Så er det tid for en ny opplevelse – jeg skal på jentejakttur! Jeg som aldri har jakta med annet enn karer (ja Anita er jo unntaket da…) så dette skal bli spennende! 4 hele dager langt til fjells i Norges største hjortekommune i strålende høstvær – kan det bli bedre?
Jeg regnet med at vi skulle bo langt til fjells uten særlig «luksus» – men der gikk jeg fem på gitt! Vi hadde eget hus med strøm og dusj og vi fikk 3-retters middag hver eneste kveld. Og makan til god mat vi fikk av kokken Jørgen 🙂 Vi ble så bortskjemt at vi vurderte å dele ham i 7 og ta ham med oss hjem hehe.
Jentene kom fra hele landet: Geilo, Stavanger, Sveio, Sannidal og Lillehammerområdet. Vertskapet vårt var veldig hyggelig og tonen oss imellom var lett og trivelig. Det kan jo så fort skje at ikke all passer like godt sammen, men vi hadde det heldigvis fint. Jaktmessig var det stor spredning på erfaringen fra helt nye jegere til meg med lang fartstid. Men det visste jeg jo fra tidligere at det ville være slik.
Første dagen ble vi plassert rundt i liene – bukkene burte hele dagene og vi hørte dem fra alle kanter. Ei av jentene fikk en flott rev på posten sin og hadde sikringen av og fulgte ham i siktet. Hun skjøt ikke da hun ikke følte seg trygg nok til det siden reven var i bevegelse. Det har jo med erfaring å gjøre – om noen år tenker jeg hun brenner av så fort hun ser ham 🙂 Det hele ble festet på film og kommer nok med på den DVD-en som skal lages. Etter en god lunsj så bar det ut i terrenget igjen – vi gikk til de samme postene som tidligere på dagen. Ingen av oss så hjort den kvelden men vi fikk da litt «action» da den ene av jentene rota seg vekk i skogen i mørket og vi måtte ha en liten redningsaksjon. Det gikk nå bra det da!
Neste dag var det oppholdsvær og det så lovende ut for resten av dagen (det har jo fossa ned med regn de siste ukene kan man si…). Trenger ikke være sol for min del – bare det er opplett! Og det så altså bra ut da vi kledde oss for å dra langt til fjells. Pga ryggen min så skal jeg være forsiktig med bæring, så jeg tok bare en liten sekk med litt niste og ei regnbukse i og rifla festa jeg i Gunslingeren.
Noen av jentene pakka sekk som om de skulle på langtur – og da snakker jeg om t u n g sekk. Fatter ikke helt hva vitsen er jeg når vi bare skal være vekke noen timer. Jaja – vi har vel alle våre preferanser!
Turen opp i fjellet var lang og bratt og her viser det seg at enkelte sliter skikkelig med fysikken. Det går ekstremt seint opp og dermed er vi ikke på plass før etter flere timers gange. Nede har vi drivere som venter på klarsignal til å få sette i gang drevet. Så omsider er vi plassert ut på de enkelte postene og jeg må bare si at makan til terreng skal man leite lenge etter! Og utsikten var jo ikke mindre bergtakende! Det var rart å se Siggjo fra denne kanten men du verden så flott!
Jeg og filmmannen Gordon skulle sitte sammen i dag. På veien til posten gjennom bjørkeskogen ser jeg ei kolle på 50 m avstand. Det er altfor mye greiner og trær mellom så det er ikke mulig å skyte. Hun har sett oss og stikker avgårde ut av området. Men vi fortsetter til posten – ei diger brunstgrop – og rigger oss til. Tiden går og brått kommer det ei kolle i full gallopp fra nedsiden av myrkanten og springer på langs av brunstgropa. Jeg setter meg opp og plystrer for å få henne til å stoppe mens jeg prøver å få henne i siktet. Hun er totalt døv og stormer bare videre ut av syne uten at det blir skuddsjanse. En times tid seinere ser jeg en mindre bukk på 200 m – kun et par sekunder før han forsvinner nedi dalen. Vi venter spent for å se om han vil komme ut på myra vår, men tiden går og ingenting skjer.
