Her kommer en serie bilder fra turen:

Jeg fikk anledning til å teste det nye Canon EOS 600D med 75-300 mm linsa når de herja på som gale – det ble ikke så verst bilder i grunn!

Lexi er en typisk terrier; ikke gubberedd for noenting

Jaktinstinktene er det ikke noe å si på i alle fall!

Det er en helt vannvittig energi disse valpene har!  Amigo deltok i leken han også; om enn i L I T T roligere former hihi.  Storm og Lexi derimot ga gass så det holdt.

Litt mer snikende jakt….

Og så er det jo viktig å innynde seg hos Sjefen Sjølv!

Akkurat nå ligger hele gjengen og snorksover i hver sin krok i stua; håper det holder seg stille gjennom natten også!

Det var strålende fint vær i dag og relativt vindstille.  Ikke fullt sommervarme enda, men ikke verre enn at det gikk an å sitte i kun genseren ute.  For våre ringer var utendørs.

Jeg skulle stille Storm i valp 6-9 mnd og Amigo i veteran.  I gruppe sju var det bare en weimaraner valp i tillegg til oss, så det var vel som det pleier å være.  Litt kjedelig såklart, men på mindre utstillinger kan man ikke forvente at det er så mange innen denne gruppa.  Det er ALLTID få hunder i gruppe sju har jeg inntrykk av; de har visst mer enn nok med jaktprøver og bryr seg døyten om skjønnshetsshow

Vi kom altfor tidlig til utstillingen, men sånn er det når man har ferjer å tilpasse seg til.  Vi fikk nå rigget oss til rett utenfor ringen og deretter ble det en god rusletur med alle tre hundene.

Ayla var først ut og hun fikk CK, CERT og BIR – gratulerer så mye med det!  Siden hun også er junior så skulle hun videre til BIS junior; det er en egen greie de har har nede på denne utstillingen.  Da skal alle juniorene som har blitt BIR konkurrere  mot hverandre – og det skulle skje under finalene utpå ettermiddagen.

Storm var deretter nestemann ut.

Storm blir undersøkt av dommeren

Vi har jo ikke trent i det heeeeele tatt på å stå pent, så der har vi definitivt et forbedringspotensiale.

Vi prøver å få føttene i hvert sitt hjørne

Fineste Stormen min

Men løpe – det kan han!  Han langet ut med sjumilssteg og var så flink atte.

Relativt pent trav

Storm er en superglad gutt og han måtte selvsagt opp i fjeset på dommeren og susse henne.  Hun var veldig okei med ham; mild i stemmen og med rolige fine bevegelser.  “I love you too” smilte hun når hun ble overfalt

Dommer:  Maria Dekaristou (GR)

Kritikk:
“Lovely puppy.  Correct shape of scull and correct proportions with muzzle.  Level topline, nice ribs, good chest and forechest.  Excellent front and rear angulations.  Moves powerful. Excellent presentation and nice temperament”.
BIR valp.

Rett ved siden av der vi satt så var Kathrine og moren hennes sammen med Aris og et par andre flatter.  Kathrine kjenner Amigo godt fra tidligere og har stilt ham ved flere anledninger.  Hun har en helt egen kjemi med ham og får ham til å vise seg myyyyye bedre enn når jeg viser ham.  Som hun sa; det er enkelte hunder som er bedre uten eieren i andre enden av båndet hihi.  Og det er jeg 100% enig i!

Så jeg spurte om hun kunne tenke seg å stille ham for meg og det ville hun gjerne!  Mens de var i ringen så flaksa jeg rundt og tok bilder; Amigo er jo en smule mammadalt og står og titter etter meg.  Så jeg stilte meg opp utenfor ringen og da stod han som en påle når han fikk øyekontakt med meg.

Tannvisning

Det skulle bli noen runder etterhvert.....

Etter at Amigo fikk behandling for ryggen sin forrige lørdag så har han kommet seg enormt; nå kunne han strekke mye mer ut i beina når han løp og virket generelt mye mer glad og fornøyd i ringen.   Smertene hans er nok også mye mindre framme etter at han fikk gjort noe med låsningene i bekkenet.  Kathrine sa også at han virket å være helt annerledes denne gangen til forskjell for tidligere utstillinger.

Amigo og Kathrine

Dommeren var den samme som for Storm.  Hun sa til Kathrine at hun ikke kunne tro at han var veteran; han var så flott.

Kritikk:
“Very nice type.  Very beautiful dog.  He is a veteran in super condition.  Excellent developed body.  Super mover.  Coat in excellent condition.
When you see this dog it`s difficult to believe it`s a veteran.  Congratulations to the owner”
Excelllent, CK, 1 BHK, BIR og BIR vet.

