helt stille.  Jeg kan ikke høre at dyret springer avgårde og jeg fisker kjapt opp kikkerten og speider utover.  Det er såpass mye og høyt gress der at jeg ikke kan se om det ligger noe på bakken. Jeg tar meg ut av skuret så forsiktig og stille som mulig og går rolig fram for å se.  Lommelykta vil jeg ikke ta fram – jeg vil ikke miste nattsynet mitt.  Dessuten er det ikke nødvendig – det er så lyst og fint utpå og øyene mine har hatt mange timer med mørke.  Jeg bruker kikkerten og der ser jeg et dyr som står i kanten bare 20 m fra meg!  Det ser noe forvirret ut og flytter ikke på seg.  Instinktivt tenker jeg at det er rådyret jeg skjøt og som har reist seg og gjør meg klar til et oppfølgingsskudd, men så ser jeg at dette er et mye mindre dyr – altså er det rådyrkalven.  Jeg går ned i knestående og finner bogen og skyter.  Kalven  går rett i bakken. 

Når jeg kommer fram så ligger dyrene 5 m fra hverandre og jeg får et aldri så lite sjokk når jeg inspiserer geita.  For det er kun et digert krater i venstre bog – hud og kjøtt er alldeles eksplodert ut!  Og dette er inngangssiden – ved slakting viser det seg at det ikke har gått gjennom men rett og slett eksplodert inni henne. 

Det er det verste jeg har sett av skuddskade; det ser ut som om jeg har brukt dynamitt! 

Kalven har gjennomskyting og utgangshullet er også noe større enn normalt men likevel ikke i nærheten engang av geita sitt. 

12.10.2008
Denne helgen har vært jakt, jakt, jakt!

Det var stormvarsel i Hordaland og jeg så for meg at dette kunne bli en våt og utrivelig jakthelg.  Men når jeg stod opp i femtida så var det stjerneklart og mildt. Så jeg droppa regnklærne og dro avgårde for å komme meg helt til topps på Tittelsesfjellet.  For anledningen hadde jeg en journalist med meg som skulle være med hele helgen.  Vi gikk til topps og der oppe var det en annen type vær – det var skodde og stiv kuling.  Langs med vannet var det umulig å se lenger enn 50 meter og toppen vi skulle på var helt skjult bak tåkedottene.  Men – er man på jakt så er man på jakt.  Skodda ville nok lette tenkte jeg og vi klatret oss opp til toppen. 

Det er en utrolig fin utkikkspost med utsikt over «hele verden».  Dvs – når det ikke er tjukk skodde da… men været var så skiftende at ene øyeblikket var det tett i tett og i neste så åpenbarte landskapet seg i all sin prakt.  Her burde det virkelig komme dyr! 

Etter halvannen time brøt vi opp derfra.  Det blåste infernalsk og var isende kaldt.  Skodda kom og gikk hele tiden så vi ville heller komme oss nedover i skogen på smygjakt.  Jeg gikk foran og journalisten holdt seg nokså langt bak og fotograferte.  I skogen var det vindstille og mildt og klar sikt.  Det var som å komme på et helt annet sted!  Jeg nyter å gå sånn og smyge nedover – trø forsiktig forsiktig mens øynene saumfarer hver minste lille busk.  Av og til opp med kikkerten for å sjekke ut den rødbrune busken der borte – det kunne jo være en hjort!

Brått ser jeg speilet av et dyr komme farende fra venstre og forsvinner inn i skogen.  Jeg vinkler av med en gang i håp om at dyret har stoppet opp litt lenger der framme.  Jeg går så fort og stille jeg kan og brått ser jeg hjorten stå og glo min vei.  Jeg avsikrer rifla men kan ikke skyte da det er tett skog foran hjorten og jeg finner ingen åpning.  Jeg tar ingen sjanser og så farer hjorten avgårde som om fanden var i hælene på ham.  Jeg skynder meg etter og stopper da jeg kommer fram på en brink og speider nedover lia.  Det er bratt som fy og ingen hjort å se.  Jeg sier til journalisten at det ikke er noe poeng i å gå ned her; hjorten har stukket til pokker i vold.  Så vi går et lite stykke oppover igjen og fortsetter smygingen ned mot bunnen av fjellet.  Det er ikke flere dyr å se men jeg kjenner svakt trekk av hjort så det er sorten her oppe i alle fall.