Etterhvert kommer driverne opp til oss og vi får beskjed om at vi har sittet på feil sted – vi skulle ha sittet 100 m lengre til høyre for det er der dyra passerer. En gedigen kapitalbukk har passert der i dag og hadde vi vært der så …. hvem vet? Kanskje jeg hadde felt den da? Det er uansett lett å være etterpåklok og dette får vi aldri vite.
Vi samler oss til mat og bål og har en lengre pause etter at drivet er over. Deretter fordeler vi oss igjen og nok engang er det jeg og filmmannen Gordon som skal være sammen. Vi klatrer enda høyere til fjells og finner en plass midt opp fjellet og ser laaaaangt nedi en dal. Dyra trekker gjerne opp mot posten vår og vi ligger og speider etter dyr.
Etter en god stund ser jeg to koller langt til venstre for oss. Avstanden er rundt 300 m. De virker litt vare for de speider hele veien opp i vår retning. Vinden er på vår side, men likevel. Et stykke nedenfor til venstre for meg er en av de andre jentene plassert. Vi diskuterer litt om kollene – jeg har lyst til å snike meg nærmere når kollene forsvinner under synsfeltet vårt. Da vil avstanden bli betraktelig kortere. Så når de forsvinner ut av syne så begynner jeg å ta meg ned og fram mot neste kant.
Når jeg er kommet dit så ser jeg ikke dyrene igjen – de kan ha stukket til alle retninger eller være under meg. Jeg ligger lenge og vurderer hva jeg skal gjøre, men bestemmer meg tilslutt for å trekke meg tilbake til posten min. Vi har hele tiden radiokommunikasjon på øret. Så jeg trekker meg bakover mens jeg speider etter hjortene. Brått hører jeg et skudd bak meg – det kommer fra den andre jenta sin post som lå til venstre for meg. Jeg snur meg og ser rett på de to kollene som er 70-80 m under henne. De ser helt uanfektet ut. Så kommer et skudd til fra henne – da ser jeg støvskya etter skuddet i steinen bak dyret og jeg hører ikke noe innslag eller ser reaksjon på dyret.
Rent instinktivt sitter jeg klar med rifla for å skyte sikringsskudd i tilfelle hun ikke treffer. Dyret står på skrått mot meg og bare ser på meg. Hun ser helt frisk ut. Jeg skyter og dyret klapper sammen og setter seg på rumpa. Det er truffet og det er ryggen som er tatt. Jenta gjør seg klar til et tredje skudd men da vifter jeg med armene for å gi beskjed om det ikke er nødvendig – dyret er ferdig. Den andre kolla blir stående igjen i sikkert 5 minutter og snuse på den som ligger død. Jeg spør på radioen om jeg skal skyte – hun står med breisida til.
Etter mye om og men blir det gitt klarsignal og kameramannen skal komme ned og filme. Jeg sier at da må han skynde seg for kolla er på tur til å stikke, og det gjør hun selvsagt uten at jeg løsner skudd. Ikke like enkelt å tilfredstille alle parter serru.
Men tilbake til den døde kolla – jeg er veldig spent på hvor mange hull det er i henne. Hun har skutt to skudd midt i bogen – men det er kun ett kulehull og det sitter der jeg plasserte mitt. Jeg orker ikke å begynne å «krangle» om hvem som gjorde hva – så for å ikke skape for mye krøll så sier jeg grattis med hjorten og ferdig med det. Det er min hjort, men jeg bryr meg ikke. Viktigste var at den ble felt.
Mens det filmes og prates så får vi på øret at den andre kolla er observert lengre oppe og vil jeg prøve meg på henne så værsågod. Jeg og Gordon stikker oppover så fort vi kan ( det er rimelig bratt serru) og brått ser jeg 5 dyr stå på min høyre side med fjorden og sola i bakgrunn. Et vakkert syn kan du tro! Jeg signaliserer til kameramannen at «hei – det er her!!» men han hører ikke pga øreklokkene. Men omsider oppfatter han hva jeg vil. Det er en liten spissbukk som står fremst og jeg skyter stående da det ikke er mulig å sette seg ned. Det er jo selvsagt helt idiotisk å gjøre noe slikt men det ble nå engang slik. Det er en soleklar bom.