Jeg blir veldig rørt når jeg leser det dommeren skriver og sier om ham; han har denne dårlige ryggen sin men i dag var det som om han var en ungfole igjen.  Logret med halen, kosesyk og han løp med lange ledige steg.  Jeg er overbevist om at den behandlingen han har fått fra Equi Treatment har gjort underverker for ham – tusen takk til Mari som tok seg av ham!  Stor takk også til Siwi Endresen i Harmonisk Hund for god massasje; de to jentene har virkelig fått løst ham opp!

Vi var vel ferdige i ringen sånn rundt 10.30 – og da ble det til å sitte ute i  solen og prate om løst og fast og knipse bilder og la tiden gå fram mot finalene som skulle begynne i 15- tida.

Finalene gikk innomhus og jeg må si at jeg er veldig glad for at vi fikk være ute mesteparten av dagen og nyte det fantastiske været.  Jeg ble jaggu solbrent på nesa mi!

Storm var førstemann ut i gruppa; en weimaranervalp var den andre deltakeren.  Det var samme dommer som i rasen og Storm trakk det lengste strået og ble BIG 1 valp!

Han er jo en liten sjarmør denne gutten…. alle tre bildene er tatt i løpet av ett minutt

Hæ? Kan jeg ikke sitte slik sier du?

Priceless!

.. og der sto han jaggu pent! BIG 1

Jeg skjønner hva dommeren mener med "moves powerful"

Deretter skulle han delta i BIS valp sammen med en haug andre flotte valper.

Dommeren gransker hodet hans

.. og viser hvorhen vi skal løpe etterpå

.. og vi løper og løper

Sjarmøren Storm

Han nådde ikke opp i BIS, men han var så flink atte!  Han hadde masse energi på lur og var ikke det minste daff etter å ha ventet i ørten timer.  Men – han benyttet timene til å ligge på lading hihi!

Amigo var alene i sin gruppe så da ble han jo BIG 1 på walkover… men det er nå kjekt likevel!

BIG 1

Var vi ferdige for dagen nå?  Klokka var nærmere fem og magen skreik etter mat.  Men neida; Amigo skulle delta i BIS veteran og BIS voksen og jeg er utrolig takknemlig og glad for at Kathrine ville stille godgutten min.  Som sagt før; hun har et helt eget lag med ham.

Amigo i BIS veteran

Tittit, der er du jo!

Det var en meget sterk og flott BIS veteranklasse og en flatcoated retriever stakk av med den gjeveste plasseringen – gratulerer så mye til Svein Nesse!  Amigo gikk ut i semifinalen og så var det bare å gjøre seg klar for BIS voksen.
Kathrine var i mellomtiden opptatt med å stille oppdrettergruppe med flattene og jeg måtte bare ta bikkja og løpe inn i oppsamlingsringen.  Jeg var en smule nervøs for at hun ikke ville rekke det, men det gikk på hengende håret.  Hun måtte bare hive flatten fra seg til en annen og løpe tvers over salen for å komme fram til oss og overta Amigo – og så bar det rett inn i BIS-et.

Mange flotte gruppevinnere her

... enda litt mer løping

Rene skjære trimmen dette!

Den irske dommeren spurte alle deltakerne om hvor gamle hundene var og når Kathrine sa at han var åtte år svarte han at “he looks like a baby”.  Så det er ikke bare èn dommer som syntes han var i sprek form

Som ventet ble han uplassert, men han gjorde en kjempefin figur og jeg synes det er viktig og positivt at vår rase blir presentert på en så god måte som han ble i dag.  Både han og Storm har vært superflinke gutter til å holde ut i dag og å vise seg på en fin måte.

BIG-guttene mine!

Når klokka var 18.30 var vi endelig klare til å forlate utstillingen; vi er som sagt gærne som finner på noe sånt som dette… nesten 12 timer på utstilling er i overkant selv for meg

Nå ligger Storm og Amigo og purksover på gulvet; de er fulle av inntrykk og kommer nok til å sove frampå i morgen.

Utslitte gullgutter

Rogaland Dachshundklubb var arrangør for prøven på lørdag og det var 21 deltakere.  Dachser, basseter og retrievere dominerte av raser, men det var også stabyhoun, spaniels og bayere med.

Prøven ble gått på tre ulike områder; Foss-Eikeland, Melsheia og Sviland.  Jeg gikk på sistnevnte.  Dette området er mye brukt av andre hundeklubber til bruks samt at det også kryr av rådyr der.  Denne dagen ble det også arrangert et eller annet sykkelrenn, for vi ble nesten meid ned av halvgalne syklister der vi stod i veikanten og ventet på tur… Det var så galt at den ene tolleren kun var cm fra å havne inni framdekket på ene sykkelen; så fort og gæli gikk det.