Vel hjemme igjen blir det en matbit og litt søvn før vi går ut for å jakte litt til på et annet sted.  Ingen dyr kommer forbi og vi gir oss pga mørket.  Nå skal det jaggu smake med indre- og ytrefilet!  Jeg kokkelerer og etter en liten stund kan vi nyte maten sammen med vin.  Jeg tar bare en slurk da det er stor måne i kveld og nesten skyfri himmel.  Jeg må jo ut en liten tur og se!  Jeg er allerede for seint ute når jeg ankommer mitt lille skur – i det jeg går ut av bilen så hører jeg bjeffene mens dyrene spretter opp skråningen og forsvinner.  Det er en umulig bø å smyge seg innpå når det står dyr der, så jeg hadde mine mistanker om at dette kunne skje.  Men – de har jo ikke langtidshukommelse så dersom jeg går på plass så kan det godt hende at de kommer tilbake om noen timer!  Så jeg setter meg ned og venter.  Timene går og øyenlokkene mine begynner å bli fryktelig tunge.  Ja – jeg dupper visst av innimellom!  Bøen er lys som dagen i måneskinnet og jeg føler at jeg hører dyr hele tiden.  Men jeg har en kronisk susing i ene øret som lurer meg.  Og gresstustene der ute ser jo ut som hjort – hadde det ikke vært for at jeg vet så inderlig vel hva det er så hadde jeg kunnet blitt lurt ja. Men alltid lurt å memorere landskapet FØR det blir mørkt, for i mørke så blir jo alle busker og stubber til beitende dyr ikke sant 🙂

Tre timer seinere er jeg lei.  Nå er jeg trøtt og sulten og støl i rumpa.  Det kom brått øspøs regn og månen forsvant.   Så det er bare for meg å komme meg hjem!  Men da jeg har kommet ut til hovedveien igjen så titter månen fram igjen og skyene er på vei bort.  Jaktiveren er vekket – jeg KAN jo ikke bare legge meg når det er så fantastisk ute!  Jeg bråbestemmer meg og kjører nordover.  Jeg skal bare gå opp til utkikksposten og se om det står dyr; gjør det det så vil jeg vurdere hva jeg skal gjøre.  Står det ikke dyr – neivel da drar jeg hjem i loppekassa.  Enkelt og greit.  Når jeg kommer fram så er månen klar og fin og det er nesten ikke skyer.  Jeg smyger meg opp til utkikksposten og allerede med blotte øyet ser jeg dyr utpå.  Helt oppe på kanten setter jeg meg ned og bruker kikkerten og teller borti 10 dyr.  Noen står i små klynger og andre står alene.  Noen langt vekke – andre nokså nærme.  Jeg legger meg ned og prøver skytestillingen.  Det er helt dødfødt for jeg får ikke god nok støtte til albuene mine og dessuten er fjøla sleip etter alt regnet.  Jeg setter meg opp i stedet – sittende skyting er min favoritt og jeg er svært trygg på den.  Kikker i kikkerten igjen og velger det dyret som går alene og ser stort ut.  Det beiter med breisida til.  Jeg har dyret i siktet og trykker av.  Siden jeg ikke har lyddemper så blir jeg blendet av munningsflammen og ser ikke hva som skjer.  Men jeg hører flokken storme av bøen og opp i skråningen.  Jeg tar fram kikkerten og sveiper over bøen og joda – på stedet der hjorten ble skutt så ligger det et dyr med beina i været og buken lyser hvit mot meg.  Jeg blir sittende slik og kontrollere at dyret blir liggende helt i ro. 


Foto: Egill J. Danielsen

Det er ei voksen kolle jeg har skutt.  Jeg sjekker juret for sikkerhets skyld – men det er tomt og flatt.  Man kan jo aldri helt vite om det er kalv eller ei i nærheten – men denne her gikk litt for seg selv og da må man anta at det er et singel dyr. 

Journalisten blir vekket og kommer for å hjelpe meg.  Jeg klarer jo ikke å hamle opp med kolla alene – det har jeg ikke rygg til.  Hjemme blir hun flådd og veid til 58 kg.

Dette har vært en strålende helg!

09.10.2008
I et øsende regnvær tok jeg turen ut i skogen i ettermiddag. Vi har et jakttårn som ligger i enden på ei myr og tidligere i år filma jeg kolle og kalv mens de beita 50 m fra meg. Jeg har ikke vært innom dette tårnet siden bukkejakta og tenkte at i dag så skal jeg ha lykken med meg…!