Jeg tar nytt ladegrep og skyter på ny – og denne gangen er det helt tydelig treff og jeg hører innslaget. Skuddet sitter litt langt bak for han kryler ryggen litt men blir stående. Det er ikke mulig å skyte flere skudd da de andre har stilt seg i skuddfeltet. Deretter trekker dyrene seg vekk og forsvinner over kanten og ned i den bratte lia. Det er begynt å mørkne, og vi har egentlig ikke en sjanse til å finne igjen noe dyr i den tette vegetasjonen så etter et kort søk er vi rett og slett nødt for å avbryte for kvelden. Men tidlig neste morgen går jeg og en av de andre karene til fjells med hund (denne gangen går det fort opp da begge to er sprekinger 😉 )
Vi søker oss nedover i lia og etter rundt 400 m ser jeg spissbukken ligge død. Dessverre. For vi kan ikke bruke kjøttet til noe. Ganske riktig sitter skuddet litt for langt bak og har vært borti vomma. Hadde det vært lysforhold dagen før så hadde vi funnet dyret nokså med en gang, men i mørket i bratte lier er det en umulig oppgave. Så det får bli min skjennepreik til meg selv – jeg skulle ikke skutt og særlig ikke når det lir så langt på kveld at mørket innhenter deg.
Etter at vi er kommet tilbake til gards så er det tid for lunsj og deretter skal vi inn i et nytt terreng der det kun er storbukk som gjelder. Det går visst en diger kapitalbukk i området og den er det jo interessant å få prøve seg på… noen skal drive og noen skal postes ut og de aller sprekeste skal gå helt til topps (borti 700 høydemeter rett til værs). Det blir meg og kameramann og Tor med bikkja.
Det er SINNSYKT bratt og vi bruker over 2 timer opp – men det er sprekt når man ser hvor bratt det er. I løpet av disse dagene i fjellet er formen min virkelig på oppadgående og jeg har ikke vondt en eneste plass – kun litt stølhet i ryggen av rifla. Ellers føler jeg meg virkelig topp! Svetter knapt og hiver ikke etter pusten – dæven det er en deilig følelse!
Vel oppe på toppen er det en fabelaktig utsikt – vi ser Folgefonna og Rosendal langt der borte. Det blir ingen hjort på oss i kveld, men ei av jentene som satt i granfeltet langt under oss fikk en spissbukk på 3 m hold der han luffa forbi! Grensa var 8-takker dersom vi skulle skyte så han her fikk gå i fred. Men opplevelsen av å ha dyr så tett innpå var visst veldig stor!
Siste jaktdag er vi igjen til fjells – også her er det bare bukk vi kan felle. Ei av jentene har ei kolle med kalv på 50 m hold og flere andre har sett koller luffe forbi. Men bukken glimrer med sitt fravær. Vi samles nede til lunsj i 13-tida og folk begynner å gjøre seg klare til avreise. Jeg som har kortest vei skal bli igjen og ta meg en tur på egenhånd i fjellet. Så når alle har dratt setter jeg kursen oppover lia og etter en times hard klatring (jeg blir rene fjellgeita av dette visst) så er jeg på toppen. Fy fader for en flott utsikt! Jeg smyger meg på post foran ei brunstgrop og håper at bukken vil ta turen forbi. Jeg har begrenset med tid både pga mørket (ikke kjekt å vasse rundt i stupbratte heng med kun ei lita lykt), dessuten må jeg nå siste ferja som drar forbi i 20.30-tida.
Men jeg får da et par timer på post og ligger og nyter tilværelsen blandt blåbærlyng og småbuskene mens jeg har ei fantastisk utsikt. Når klokka nærmer seg kvart over sju om kvelden er det på tide å vende nesa nedover mot bygda igjen og avslutte jaktturen min.
Jeg har hatt en flott opplevelse i et utrolig bra jaktterreng – det burte og brølte på alle kanter! Jeg har sett masse hjort og fikk skutt 2 stykker – selv om det ble litt plunder og heft med dem så er det tross alt mine dyr 🙂