Vi fikk beskjed om at området ville være pepret av merkebånd etter andre som ikke hadde ryddet opp etter seg.  Så vi måtte for all del ikke tro at båndene ville være en hjelp

Da det etter lang tids venting endelig ble vår tur så startet Amigo bra; rolig som vanlig.  Men ganske raskt dro han litt hit og litt dit; det var noe uryddig syntes jeg.  Ingen blod å se, men det forventet jeg ikke heller all den tid det er fryktelig tørt i terrenget.  Men jeg stoler jo på bikkja og følger bare etter.  Etter et stykke så ser jeg blod og det er jo alltid deilig.  Jeg ser også et sårleie og Amigo skrur opp farten en del for han vil oppover en bratt skråning.  Og jeg må si at jeg stussa litt på om vi skulle den veien; det var nokså bratt ja!  Men det var blod der så da så….  Amigo hadde en liten sving forbi vinkelen men gikk raskt tilbake og for oppover.  Vel oppe på toppen så roet han seg ned og da var vi sikkert på en vinkel/avhopp eller noe for det ble litt utredning før han slo innpå igjen og vi fant mer blod.  Fra toppen jobbet han seg nedover i terrenget igjen til vi brått stod på sporslutten.

Jeg var veldig fornøyd med innsatsen hans og hadde en god følelse på at dette burde holde til en 1 premie.  Men så sier dommeren til meg: “Er du klar over at dere har gått et dobbelspor?”  Det viste seg at ved siden av vårt spor hadde noen andre også lagt blodspor; dette sporet hadde dopapirmerker med en bloddråpe på oppi trærne samt en flekk med blod på bakken.  Amigo hadde sporet parallelt her – det gamle og det nye.  Sporet var i alle fall noen dager eldre mente de.

Når vi kom til første vinkelen så skilte sporene lag; Amigo hadde fulgt dopapirsporet noen meter før han returnerte og fortsatte på vårt eget spor.

Jeg vet ikke helt hva jeg følte der og da.  Vi kunne jo ikke for at det lå to spor ved siden av hverandre og bikkja sporet jo… enten slo det veldig negativt ut med en null eller så ville det telle positivt.  Jeg visste ikke om jeg burde protestere og si at da vil jeg ha et nytt spor eller hva skal jeg gjøre…?  Himla surt om vi skulle bli straffet i alle fall!

Så det ble en laaaang venting på resultatene – for første gang var jeg helt blank på hva jeg trodde vi ville ende opp med.

Den ene nullen etter den andre ble lest opp – det var tydelig at mange hadde gått ut på rådyr. Hele 14 nuller tror jeg ble sluttsummen.  Deretter kom det et par tredjepremier og en andrepremie… da var det bare fire ekvipasjer igjen og vi var blant dem.  Steike – da begynte det å bli spennende her skal jeg innrømme!

Til min store overraskelse så endte vi opp som prøvens tredje beste ekvipasje bak en langhårsdachs på andreplass og en fieldspaniel som prøvevinner!

Prøvens tre beste ekvipasjer

Vi ble prøvens tredje beste ekvipasje

Kritikk:
“Hund starter rolig, går ut av spor rett etter start, ser flere papir i tre og på bakken med blod. Hunden sporer parallelt med utlagt spor, øker tempo når den treffer på første vinkel og går til sporslutt. 22 minutter”.
Dommer:  Oscar Leirvåg

Utmerket:
Sporstart

Meget godt:
Tempo, tapsarbeid, konsentrasjon og vilje, helhetsinntrykk

Godt:
Arbeidsmåte

Etter at prøven var ferdig så dro vi nedover til Egersund.  Litt handling av brus og chips så gikk vi en lang tur med alle tre hundene – Storm, Amigo og Ayla som er en bayersk viltsporhund med løpetid….  du all verden for en aktiv kveld vi hadde!!  Guttene mine var jo helt på tuppa så jeg fryktet litt hvordan natten skulle bli.  Heldigvis var det helt tyst i rommet – hundene sov godt men det kan man vel neppe si at jeg gjorde.  For det er fysisk umulig å ligge behagelig i en smal køyseng med to digre hunder foran/over/bak/på tvers…. *gjeeeeeesp*

Søndagen opprant med regn i lufta; meterologene hadde gått ut med nærmest ekstremvarsel på nedbørsmengder på opptil 70 mm!  Og gitt at det fremdeles er en meter med tele i jorda så ville det kunne bli oversvømmelser.  Jaja – vi var nå godt kledde for drittvær så det skulle vi vel alltids takle.  Er jo det vanlige været hos oss dette!