Jeg hadde ikke sittet mer en noen minutter før det knaket noe voldsomt til høyre for meg og jeg var bråsikker på at her kom det til å skje saker og ting. Rifla fram i posisjon og jeg var fullt konsentrert om åskammen foran meg. Men minuttene gikk og ingenting skjedde og jeg kunne slappe av igjen. Ikke godt å si om det var vinden som slengte ned et tre eller det var et dyr som snubla seg i et rot. Stille ble det i alle fall.

Når klokka dro seg til 19.15 så var det på høy tid å begynne å tenke på hjemveien. Det regnet tett og vinden begynte å tilta i styrke. Brått ser jeg noe komme fram fra høyre. Det er ei lita kolle og jeg reiser meg opp og lener meg på rekkverket på tårnet og avsikrer rifla. Men i øyenkroken ser jeg enda et dyr – er det kalven mon tro? Jeg holder tilbake skuddet og brått velter det fram enda flere dyr – jeg teller 4 koller og lengst bak kommer det et større dyr. Det er bukk og jeg venter til han har kommet enda litt lengre fram (avstanden er bare 20 meter) og jeg lar skuddet gå. Kollene spretter opp i skogkanten og blir stående og titte forvirra på det som skjer, for bukken stivner helt før han begynner å halvløpe framover. Han går overende etter bare noen meter og jeg har ham på kornet hele tiden for å kunne gi oppfølgingsskudd. Men det er ikke nødvendig.

Bukken viser seg å være en 8-takker og han er smellfeit. Har ikke kommet i brunst enda tydeligvis for det lukter ingenting av ham og når jeg flår så har han et 7 cm tjukt spekklag over rumpa.
Jeg er gressenke denne uka da gubben koser seg på jakt i Litauen så jeg må engasjere svigers for å få dyret hjem. Vi flår og stykker hjorten i skogen og bærer ham i to vender fram til bilen. Fy flate det er tungt å bære – sekken min veide 35 kg med begge lårene i og jeg går to turer for å hente kjøtt. Rene trimmen med andre ord 🙂

Men jeg er kjempefornøyd – bukken er borti 90 kg. Det er den største hjorten jeg har skutt!

23.09.2008
Jeg tok turen ut i skogen i går ettermiddag for å se etter hjorten.  Det har vært noen dagers pause for min del da jeg har vært opptatt med hundesaker J  Bl.a vært på Hundens Dag på Stord og presentert rasen stabijhoun foran et stappfullt torg og seinere vært ”barnevakt” for ei lita nuffefrøken på 4 måneder.  Vanskelig å dra på jakt da vettu!

Men i alle fall.  Det er rimelig bra vær og jeg gleder meg til et par timer på jakt.  Jeg har en god følelse (det har jeg jo alltid før jeg går ut ) og  når jeg legger i patronene så gir jeg den siste et lite froskekyss med bønn om at det skal gi meg en hjort.

På veien opp i terrenget ser jeg at det har skjedd saker og ting – et digert tre har veltet over stedet jeg bruker å klatre opp og dermed må jeg finne en omvei.   Har det vært så mye vind i det siste da??  Det er jo ikke mer enn ei lita uke siden jeg var der sist?  Men når jeg tenker etter så blåste det stikker og strå sist jeg var der og jeg vurderte det som skummelt å skyte dersom det skulle ha dukket opp et dyr.

Jeg kommer opp på utkikksposten og setter meg ned for å ta inn pusten og senke pulsen.  Jeg er i rimelig god form, men man blir alltids litt andpusten av slik klatring – særlig når man skal gjøre det så stille som mulig! På veien opp kjenner jeg at det lukter stramt av dyr; antakelig har hjorten nettopp flytta på seg. 

Jeg har fått pusten igjen og nå tar jeg opp kikkerten for å ta mitt sedvanlige sveip over området.  Det blåser litt og jeg tenker at jeg har vært ei kløne som gikk fra den tjukke genseren i dag.  Når svetten blir kald så kommer jeg sikkert til å begynne å fryse.  Og jeg HATER å fryse!