Det var 20 deltakere hos Dalane Hundeklubb; mange av de samme som i går.  Været var mye mildere og så begynte det å regne….  Det blåste stikker og strå og capsen min fløy sin vei og mascaraen som jeg absolutt skulle kline på meg rant nok i strie strømmer nedover kinnene… juhu!

Det var samme dommer som i går og på veien til sporstart måtte vi gjennom en hage; der var det rykende ferske rådyrspor. 

Amigo ble satt på sporstart og jobbet seg systematisk og rolig gjennom hele sporet uten nevneverdige problemer.  Han sliter jo med denne ryggen sin så jeg fikk litt angst et par steder som han sklei på noen sleipe rullesteiner så han satte seg fast.  Men gutten er jo tøff så han kara seg opp igjen og fortsatte. 

Underveis i sporet

Sporet gikk delvis i skog og delvis over steingrunn.  Han var veldig sporsikker og personlig synes jeg han jobbet bedre nå enn dagen før.  Men terrenget var jo helt annerledes så ikke så lett å sammenligne.

Godt utført jobb Amigo!

Flink gutt du er!

Til slutt var vi på sporslutten.  Et meget godt gjennomført spor; det er herlig å se hvor jevn han er!  Som vanlig er jeg ikke så opptatt av hvor jeg gjør av hendene mine så ansiktet mitt fikk gjennomgå med blod både her og der… til allmenn forlystelse

Hæ? Hvilket blod?

Så bar det tilbake til oppmøtested for mat og drikke og venting.  Tiden gikk i grunnen veldig fort, for er man i godt selskap så flyr tiden! En etter en kom tilbake med et smil om munnen; det ville helt sikkert bli andre resultater i dag ja! 
Og det viste seg å stemme; det ble delt ut hele 16 1-premier, hvorav to med HP! To stykker fikk 0 premie og to fikk 2 premie.  Regnet må ha en god del av “skylden” samt at disse områdene overhodet ikke har hatt besøk av andre folk eller hunder.

Kritikk:
“Hund sporer rolig, tar vinkler og avhopp, løser dette bra. Bra tempo. 30 minutter.”  Dommeren at dette var en meget god førstepremie.

Utmerket:
Konsentrasjon og vilje, arbeidsmåte

Meget godt:
Sporstart, tempo, tapsarbeid, helhetsinntrykk

Når prøven var avsluttet og alle hadde gått hjem, så var det tid for min lille pode å prøve seg på et av reservesporene.  Da var regnet i vinkel og vinden suste godt i ørene. Storm har jo ikke trent på avhopp enda og ikke har han vært borti sånt vær heller.  Vinden er vanskelig nok for en som er erfaren – her var det stiv kuling og regn som kom sidesvis.  Men vi tok det som en trening; med dette været så ville han vel leve opp til navnet sitt hihi!

Han jobbet veldig bra synes jeg; det var et par steder han dro ut av sporet og måtte få litt assistanse til å komme tilbake.  På myrene lå det mye vann som ikke hadde klart å trekke ned i jorda og det er ikke så rart at han sleit.  Luktbildet var nok overalt.  Men han har vilje – det skal han ha!  Avhoppene tok han fint; jeg fikk ikke beskjed om hvor de var så han klarte dem selvstendig.

Vi nærmet oss sporslutten og han dro inn i et bjørkekratt.  Han gikk ut derfra etter å ha rota rundt inni der og forsvant ut av sporet fikk vi beskjed om.  Okei,  da snur vi og prøver oss igjen.  Nok engang er han inn mot bjørkekrattet men der er det ingenting å hente så han vil tilbake til der han gikk av.  Det blir en del roting og jeg ser at han begynner å bli sliten og dassblaut.  Det er såvidt han klarer å holde øynene åpne mot regnet som pisker mot oss.

Så jeg ber om få vist hvor sporslutten er – jo den ligger jo i bjørkekrattet den.  Okei…? Hmm.  Da får vi gå ned enda engang da.  Storm vil nesten ikke inn dit på ny og nå piper han mot meg.  Jeg kan ikke se noen skank så jeg må kapitulere og be om å bli vist den hersens klauven

Trommevirvel……… den er ikke der!

En rev eller grevling har vært der og stukket av med hele klauven!  Stakkars Storm har jo hatt rett hele tiden han.  For han markerte jo men det hjelper jo ikke når det er tomt… hehe vi måtte jo le sjølv om det ble en litt dum avslutning for ham siden jeg ikke hadde noen belønning.  Men men – gutten gjorde en superfin innsats synes jeg for dette var jo i grunnen altfor komplisert for ham.

Han fikk heller kose seg med en skank i bilen på vei hjem

Amigo har jo lært siden forrige gang han var med ei løpsk tispe (Blixtra som er mammaen til  Storm) og har ikke brukt unødig med energi på å sjekke opp Gozita så lenge hun ikke er i høyløp.  Litt småflørting da men ellers har han holdt seg forbausende rolig

Storm derimot…. er et kapittel for seg!  Han går i en rus hele tida men det er helt tydelig at han ikke skjønner HVORFOR han føler det slik hihi.  Han prøver seg fra siden, fra framsiden og innimellom også fra baksiden.

Jeg bare måååå..!

Du må snuse her gutten min!

BINGO! Neida - ingen slinger i valsen her

Han rocker som en annen Elvis men pilten er godt polstra i sitt gode skinn så det er ganske så uskyldig.  Men nå når frøkna virkelig er i løp så er begge gutta i bånd inne for her tar man ikke noen sjanser!

For å unngå for mye pes så har han vært med meg på jobb – og han styrer nå på med sitt…
Og det er ikke alltid like lett!

Andre påskedag var vi på besøk på hytta til Gerda som også har berner sennen – og her boltra Storm seg sammen med ikke mindre enn sju stykker!

Storm og bernergjengen

Med det samme vi kom dit så ble han omringet av flokken og det var ikke fritt for at han ble litt spak og dro halen mellom beina.  Ikke så rart kanskje for de var jo kjempestore pelsdotter og noe sånt hadde han aldri sett før!

Vi snuser i vei

Men det gikk ikke lange stunden før han var blitt husvarm og løp rundt på svabergene sammen med gjengen og storkoste seg i flere timer.

Tittei!

Like gamle men ikke like store

Det er alltid noe å lukte på

Vi hadde strålende sol og det var ikke så verst varmt heller.  Denne påsken har bare vært helt utrolig flott!  Ikke en sky og knapt nok et vindpust.  Det er sånn at man må ha på seg solkrem dersom man blir sittende i solveggen.

Ingen som vil gi seg

Unna vei!

Storm er ikke gubberedd – han gir ikke fem flate øre for å gå rett inn i “løvens hule” for å ta en pinne fra en av de andre.

Jammen JEG vil ha den!

Klarer jeg å snike den til meg...?

.. nesten der!

Yess - klarte det!

Vafler og is i fantastisk vårvær sammen med kjempetrivelige hundefolk; kan man ha det bedre??

Take off fra tynn is

Lekekamerater

Sisten!

Når vi kom hjem så var det en liten Storm som var trøtt som en dupp; han gikk rett inn for landing og der ble han liggende hihi.

I dag gikk vi et nytt spor – denne gangen har jeg lagt det sjølv.  Jeg brukte to dl blod fordelt på 560 m og det hadde en hel haug med vinkler – ca 15 i tallet… og sporet var 23  t gammelt da vi gikk det.
Han var kjempeivrig når jeg tok på ham selen; han VET så inderlig vel hva han skal og det er en fryd å se hvordan han liksom “gleder seg” om du kan si noe sånt om en hund

Han planta nesen i bakken og gav gass; han kan faktisk bli litt for rask så her må jeg passe på at han holder et roligere tempo.  Det er helst i starten at han er ivrig; deretter roer han seg ned.

Første vinkelen lå midt ute på et jorde men det var overhodet ikke noe problem – han gikk rett høyre og fortsatte inn i skogen.  Der gikk han spornøye og fint sjølv om han innimellom bare MÅ ut og sjekke litt utenfor   Det samme gjorde han på fredagens spor; han skal bare sjekke litt først før han går videre på sporet

Rødt er sporet og grønt er Storm

Dagens spor via Google Earth

Et sted roter han litt, men da skifter terrenget til granbarbunn og steinrøys og han surrer litt rundt der.  Men jeg gir ingen line til ham og da kommer han tilbake og finner sporet der han slapp og er innpå igjen.  Sporslutten finner han uten problem og kløven er jo noe av det morsomste som finnes så den skal bæres og herjes med.  Det er en stoooor forskjell fra Amigo som ikke kunne brydd seg mindre om klauven… han kan til nød grave den ned liksom.  Storm derimot er kjempestolt og bærer den med høyt hevet hode og vil ikke gi slipp på den hihi.

Neste gang blir det avhoppstrening!