Brått ser jeg noe i kikkerten nedenfor meg.  I alle dager?  Visst pokker er det en hjort!  Jeg har ikke sittet der mer enn 5-10 minutter jo!  Det er ikke noe stort dyr; det ser jeg med èn gang.  Mulig ei fjorkolle eller en kalv?  Ikke godt å si da dyret står rett fra meg med rumpa mot meg.  Jeg sitter ganske bra og legger rifla i anlegg og venter.  Slik han står er det ikke forsvarlig å skyte.  Noen ville nok gjort det og tatt sjansen og helt sikkert lykkes; men treffpunktet er så utrolig smått og det skal så forferdelig lite til før man har en dårlig situasjon.  Så jeg venter – jeg tar ingen sjanser.

Jeg titter litt i kikkerten for å se om det er flere dyr med, men nei – han er visst alene.  Sakte snur han seg over mot høyre og fristiller bogen.  Han står fremdeles ikke fullstendig med breisida til, men mer enn godt nok for et sikkert skudd.  Han er rolig og aner ingenting da skuddet går. 
Hjorten  detter rett over på siden.  Det er fullstendig slukking av lyset – kun litt sprelling med beina og så er det stille.  Jeg lytter intenst for å høre om det er andre dyr som raser ut (jeg tenker på kolla nå dersom det er kalv), men det er stille som i graven.  Ikke en eneste liten lyd å høre.  Jeg blir sittende og se på hjorten i borti 10 minutter for å være helt sikker på at det ikke dukker opp flere dyr.

Når jeg kommer ned ser jeg at det er en kalv – en bukkekalv.  Skuddet har gått inn rett bak bogen og ut i front og kappet ryggsøyla på veien.  Jeg satt nokså høyt oppe da jeg skjøt.   
Mens jeg driver og vommer så kommer renovasjonsvesenet – 5 ravner sirkler over hodet mitt og skvatrer.  Hvordan i all verden skjønner de det så fort??  Vomma byr nok på et herremåltid for dem etter at jeg har dratt derfra med kalven.  Slaktevekta stopper på 25 kg.

13.09.2008
Vi har hatt et travelt døgn bak oss med ettersøk og NKK-utstilling og lite/ingenting søvn, så jeg har mest lyst til å bare kutte ut å gå på jakt i kveld til fordel for sengen… men etterhvert som kvelden siger på så stiger månen opp og den er STOR og vakker og lyssterk.  Ikke en sky i sikte og helt vindstille.  Jeg kan jo ikke sitte inne og la sjansen gå fra meg – jeg kan sove i morgen heller!
Så da klokka nærmer seg midnatt er jeg på vei og jeg funderer på hva slags strategi jeg skal bruke for å komme innpå dersom det allerede står dyr der.  For jeg er nødt for å gå langs en vei et godt stykke og komme opp på siden av en liten bø som hjorten har besøkt i det siste.  Problemet er at den er såvidt liten at jeg risikerer å komme klin i dyrene før jeg får kommet meg i posisjon, som det heter.  Jaja – jeg får se hvordan det går.  Utenpå jaktskoene har jeg trukket raggsokker for å døyve lydene mest mulig når jeg går.  Det bråker jo sinnsykt mye når man trør på grus og i kveld er det dødsstille.  Så jeg må gå s a k t e og forsiktig ja!

Jeg parkerer et godt stykke fra og sjekker vindretningen.  Den er gunstig og jeg begynner å gå lydløst opp mot det stedet jeg har sett meg ut å sette meg.  Jeg må inn på bøen og opp på en liten høyde – hvordan jeg skal få det til er en helt annen sak…

Etter en stund er jeg framme såpass at jeg kan bruke kikkerten og speide.  Det er klart som dagen i månelyset og jeg kan telle gresstråene som glitrer i det trolske lyset.  Ingen dyr å hverken se eller høre.  Hmmm – jeg kommer til å bråke fælt når jeg trør ut i gresset og buskene – jeg står og vurderer att og fram hvordan i alle dager jeg skal bære meg ad.  Da hører jeg en bil i det fjerne og bestemmer meg for å benytte meg av bråket den lager når den kjører fordi til å komme meg opp på plass.  Som sagt så gjort – jeg pilte opp så stille som mulig i skjul av motorduren og fikk satt meg. 