Vi har kjent vår besøkelsestid og utnyttet det vakre været i det siste.  I går fikk Tara og Storm hvert sitt spor som kun inneholdt vinkler.  Ikke noen særlig lengde på sporet og ikke eldre enn tre timer – her var det bare momenttrening.  Begge to løste oppgavene sine fint og vi kommer til å fortsette med momenttrening framover også.

I går tok vi turen opp til Trodlavassnipen som ligger 432 moh og lengst nord i kommunen.  Det er en tur som tar ca. en time hver vei når man går fra den bratteste veien ved Vestviksvingen.

Amigo var hjemme for anledningen; han har hatt litt vondt i ryggen etter Hamarturen så han skulle få hvile.  Sprettballene Storm og Tara derimot hadde bare godt av å springe av seg litt energi og de storkoste seg på turen.

Storm lurer på hvorfor vi er så treige....

Tara og Storm har virkelig funnet hverandre

Pause

Her er det mye å sjekke

Valpene gikk løse og løp att og fram i vill lek hele veien.  Innimellom ble det innkallingstrening og er de flinke så vanker det belønning.

Rask innkalling = belønning

Turen opp gikk i vindstille vær og det var bare en ren nytelse.  Både to- og firbeinte fikk pulsen opp og jeg gikk jo sjølvsagt bananas med kamera og tok nær 200 bilder *rødme*  Heldigvis finnes det en deleteknapp hihi!

Storm ligner mer og mer på en ungdom

...IKKE gå der!!!

Masse gode lukter

Når vi kom hjem igjen så var begge valpene godt fornøyde med dagens trim; å løpe slik i skog og mark er gull verdt for å bygge både muskler og styrke balansen deres.

I formiddag måtte vi igjen ut og nyte naturen.  Denne gangen gikk vi rundt den såkalte “Kjærlighetsstien” og ned til kaia og videre rundt Lauvneset og hjem.  Vi hadde et stopp nede ved sjøen slik at bikkjene fikk strekke på kroppen.

..du kan ikke ta meg - hahaha!

Du har`n!

Nå tar jeg deg!

Uuuups!

Det er litt av en energi på disse to!  Det går i ett kjør – helt til de ramler i sammen som en sekk og skal sove tett inntil hverandre i stua.  De to har blitt verdens beste venner

Og Amigo er begynt å vise interesse for henne også; Tara er visst på vei inn i sin første løpetid og i sedvanlig stil så flørter Amigo ved å dytte snuten sin tvers gjennom øret på “offeret”

Amigo har forresten bursdag i dag – han og resten av A-kullet fyller åtte år – hipp hurra!

Amigo åtte år i dag

Storm, Amigo og Tara

Storm og Amigo måtte sjølvsagt være med; de er jo en viktig del av livet mitt og jeg vil helst ikke sette dem fra meg på kennel om jeg kan unngå det.  For Storm sin del ville dette være helt nytt; både den lange reisetida (over 10 timer) samt det å være på en skytebane og oppleve skuddsalver hele tiden.  Amigo er jo en stødig kar så jeg regnet med at Storm ville se på ham som en rollemodell og ikke la seg skremme.

GPS er en fin oppfinnelse, men av og til skjønner jeg meg ikke på den.  For skriver du “raskeste vei” så kan du banne på at den sender deg via diverse småveier og gardstun fordi den antakelig tenker korteste vei i luftlinje…Vel.  Vi havnet etterhvert innpå en smal vei og jeg så en smule mørkt på at vi skulle komme fram til hytta vår før det lysnet av dag…  ei dame som tilfeldigvis var ute på kveldspromenaden ble rådspurt og hun sa vi ikke var de første som ble omdirigert forbi huset deres.  Så lenge det var vanlige biler var det nå èn ting, men når de store trailerne også skulle kneke seg forbi – DA ble det litt verre!

I alle fall så klarte vi endelig å komme oss utav ødemarka og kom vel fram til Villmarksporten der vi skulle bo.  Enkel standard men det betyr da ingenting; vi skal jo bare sove der!

Godt å ha sengevarmere

Vi våknet opp fredag morgen til 22 blå og strålende sol.  Jeg skjønte at jeg hadde litt for lite klær med meg så måtte låne en ekstra stilongs av reisefølget mitt.  Det var så kaldt at snørret frøs til is når jeg pustet godt inn med nasen.

Hundene oppførte seg eksemplarisk på veien over fra Sveio til Løten – ikke et eneste lite knyst fra noen av dem.  Vi var ute på det jevne for å strekke litt på beina og spise litt og de var såre fornøyde så det ut som.