Så langt så godt -jeg er på plass på posten min og ingen dyr er enda kommet innpå.  Ikke har jeg skremt noen heller – håper jeg.  Minuttene går og blir til en halvtime.  Jeg sitter som en saltstøtte og bare øynene mine spinner rundt for å sjekke alle krinkler og kroker.  Ingenting å se – jeg hører en hjort langt vekke komme med et skremmebjeff og tenker at der var det èn jeger som ble oppdaget 🙂

En kattugle kommer seilende og setter seg i et tre.  Så letter den og kommer rett mot meg – vingespennet ser enormt ut!  Hun lander i treet jeg sitter under og jeg titter forsiktig opp.  Der stirrer jeg rett på henne bare 2 m over hodet mitt!  Hun holder på å vri hodet trill rundt av nysgjerrighet for det er tydelig at hun ikke helt skjønner hva jeg er for noe 🙂  Jeg glor tilbake og skulle ønske jeg hadde kunnet feste dette på film.  Nesten fullmåne, en kattugle som stirrer meg inn i øynene på bare meters avstand – det er fantastisk!  Hun hopper fra grein til grein for å ta meg nærmere i øyensyn, men så plutselig er jeg ikke interessant nok for hun flyr sin vei.  Ikke en eneste lyd lager hun, så jeg skjønner at dette er en effektiv jeger på musejakt 🙂

Tiden går og nå har jeg sittet i nesten to timer.  Søvnmangelen har for alvor gjort seg gjeldende og jeg småfryser og lengter etter en varm og deilig dusj og en myk seng.  Jeg reiser meg opp og støtter meg inntil et tre og speider en siste gang over hele bøen – lave tåkedotter har lagt seg over enga lengst vekke mens min bø er åpen og klar som dagen.  Jeg blir stående – det å bestemme seg at NÅ går du – er vanskelig.  For tenk om hjorten skulle komme…!  Jeg vet at den før eller siden vil dukke opp – den MÅ jo det?!  Jeg har vanskelig for å bestemme meg.  Men så er det denne søvnen da som kroppen skriker etter.  Jeg setter meg igjen.  Sitter slik og det går enda 10 minutter.  Så reiser jeg meg for nå har jeg bestemt meg for å la hjort være hjort. 
Og mens jeg står der og strekker på meg så hører jeg det knaker rett til høyre for meg.  Dægern døtte om det ikke er et dyr som kommer ganske så målbevisst utpå!  Jeg står som naglet og løfter kikkerten forsiktig og ser at det er ei kolle – et enslig dyr.  Ingen kalv, ingen andre i følge.  Jeg lirker rifla av skulderen og forbanner alle knirkedelene i reima som skulle vært olja.  Hjorten er ikke lenger unna enn 20-30 meter og jeg føler det bråker noe sinnsykt av meg!  Reima legger jeg automatisk innpå armen for å unngå at den henger og slenger og dunker borti ting, og setter meg ytterst forsiktig ned.  Jeg sikter på hjorten og ser at hun står midt i mot meg så skudd er ikke til å anbefale.  Hun virker fredelig så jeg setter meg enda bedre til rette og vet at jeg har god tid til å vente.  Hun snur seg sakte og stiller seg ganske bra til med breisida til. 
Sikringen lirker jeg av med to fingre – erfaringsmessig bruker den bittelille klikkelyden skremme hjorten så her skal det gjøres så forsiktig som mulig.  Jeg finner bogen i trådkorset og venter.  Venter til hun løfter hodet og da klemmer jeg forsiktig inn avtrekkeren.  Hun springer ut i full fart og jeg tar nytt ladegrep straks mens jeg har øynene på henne hele tiden for å se hvor hun løper.  Etter bare 10 meter blir det stille – litt baksing med bakbeina og så stilner det av. 
Da jeg kommer bort til henne så ser jeg at dette er ei gjeldkolle – ingen melk i juret og ganske fin i størrelse.  Omtrent som spissbukken min tipper jeg.

Etter at jeg har vommet så kommer den aller vanskeligste delen av hele jakta – nemlig hvordan få en hjort inn i en Honda c-RV alene???  Jeg med min rygg har ikke en sjanse i havet – det tror jeg heller ikke noen annen med frisk rygg heller hadde hatt.  Det er jo pinadø 70 cm opp fra bakken og det er ikke lett å hanskes med skal jeg si dere.  Jeg styrer på men innser at dette her funker bare ikke.  Jeg skulle hatt noen fjøler til rampe samt noe tau – da hadde jeg kanskje fått det til.  Jeg får en lys idè om at jeg skal dra hjorten opp i en skråning og så rygge bilen tett inntil og deretter dra henne horisontalt inn i bilen – men jeg klarer for søren jo ikke å dra henne i oppoverbakke engang… usj, og jeg syter med å ringe grunneieren nå når klokka har blitt borti halv tre på natten også.  Han har jo sagt jeg kan ringe – men sååå seint?  Nei jeg tror jeg prøver noe annet.

Heldigvis kommer det en bil med to jegere i forbi.  Jeg stopper dem og spør om de kan være snille og hjelpe meg og de sier selvsagt ja 🙂 

Så da ordna det seg til slutt likevel – tusen takk til dere som hjalp en stakkar!
Vel hjemme var det lett å ta seg av dyret da vi har ei talje som vi bruker til å få hjorten opp på slaktebenken.  Jeg flådde og veide henne til 52 kg – og deretter bar det rett i dusjen og så i seng.  Jeg tror jeg gikk i koma umiddelbart.  Stod ikke opp før nå klokka 14.00 🙂 

10.09.2008
Da er hjortejakta i gang!  Jeg stod grytidlig opp og var ute på post i skogen rundt kl. 06.15.  Det begynte etterhvert å blåse noe alldeles forferdelig (tror de snakket om at det var rester etter orkanene som har herjet USA i det siste) og jeg måtte rett og slett holde på capsen så den ikke dro sin vei.  Jeg måtte avbryte jakta i 08-tida for jeg skulle på jobb, og i løpet av de to timene jeg satt i skogen var det ingenting å hverken høre eller se.

Etter jobb valgte jeg å gå til terrenget på siden av – jeg har hatt noen turer dit i løpet av bukkejakta og truffet på både hjort og rågeiter på min vei som jeg har fått festa til filmrullen.  Så jeg la i vei og var framme sånn i 18-tida og satte meg ned og speida utover.  Det er ei kjempediger myr med skogsterreng på begge sider og ideelt for både hjort og rådyr.  Også denne gangen begynte det etterhvert å blåse opp noe voldsomt og jeg tenkte med meg selv at dersom det skulle dukke opp et dyr så er jeg jaggu ikke sikker på om jeg hadde turt å skyte pga av den sterke sidevinden.  Det kan lett skje at man feilberegner og da står man der med enten et skadeskutt dyr eller en bom.
Nå slapp jeg heldigvis å bekymre meg for det, for det dukket aldri opp noe på fire føtter og jeg bestemte meg for å gå hjem i stedet og legge meg tidlig for engangs skyld… jeg var nokså trøtt og sliten etter å ha vært oppe siden 05.00 og full fart på jobb kan man si.

I 21-tida tok jeg turen innom det lille jordet der vi har et uthus med glugg; bøen er nokså lys og det er korte avstander.  Jeg kan jo alltids sitte her en liten stund, tenkte jeg og gikk inn og satte meg. 

Når man sitter slik og varmen begynner å bre seg i kroppen så kjenner du plutselig at øynene bare glir igjen. Jeg er sikker på at jeg sovnet 4-5 ganger – sikkert bare minutter av gangen – men det fortalte meg at nei – dra deg hjem og legg deg jente!

Så jeg reiste meg opp og starvla meg ut av uthuset – jeg hadde selvsagt bare ei hodelykt med meg og den var jo begrensa hjelp i.  Men jeg kom meg da ut uten å ramle overende der inne!

Vel utenfor slukka jeg lykta og beveget meg sakte rundt hjørnet; man vet jo aldri hva som kan dukke opp.  Og jaggu deg – der gikk en hjort omtrent klin i jordekanten!  Jeg bare tok to skritt tilbake i skjul bak uthusveggen og smøyg rifla av skulderen og gikk sidesvis fram for å se bedre.  Hjorten knaska epler og var ikke klar over meg enda jeg bare stod 20 m fra ham rett opp og ned.  Jeg flytta meg enda noen skritt til sides og gikk ned i knestående og fikk ham i kikkertsiktet. Jeg fant bogen og trykket av og dyret hadde et voldsomt utras og så ble det bomstille.  Selv var jeg blendet av munningsflammen så jeg kunne ikke se hvor han ble av og dessuten var det dette med den hersens lykta da…. en hodelykt på en bø med meterhøyt gammalt gras er ikke det mest ideelle.  Grunneieren kom ilende til etter noen minutter da han hadde hørt skuddet og lurte fælt på om jeg ikke hadde funnet hjorten.  Nei – men han ligger rett borti her men er litt vanskelig å finne i gresset, sa jeg.  Hmmm – han var nok litt bekymra fordi han hadde hørt at man måtte stikke dyret med en gang.  Jeg fortalte at det pleier vi aldri å gjøre da de stort sett blør ut. 