Amigo er jo en tullebukk som sjelden legger seg ned, så han satt vel mer eller mindre oppreist heile veien…. mens Storm hadde vettet i behold og la seg til å sove.

Fredagen dro vi til skytebanen og fikk registrert oss samt veid inn våpnene og deretter skjøt vi noen runder med press.  Jeg klarte aldri å komme noe bedre enn 29 p så jeg gav opp å komme meg til noen kveldsfinale.  Samma det – det er bare for gøy

Lørdags morgen skulle vi skyte og vi var oppe i halv sjutida.  Da hadde det mildnet ganske mye og i tillegg lavet snøen ned.  Vi skulle skyte 08.40 og hele runden tok to timer og litt mer enn det.

Løypa var kjempefin og forholdene ganske gode.  Første holdet som var hare sittende 51 m hadde jeg 5/5 og det var jo en god start.  Det neste var rev sittende på 164 m og der fikk jeg 4/3.  Ravn stående på 70 m gav meg 5/3, bever sittende på 105 m gav 5/4.
Deretter gikk det rett i myra… for tiur stående på 115 m resulterte i 3/2 og liggende bjørn på 197 m gav meg 4/2.  Tilsammen ble det 116 p.  Jaja – jeg var ikke bedre i dag.

Begge hundene sov i bilen mens vi gikk rundt på anlegget.  De fikk også noen gode lufteturer og jeg var litt spent på reaksjonen til Storm.  Men han gav fullstendig blaffen i at det skjøt rundt ørene på ham hele tiden; kunne tro han var skuddvant hihi!

Etter at vi var ferdige med å skyte så bar det avgårde til Villmarkslivsmessa på Hamar – jeg skulle nemlig sitte på standen til Jenter i Hedmark NJFF for å selge boka mi!

Jeg kom dit rundt 12.30 og det var annonsert at jeg skulle signere fra kl. 13.00 – men hvor i alle dager var bøkene??  Vi ringte til Bring som hadde levert dem til en eller annen fyr dagen før men ikke visste de hvor de hadde levert bøkene… sukk.  I informasjonen visste de heller ingenting og det kjentes ganske teit ut.  Men – heldigvis dukka esken med bøker opp; de stod rett innenfor en skranke og bare skreik etter å bli oppdaget.

Jentene på Hedmarksstanden var utrolig koselige og kjekke å prate med – hadde jeg bodd der borte skulle jeg meldt meg inn på rappen!  Latteren satt løst og praten gikk lett og jaggu deg ble det solgt noen bøker også

Dag Kjelsaas fra Villmarksliv var innom og hilste på og det var veldig hyggelig.  Han likte boka mi og mente det var tydelig at det var en ekte jeger som hadde skrevet den – det synes jeg var svært så kjekt å høre!  Ellers traff jeg mange interessante folk som deler mine interesser; Kristoffer Clausen var en av dem.  Han er en av de flinkeste her til lands når det gjelder å filme jakt og han er en som jeg har stor sans for.

Jeg fikk også handlet den ene tingen jeg virkelig har bruk for, nemlig en ny ryggsekk.  Den gamle havarerte nemlig under reinsdyrjakta i fjor så det var tvingende nødvendig å skaffe en ny.

Valget stod mellom Bergans Powerframe 125 l og Norrøna Recon Synkroflex Pack 125 l.  Sistnevnte vant overlegent pga at jeg kan stille inn rygglengden samt at hoftebeltet er todelt.  Den kjentes enormt mye behageligere på enn Berganssekken.

Så da blir det ilddåp i august når jeg drar til fjells med gutta på reinsjakt!

Søndag morgen dro vi hjemover via Hardangervidda; og det er jeg sjeleglad for da det viste seg at det var kolonnekjøring over Haukeli utover dagen.  Amigo satt hele veien hjem stakkars og han var såpass klein i ryggen etterpå at han knapt kunne gå dagen etter   At han ikke lærer!  Masse massasje og stretching og en tur ut i terrenget gjorde susen slik at han fikk løst opp alle muskelspenningene.  Nå er han fit for fight igjen!

Vi kom hjem i normal tid på kvelden og det var herlig å slenge seg nedpå sofaen og slappe av – det er langt å kjøre 10 t på vinterveier.  Så får vi se da om det blir NM-tur  til neste år

07.02.13:
Jeg fikk en hyggelig overraskelse i dag – boka mi “Jaktlykke” har fått omtale i bladet “Skog” som hører til Norges Skogeierforbund:

Sporet var 700 m langt og det gikk som vanlig i hytt og vær – jeg gikk et sted jeg aldri har lagt spor før og klarte sjølvsagt å rote meg inn i (bokstavelig talt) et j**** tett kratt som jeg hadde store problemer med å vikle meg ut av.  For bikkja sin del var det jo ingen kunst for han smetter jo mellom alle greinene… at jeg aldri lærer!

Jeg brukte GPS-en for å ha en kontroll på hvor spornøye han hadde vært, og jaggu deg fikk jeg sett at han er til å stole på!  Det var omtrent ikke avvik sjølv om han misset de to sårleiene jeg hadde lagt inn.  Eller han markerte dem i alle fall ikke.

Det var bare herlig å gå bak Amigo dag – han forteller tydelig når han er på og når han tar seg en kjapp runde for å sjekke på siden av sporet.

I går gikk Storm et døgngammelt spor som var lagt av en annen enn meg og det var spennende.  Sporet var langt; 670 m og hittil lengste.  Sporstarten var vanskelig; det blåste stikker og strå og det lå på en relativt åpen plass med tele i jorden og tørt gult gress.  Det hadde også vært rådyr innpå; tydelige merker etter klauver som fristet godt.  Han gikk noen runder med seg selv ja for han VILLE gå andre veien mot dit de andre luktene var… men han fikk ikke line nok og jeg stod stille og ventet.  Til slutt tok jeg ham inntil meg og peikte ned mot bakken og da var det som om det klikket i nesa og han bestemte seg for at det var dette han skulle følge.  Etter noen meter kom vi inn i mer vindstille område og da gikk det nesten på skinner.  Han går med snuten godt planta i bakken og tempoet var veldig fint og rolig i forhold til de andre gangene han har gått spor.  Når han var av sporet så var det ikke vanskelig å se det på ham; da løfter han hodet og begynner å sirkle rundt ganske målbevisst.  Så når han er innpå sporet igjen så smeller nesa ned mot bakken igjen og så bærer det avgårde.  Utrolig kjekt å se; jeg blir litt stolt av poden for han har mye av de samme faktene som Amigo.  Føler meg veldig trygg på at jeg har valgt rett valp som arvtaker etter Amigo!
Han fikk flere utfordringer i sporet – han måtte over et piggtrådgjerde og krysse over en knusktørr grusvei på veien til sporslutten.  Det hemmet ham overhodet ikke.

Han elsker å bære kløven

Nå er ikke dette ønskelig å ha sååå mange utfordringer på engang for en så liten valp, men det var ikke jeg som la det og vi tok utfordringen for det det var   Og han har klart bevist at gamle og lange spor er noe han takler – det jeg skal gjøre framover nå er å kun trene momenter.  Dvs. avhopp, vinkler, forskjellig underlag osv.  Han skal få hvile noen dager nå før vi tar en ny runde.

Stolt gutt!

Etter at Amigo var ferdig med sitt spor i dag så ble det en herlig tur i skogen med begge to.

Amigo og Storm

Hallaien!

Skjønne Amigo

Det var ganske bra med vind på lørdag – 15 m/s var det meldt, men inni skogen var det ikke så ille.  På enkelte åpne steder fikk han overvær og måtte jobbe godt for å komme innpå sporet igjen, for jeg ville ikke belønne ham ved å la ham ta snarveien.  Så han ble holdt igjen i lina og til slutt valgte han å gå den veien sporet gikk

Da vi var kommet sånn halvveis i sporet så kommer det et skudd.  Et hagle- eller rifleskudd; jeg er ikke helt sikker.  Men det var NÆRE!!!  Og det var en ekkel opplevelse for jeg aaaaner ikke hvor det skuddet kom fra…. Dernest var det å se hvordan Storm reagerte; det var som sagt et kraftig skudd som føltes å gå like over hodene våre.  Storm stoppet opp og tittet rundt seg og skjønte ingenting.  Men han ble heldigvis ikke redd; han så bare forvirret ut.  Jeg tok ham i selen og satte ham på sporet igjen uten å gjøre noe nummer ut av det, og da tok han opp sporet og fortsatte med ny iver.  Heldigvis!  For dette kunne fort ha blitt en skikkelig negativ opplevelse for ham.

Det er sååå gøy å bære klauven!

Etter at vi hadde gått spor så fikk han være hjemme og leike med dreverfrøkna Tara mens vi tobeinte la nye spor til dem.  Tara fikk to spor og Storm ett.  Alle tre sporene var rundt 270 m og de ble gått etter ca. fem timer.

Begge hundene løste oppgavene uten problemer og framover nå blir det å trene momenter.  For min egen del vil jeg begynne med avhopp – vinkler takler han rimelig greit i og med at jeg legger sporene i hytt og gevær og får mange “naturlige brudd i fluktretningen” som det heter så fint