Jeg bestemte meg kjapt for å kjøre hjem og hente ei skikkelig lykt samt Amigo, slik at vi kunne finne dyret med en gang i stedet for at jeg skulle bruke en time på å trampe over hele bøen.  Det er jo så rart med det hvor liten en hjort blir når han ligger på bakken ikke sant!

Amigo fikk snuse på skuddplassen – det var plenty med blod høyt oppe på gresstråene, og han brukte bare  halvminuttet på å snuse seg fram til spissbukken som bare hadde sprunget i en liten bue og lå innenfor 20 m hold med perfekt gjennomskudd av begge bogene.  Jeg var jo aldri i tvil om at det var et godt og dødelig treff – men som sagt er det vanskelig å finne igjen dyr i høy vegetasjon.  Amigo var jo overlykkelig når han plutselig stod på et varmt dyr – han er jo vant til å finne sure gamle klauver han stakkaren 🙂

Spissbukken hadde ei slaktevekt på 51 kg og det er jeg godt fornøyd med!

12.08.2008
Jeg fikk et nytt terreng i fanget i går – og det er jo spennende!  Jeg fikk vite av grunneier at det gikk rådyr på et jorde som ikke er kultivert men heller fullt av sånne «småøyer» med spisse gresstrå om dere skjønner hva jeg mener?  Han visste ikke om det var bukk eller geit men han hadde nå sett dyr der ja.

Jeg tok turen inn i går etter jobb bare for å se hvordan jordet så ut – men for alt jeg visste så satt jeg på helt feil sted (det var flere jorder der og hvilken av dem skulle jeg velge?).  Aldri lett det der når man er på ukjent sted.  Jeg tusla meg hjem etter noen timer uten å ha sett noe som helst.

I dag etter jobb hadde jeg tenkt å ta turen innover i skogen for å se hvordan skogsterrenget så ut.  Da ringer grunneieren og sier at han hadde sett snurten av noe brunt i jordekanten lengst inn mot skogkanten da han kjørte forbi i stad.  Det fikk jo hjertet mitt til å ta et lite ekstra hopp såklart og jeg fant fram ting og tang og begav meg avsted.

Jeg parkerte et godt stykke unna jordet og kunne såvidt se innerste hjørnet fra skogkanten.   Jeg så ingenting, og fortsatte forsiktig bortover til jeg kom til en liten skogkledd høyde. Jeg måtte over et gjerde og der lå det haugevis av nedskjærte trær og greiner – veldig festlig når man skal prøve å være lydløs…

Snikende ullteppe er herved mitt andre navn – for jeg gikk såååååå seint og forsiktig over gjerdet og mens blikket var stivt festet mot jordet som jeg skimtet inn mellom trærne.  Det var massevis av sånn gresstuster der ute og gresset var høyt og uoversiktelig.

Jeg glor for harde livet med kikkerten – og DER! ser jeg noe som dupper opp og ned mellom gresstråene.   Jeg nistirrer for å se hva det er for noe, og brått kommer hodet opp og jeg ser gevirstenger.  Jess – dette skal bli spennende!  Klarer jeg å komme meg over til andre siden av den lille åsen og finne meg en god sitteplass uten å støkke dyret?  Bukken har lagt seg ned og jeg ser såvidt toppen på geviret hans.

Jeg bruker en liten evighet på å lure meg lydløst fram på kanten og finner meg en god sitteplass der jeg har fritt leide fram til der bukken sist ble sett.  Tiden går og alt er stille.  Bukken ser jeg ikke noe mer til – men jeg føler på meg at han har lagt seg godt til rette i sola for å slappe av.  Tanken på å prøve med lokking er helt fjern; jeg er redd han vil stikke fortere enn svint i så fall 🙂

Inn fra venstre dukker det brått opp ei geit.  Hun ser i min retning og jeg håper at hun ikke har tenkt å komme stort nærmere meg enn hun er; ellers er jeg redd hun vil få ferten av meg (eller syn på meg).  Men hun fortsetter å beite og forsvinner inn bak gresstustene.

Timene går og nå har jeg sittet dønn i ro i snart 2 1/2 time.  Så skjer det noe.  En ørliten bevegelse og jeg ser noen ører som vifter.  Kan det hende at bukken har tenkt å reise seg?  Jeg setter meg automatisk litt bedre til rette og i det jeg gjør det så reiser han seg opp i all sin prakt og stirrer i min retning. 

Han står litt på skrå, men jeg har full kontroll og lar skuddet gå.  Alt er over på noen få sekunder – og det blir helt stille.  Jeg venter noen minutter før jeg går fram og da jeg er kommet halvveis utpå så ser jeg geita forsvinne i høye kliv inn i skogen.
Det er en fin 6-takker og jeg føler meg litt vemodig over å ha frarøvet ham livet.  Han som hadde det så godt i enga…

10.08.2008
Da er bukkejakta i gang!

Jeg stod opp grytidlig søndag morgen og var på vei ut i terrenget ca. 04.30.  Det var fremdeles veldig mørkt, men ikke verre enn at jeg fint kunne se hvorhen jeg satte føttene.  Prøver mitt beste å smyge for å unngå å støkke evt. dyr som er der foran meg.
Vel framme på post så sitter jeg og halvsover – nå angrer jeg på at jeg la meg så seint – men i 05-tida får jeg øye på ei hjortekolle som kommer sigende forbi vannkanten ca. 140 m foran meg.  Hun blir gående og beite i borti en times tid, og jeg nyter synet og benytter anledningen til å filme henne.  Det er ei ungkolle som ikke har kalv.  Når det gjelder råbukken så er det ingenting å hverken høre eller se, så jeg gir opp sånn i 08tida – da er jeg så trøtt som et uvær og nokså kald da det blåser godt der jeg sitter.

Seinere på kvelden er det tid for en ny runde – men ikke til samme sted.  Jeg er på plass på toppen rett før 18.30 og det er absolutt ingenting å se der ute på det store jordet.  Men jeg vet at det har gått bukk i nærheten – sambo så ham dagen før så da er det jo håp i hengende snøre ikke sant!

Det har regnet kattunger hele dagen og det blåser skikkelig slik at jeg har kledd meg godt i kveld og har regnbuksa på.  Myggjakka er også på – for erfaringsmessig er det sykt med knott der oppe.

I alle fall.  Jeg legger rifla fra meg og speider dann og vann ut over jordet uten å se så mye som en prikk.  Jeg fordriver tida med å sende sms til jegerkompiser og idet jeg har trykket på «send» så ser jeg noe brunt komme i stor fart utpå bøen.  Dæsken tenker jeg – hvor i alle dager kom den der fra??  Opp med kikkerten for å se om det er bukk eller geit – og det er ingen tvil om at det er førstnevnte.  Fine høye gevirstenger og jeg antar det er en sekstagger.  Jeg åler meg ned i liggende og får av linsebeskytterne og finner ham i trådkorset.  Han er på farta og småjogger bortover mens han dann og vann tar seg en munnfull gress.  Jeg kan ikke skyte mens han går slik; det er for risikabelt.  Men jeg plystrer og han stopper og titter rett fram.  Han står perfekt med breisida til og det er bare å finne bogen og klemme inn avtrekkeren.  Han tar et voldsomt høyt hopp rett til værs før han springer som et uvær bortover. 

Jeg vet at det er godt treff – men skal han da ikke snart sakke farten??  Jeg er forberedt på nytt skudd for å hindre ham i å forsvinne opp i skogen, men da raser han ned og blir liggende.  Utraset er bare 30 m og jeg finner han liggende med hodet ned i en liten bekk.  Gjennomskudd rett bak bogene – det kunne ikke bli bedre enn det!

01.08.2008
Snart starter jaktsesongen 2008.  Denne høsten tror jeg kan bli en smule annerledes enn tidligere jaktår – det kan bli jakt andre steder i landet på både hjort og andre dyr og ellers skal jeg kanskje være med på et prosjekt eller to…  vi får vente og se hva som skjer!

I mellomtiden er det nedtelling til bukkejakta starter – jeg og sambo har vært ute i skogen og rydda kvist og kratt og sett over de ulike postene.  Det ser ut for å være bra med dyr i terrengene.   Amigo er i god form til ettersøksinnsatsen som ganske sikkert kommer til å bli bruk for i år som alle andre år.  Flott at folk tar ansvar og ringer etter ettersøksekvipasje dersom de ikke finner dyret – god trening for oss og veldig bra for det skadde dyret som da kan finnes og avlives fortest mulig.